«Kakerlakkene» av Jo Nesbø

I annen bok om Harry Hole er det mange tematiske likheter med første bok. Som forrige gang blir Harry sendt langt avsted rundt halve jordkloden, for å løse en sak med et norsk mordoffer i utlandet, i samarbeid med det lokale politiet. De siste scenene i boken er også mistenkelig like. Lider Nesbø av dårlig fantasi? Hvem som dør i løpet av boken er heller ingen overraskelse.

Plotet var bedre bygget opp og en anelse mindre forutsigbart enn i forrige bok. Til gjengjeld var språket og utførelsen om mulig enda mer slurvete. På side 95 forteller Harry et vitne at «vi er midt i en mordetterforskning her, og jeg har dårlig tid.» Senere, på samme side, i samme samtale med det samme vitnet, forklarer Harry at «[det blir ikke de store presseoppslagene] når en mann dør av hjertesvikt.» Sånne slurvefeil bugner det av, i den grad at det faktisk blir forvirrende. Når personer i boken «forsnakker» seg, er det da med vilje? Eller er det forfatteren som har slurvet?

Alt i alt, samme karakter som forrige gang: 3/4.

Sitat s. 133:
«Man er ikke eldre enn man føler seg,» sa Harry. «Så da skulle jeg vel være rundt seksti.»

«Flaggermusmannen» av Jo Nesbø

Den første boken om Harry Hole foregår i Sydney i Australia. Jeg kommer sikkert til å skulle lese alle Harry Hole-bøkene med tid og stunder, og derfor tenkte jeg at nå skal jeg rett og slett ta dem fra begynnelsen av. (Jeg har bare lest Frelseren fra før, og den syntes jeg var veldig bra.)

Jeg ble imponert over mengden research og detaljkunnskaper Nesbø legger for dagen. Dette er veldig effektivt for å skape stemning og koloritt i historien. Språket er til tider en anelse anstreng og dessuten ofte klisjéfylt. Her tror jeg Nesbø senere har kommet en lang vei siden debutboken. Som krim betraktet synes jeg den var litt svak, idet at jeg veldig lenge hadde en anelse om hvem som var morderen. Det blir litt kjedelig å lese når man sitter og har skjønt det gjennom halve boken. Særlig når det ikke var bevisene eller hendelser *i* boken som satte meg på sporet, men derimot plot, drama og fortellerteknikk – slike meta-ting som gjør at du forstår at en person i en skrekkfilm skal dø når de går ut av rommet og sier «I’ll be right back».

Forøvrig er det litt nostalgisk å lese en krim fra 1997 – et tidspunkt da datamaskiner og mobiltelefoner akkurat såvidt var iferd med å bli allemannseie. Måten det tekniske må forklares i detalj på virker litt eksotisk nå.

Sitat s. 127:
Det ene bakhodet reiste seg. Og reiste seg. Det hadde nesten nådd taket da det snudde seg og viste sin stygge, kopparrede fremside. En glatt bart som hang ned ved munnvikene understreket mannens orientalske utseende.
«Djengis Khan! Godt å se deg, jeg trodde du var død!» utbrøt Harry og rakte fram hånden.

Min karakter: 3/4 En hederlig start, men Nesbø kan mye bedre.

 

 

«Håndbok i husstell for leiemordere» av Hallgrímur Helgason

Som tittelen antyder er dette en vittig bok. Lettlest, morsom og spennende. Det første kapittelet ble en litt anstrengt akkumulasjon av «kule formuleringer», men etterhvert som handlingen får fart henter det seg inn.

Dette er gladvold i bokinnpakning. Litt samme følelse som Pulp Fiction. Handlingen byr på overraskelser og artige krumspring. En av de morsomste tingee syntes jeg var hvordan de islandske navnene ble «transkribert» til engelsk. Helgi blir Hell G, Sigriður blir Sickreader, Gunnhillður blir Gunholder.

Utgangspunktet med en kroatisk leiemorder fra New York som havner i et frikirkemiljø på Island er på alle måter originalt.  Imponerende med detaljerte skildringer fra alle disse forskjellige stedene; Kroatia, New York, Island.

Oversettelsen av Tore Aurstad har jeg ingenting å utsette på.

Sitater:
s. 60: «Når man har gått omtrent 50 år uten krig, begynner man å engste seg for sånt som luftkvaliteten i barlokaler.»

s. 80:
Goodmoondoor (…) stiller et ganske kinkig spørsmål:
«Hva med kona di? Arbeider hun utenfor hjemmet?»
Ops! Jeg er visst gift.
«Hun? Nei, hun… hun foretrekker husarbeid. Og jeg… jeg er veldig tilfreds med det.»
«Det var veldig leit å høre om ulykken.»
Å? Har prestefruen kommet ut for en bilulykke? Håper det går bra med henne.
«Ja, takk skal du ha,» sier jeg med et bedrøvet blikk, som en tulling av en talentløs skuespiller i en dårlig tv-reklame.
«Du må savne henne veldig.»
Ops, der forsvant kona. Det her er som å se en spenningsfilm baklengs.
«Ja, det er sikkert og visst. Det er vanskelig å være alene.»
«Og dere har ikke noen barn sammen?»
Uff da. Den var vrien.
«Eh… Nei, jeg tror ikke det.» Faen. Den replikken var jævlig dårlig. «Jeg mener nei. Strengt tatt ikke.» Ikke spør meg hva jeg mener med det. Jeg har ikke peiling.

 Omtale i Dagsavisen
Anmeldelse i Daglabdet

Jeg koste meg med denne boka. Min karakter: 5.

«Det tredje tegnet» av Yrsa Sigurdardóttir

tegnetEn islandsk krim er jo forfriskende og annerledes. Den handler om mystiske ting som skjer i tilknytning til universitetsmiljøet. Saken skal løses av en kvinnelig islandsk advokat, sammen med en tysk forretningsmann som går i pensko på huleutflukter i den islandske vinteren. Her er det både action, svart magi og forskjellige løse tråder som må nøstes opp før man kommer i mål. Men jeg må innrømme at jeg gjettet løsningen på dramaet i god tid på forhånd – det trakk kanskje opplevelsen litt ned at det tross alt ikke var vanskeligere å gjette.

Karakter: 4-