«Sarah’s Key» av Tatiana de Rosnay

Jeg var litt forutinntatt mot denne boken som har fått så voldsomt mye omtale, blitt så enormt populær og solgt i haugevis av eksemplarer. Kunne den virkelig være verdt alt oppstyret?

Svaret er tja.

Jeg begynte først å lese boken på norsk (Saras nøkkel, oversettelse av Kirsti Øvergaard) – men bestemte meg ganske raskt for heller å få tak i den engelske utgaven. Det var noe med språket i den norske som virket anstrengt, krampaktig, unaturlig – ikke fengende. Jeg vil likevel ikke gi oversetteren all skyld for dette – den engelske utgaven hadde litt av det samme preget. Her var det riktignok ikke like sjenerende, men det kan rett og slett skyldes at jeg er mer var for denslags nyanser i mitt eget morsmål.

Handlingen – Paris, 1942 og 2002. Journalisten Julia Jarmond skriver om 60-årsmarkeringen av Vel d’Hiv – et svart kapittel i fransk historie, da jøder i Paris ble arrestert og internert i Frankrike før de ble sendt til døden i Auschwitz. Boken har mange temaer. Dels handler den om det som skjedde den gangen, og dels om hvordan ettertiden har tiet om det som skjedde. Jeg liker måten bokens forskjellige temaer griper inn i hverandre, spiller opp til hverandre. Her er et vell av mysterier og familiehemmeligheter, fortielse, fornektelse, håp, misforståelser, hat, kjærlighet og likegyldighet. Til tider spennende som en kriminalroman. Bokens mysterier finnes på mange plan. Noen svært innlysende, noen mindre overraskelser, litt færre store overraskelser og noen få ting som blir stående åpent, som vi rett og slett aldri får vite.

Jeg syntes boken var veldig vekslende i kvalitet. Noen ting var veldig, veldig bra – som detaljene i hendelsene i fortiden. de Rosnay flytter meg tilbake i tid og lar meg være med (om enn ikke så fengende at jeg faktisk føler at jeg er der – for min del kunne hun godt kjørt på med enda større detaljrikdom og koloritt). Andre ting var heller middelmådige. Jeg irriterte meg innimellom over ting jeg syntes virket usannsynlig eller litt for lettvint (hva noen tenker eller sier, hvilke slutninger de trekker av ting andre har sagt eller gjort). Det var enkelte av personene/relasjonene som ikke var overbevisende. Andre igjen var veldig godt skildret. Jeg endte med å lese boken mest for å «se hvordan det går», uten egentlig å føle så sterkt med personene i boka.

Som Half of a Yellow Sun er Sarah’s Key en roman som samtidig fungerer som folkeopplysning. Jeg hadde Holocaust som særemne på historie på Blindern, så hovedtrekkene i historien kjente jeg fra før, men også for meg var det detaljer jeg ikke kjente til. Skal jeg ha noe å utsette på boken i dette henseende så er det at den er overtydelig i å påpeke hvor lite ettertiden har vært opptatt av problemstillingene rundt jødeutryddelsen i Frankrike og franskmennenes rolle i den. Denne unnfallenheten, viljen til å glemme og snu seg vekk, er et tema som blir gjentatt til det kjedsommelige. Dessverre er vel dette nettopp en ganske god beskrivelse av hvordan det faktisk forholder seg. Heldigvis kan det virke som de Rosnay har maktet å motvirke den trenden med denne boken. I såfall – godt gået, for å si det på dansk.

Boken er blitt film i 2010, med en av mine absolutt favorittskuespillere Kristin Scott Thomas i hovedrollen. Den må jeg se!

Sitatet er fra s. 30, et eksempel på detaljene som gjør boka god:

With her father, they had tried to find the restrooms at the other end of the arena. An unimaginable stench greeted them. There were too few toilets for such a crowd, and these were soon out of order. The girl had to squat against the wall to relieve herself, fighting against the overpowering urge to vomit, her hand clapped over her mouth. People were pissing and defecating wherever they could, ashamed, broken, cowering like animals near the filthy floor. She saw a dignified old woman hiding behind her husband’s coat. Another woman was gasping with horror, clasping her hands over her mouth and nose, shaking her head.

Intrvju med forfatteren i Mother Daughter Book Club

Diskusjonsspørsmå hos ReadingGroupGuides 

The story behind Sarah’s Key (Tatiana de Rosnay hos ReadingGroupGuides) 

Min karakter: 4/5

Advertisements

«Primtallenes ensomhet» av Paolo Giordano

Primtallenes ensomhet handler om Alice og Mattia. Vi treffer dem i barndommen, ungdommen og som voksne. De har en litt større avstand til livet og andre mennesker enn det som er vanlig. Det er ikke så lett for dem å bryte ut av skallet, inn til der de andre er, der erfaringer og opplevelser deles. Denne avstanden gjør dette til en sår og litt trist bok. Men også veldig innsiktsfull og fin!

