Hadde dette vært en film, ville det ha vært et drama. Et ganske groteskt ett, til tider…
Et svart nabolag i en landsby i USA på 1920-tallet og noen tiår fremover. Vi møter bestevenninnene Sula og Nel, og familiene deres. Svarte kvinners hverdag i et samfunn der menn enten er arbeidsledige eller de reiser vekk for å få jobb. Den daglige kampen for overlevelse og forsørgerpliktene for barna setter kvinnene i umulige situasjoner, der oppfinnsomheten og jernviljen holder dem gående eller blir deres undergang.
Boka er stappfull av symbolisme. Jeg kan se symbolene, men jeg er ikke så flink til å vite hva de betyr alltid.
Favorittsitat: ” ‘When you gone to get married? You need to have some babies. It’ll settle you.’ ‘I don’t want to make somebody else. I want to make myself.’ ” (s. 92)
“Good taste was out of place in the company of death, death itself was the essence of bad taste.” (s. 107)
Karakter: 5-
Nok en faction. Jeg gruet meg litt til det, men hadde fått boken anbefalt (og kjøpte den på salg) – og så er den blitt lesesirkelbok. Riktignok ikke før i januar, men noe skal man jo gjøre på hytta når det regner…
Så har endelig jeg også blitt kjent med Holden Caulfield. For en fyr! Halve tiden irriterte han vettet av meg, andre halvparten syntes jeg synd på ham.
Boka handler om tjenestepiken Grace Marks som blir dømt for mord. Handlingen foregår i Canada og USA i tiden rundt 1840-1870. Jeg har alltid høye forventninger til en Atwood-bok (Etter at jeg falt pladask for Den blinde morderen) – og jeg ble ikke skuffet.
Jeg hadde litt blandede forventninger til denne boken, etter at jeg leste “Den elskelige giftblandersken” for litt siden og var litt sånn mellomfornøyd.
En islandsk krim er jo forfriskende og annerledes. Den handler om mystiske ting som skjer i tilknytning til universitetsmiljøet. Saken skal løses av en kvinnelig islandsk advokat, sammen med en tysk forretningsmann som går i pensko på huleutflukter i den islandske vinteren. Her er det både action, svart magi og forskjellige løse tråder som må nøstes opp før man kommer i mål. Men jeg må innrømme at jeg gjettet løsningen på dramaet i god tid på forhånd – det trakk kanskje opplevelsen litt ned at det tross alt ikke var vanskeligere å gjette.
En novellesamling med 9 noveller; tre under overskriften “East” som alle foregår i India, tre under “West” som sorterer under den Europeiske kultursfæren, og tre under “East, West” – som har elementer fra begge deler.
På coveret av min utgave har Anne B. Ragde sagt at “Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun ikke selv fikk skrevet denne romanen!” Snakk om å skru forventningene høyt i været!
Etter årevis med studier på universitetet nærer jeg en dyp skepsis mot denne sjangeren: Faction. Altså man tager et sett virkelige historiske personer, og dikter en skjønnlitterær fortelling om dem, løselig bygget på fakta. Resultatet er en smørje der man ikke kan være sikker på hva som er sant og hva som er dikt. Jeg synes sånt er fryktelig vanskelig å forholde meg til. Hva vet jeg egentlig om disse menneskene etter å ha lest en sånn bok? Hva kan jeg stole på at er fakta av det jeg har lest? Siden det er umulig for meg å vite uten inngående studier av hovedpersonene må jeg altså forkaste alt sammen – for ikke å risikere å tro på noe som bare er løgn. Dermed sitter jeg igjen like dum – eller enda dummere – enn før. Frustrerende!
En liten og lettlest eventyrbok med referanser til Star Wars, Alice i Eventyrland, Ringenes Herre… og til indiske filmkonvensjoner som jeg ikke kjenner like godt. Veldig artig og klassisk Rushdie-humor: Språkdrevet, full av understatements og så britisk som bare en inder kan være. Handlingen og fortellingen sier meg at dette er en barnebok, men språket er krevende og med bredt ordforråd. Og vakkert, som alltid fra mesteren Rushdie.