Jeg lar meg imponere av forfatterens evne til å komme inn under huden på hovedpersonene sine. Troverdig formidler han både Alices følelsemessige kaos og Mattias tvangstanker på en like naturlig måte. Jeg tror på disse personene, og jeg tror på at forfatteren klarer å formidle et riktig bilde av hvordan det er å være dem. En slik menneskekunnskap er ikke gitt alle forfattere – dessverre! Men det er en fryd å lese når forfatteren behersker det i så stor grad som her.

Den virkelige styrken i boken ligger i detaljene. Måten detaljene skildres på. De er på en forunderlig måte både lavmælte og insisterende på samme tid. Handlingen springer litt og gjør store hopp i antall år. Men scenene vi får innblikk i er mettet med detaljer som gjør dem veldig virkelighetsnære og troverdige.

Dette er også en slik bok som gir meg lyst til å skrive selv. Ikke fordi jeg kjenner meg så mye igjen i den (eller kanskje det også?), men fordi Giordano får det til å virke som alle slags dagligdagse erfaringer kan være gode nok til å skrive bok om. Hvis man bare er nok tilstede i øyeblikket til å virkelig legge merke til hendelsenes smak, opplevelsenes lukt og tekstur.

En ting jeg likte godt med denne boken var at den er så inkonklusiv. Mange av spørsmålene som reises blir aldri besvart. (Hva hendte egentlig med Alice den gangen? Hvorfor gir hun faren skylden for alt, også for anoreksien? Hvor ble det egentlig av Michela? Hvem var jenta Alice så på sykehuset?) Fordi jeg ikke får vite, blir jeg gående og grunne på disse spørsmålene. Boken fortsetter å kverne rundt i tankene mine etter at jeg har lest den ut, og får meg til å tenke på andre ting som boken også illustrerer. Sårbarheten i møtet mellom mennesker. Hvor lite som skal til for å ødelegge en stemning. Hvordan vi alle er summen av våre erfaringer, men fordi disse endrer seg gjennom tiden gjør vi det også. Hva som skal til for å kunne få lov å kalle seg «normal». Og hva som kvalifiserer til det motsatte.

Fordi mye i boken forblir usagt er det også symboler og temaer som ikke blir forklart eksplisitt. Som vanlig kan jeg se symbolene, men klarer ikke alltid å se hva de står for. Michela, f.eks., blir et symbol, men på hva? Alices tatovering er lettere – kanskje. Mattias runde arr i håndflaten? Jeg vet ikke. Men de er der. En mer dreven litteraturtolker enn jeg kan sikkert få noe mer utav dem.

Jeg forsøkte å søke på lister over kjente primtall på nett, men jeg klarte ikke å finne ut om 2760889966649 og 2760889966651 er primtall. 😉

Denne boken var forfriskende god. Giordano er nok en debutforfatter. Da er det bare å veeeeeente på neste… Håper det kommer fler. Og da mener jeg ikke doktoravhandlingen i partikkelfysikk som han visstnok holder på å skrive. (Var han ikke ganske så kjekk også forresten?! Tenk at det går an å være så smart, pen og begavet på en gang da… *sukk* )

Sitat, s. 153:
«Jeg skulle gjerne hatt ditt hode, det skulle jeg,» fortsatte Pietro. «Men jeg skjønte ikke noe av matematikken. Det var ikke noe for meg. Visse ting krever en helt spesiell hjerne.»
 Mattia tenkte at det var ingenting bra med å ha hans hode. At han gjerne skull ha erstattet det med et annet, eller også med en kakeboks, hvis den bare var tom og lett. Han åpnet munnen for å svare at det å føle seg spesiell er det verste fengselet noen kan lage seg, men han sa ingenting.

Boken har også blitt film.

Min karakter: 5+

Omtale i NY Times

Omtale i The Guardian

Omtale, intervju med forfatteren og diskusjonsspørsmål (Penguin)

«Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant» av Jonas Jonasson

Dette er en lettbent kommedie med hundre år gamle Allan Karlsson i hovedrollen. Bokens handling foregår i ukene fra hundreårsdagen og fremover, da Allan er på rømmen fra sitt eget bursdagsselskap, fra en voldelig MC-bande og dessuten etterhvert også fra politi og journalister. Men i tillegg får vi også tilbakeblikk på Allans liv gjennom hele det tyvende århundret. Allan er en mann som utmerker seg ved å være grunnleggende apolitisk. Fascist, kommunist eller kapitalist er ett fett for ham. Dette kombinert med en evne til å være der det skjer når det skjer og å få kontakt med de mektigste menn og kvinner gjør Allans liv til en fascinerende blanding av spenning og action, ispedd en god porsjon absurditet.

For min egen del må jeg si jeg hadde veldig sansen for hvordan Allan etterhvert ble en språkmektig mann. 🙂 Også Sonja, da!

Det er ingen tvil om at Jonsson er en stor fan av Paasilinna. Både handlingens oppbygging (tilfeldigheter og sammenfall), temaer (herunder en noe tilfeldig omgang med rett og galt) og ikke minst skrivestil og tone er mistenkelig likt. Så får også Paasilinna en hilsen i boken, og dermed er det ingenting hemmelig med denne inspirasjonskilden. Det er da enda noe. Har du sansen for Paasilinna og trenger lesestoff i sommer? Les Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant!

Sitat s. 233:
-Krysset du Himalaya? Hundre år gammel?
-Nei, er du gæren, sa Allan. -Jeg har, forstår herr statsadvokaten, ikke vært hundre år hele livet. Det er tvert imot ganske nytt.

Min karakter: 4+

«Half of a Yellow Sun» av Chimamanda Ngozi Adichie

For meg var dette først og fremst en lærerik og opplysende bok. Selv om forfatteren eksplisitt poengterer at dette er fiksjon er hun også klar på at hun ikke har fiklet med de viktigste hendelsene. For meg har «Biafra» inntil nå kun vært et ord, et ord jeg ikke kjente betydningen av, men som jeg har forstått på en eller annen måte har betegnet et sårt punkt i menneskehetens historie på 1900-tallet, noens dårlige samvittighet – men det var alt jeg visste. Nå vet jeg at Biafra er en region i Nigeria, en region som i etterdønningene av avviklingen av kolonistyret ønsket å bli en selvstendig stat – men som ikke lyktes med det da de tapte krigen for å rive seg løs fra Nigeria.

Jeg tror den første gangen jeg møtte ordet «Biafra» var i et dikt av Inger Hagerup:

Fra denne merkelige sørlands-høst-sommer
(trær fugler roser frukt
frukt roser fugler trær
omskvulpet av vennlig sjø
nattens hemmelige dyr
tømmer vår søppelbøtte)
fra denne merkelige sørlands-høst-sommer
slår det mot oss fra aviser og radio:
Biafra.
BIAFRA.
Det er jo meget annet også
for eksempel Viet… unnskyld.
Det snakker vi ikke om.
Men altså Biafra.
Første reaksjon fra fluktstolen:
Reis deg!
Riv klærne av deg!
Gi alt du eier og har!
Alt du eier og har?
Nei. Det får være grenser.
Men hvis du var mor og hadde et døende spebarn mellom to tomme bryster
et døende spebarn som bare kunne si med øynene:
«Gi meg livet»!
Hva ville du gjort da?
Tøv, jeg har to voksne sønner som klarer seg selv.
Hva ville du gjort da?
TIGGE  STJELE  RANE  DREPE
I dag hilsen fra den merkelige sørlands-høst-sommer
omskvulpet av vennlig sjø.

(Dagbladet 20.9.1969, gjengitt i Samlede dikt, 1976)

Tittelen Half of a Yellow Sun (En halv gul sol på norsk) henspeiler på flagget som staten Biafra laget seg.

Det første som slår meg når jeg skal si noe om denne boken er at den er lang. 433 sider (pluss etterord, kort biografi, intervju med forfatteren, litteraturliste (!) og utvidet bibliografi av forfatteren). Og den føles lang. Jeg brukte lang tid på den, blant annet fordi jeg innimellom måtte la den «synke» litt før jeg fortsatte.

Boken er delt inn i fire deler og 37 kapitler. Del 1 foregår tidlig på 1960-tallet, etter Nigerias selvstendighet. Del 2 foregår senere på 1960-tallet, i tiden rett før og ved utbbruddet av borgerkrigen. I del 3 er vi tilbake i begynnelsen av 1960-årene, og i del 4 er vi igjen på slutten av 1960-tallet, under krigen. Tre personer bytter på å ha synsvinkelen: Ugwu, en 13 år gammel tjener i huset hos Odenigbo (foreleser ved Nsukka universitet); Olanna, rikmannsdatter og Odenigbos samboer/elskerinne; samt Richard, britisk journalist/forfatter og kjæresten til Olannas søster Kainene.

Jeg må innrømme at jeg synes denne boka ble litt lang og omstendelig. Så lang faktisk, at da det endelig begynte å bli spennende, sånn rundt s. 270, så måtte jeg bla til siste side og sjekke hvordan det gikk til slutt, fordi jeg ikke orket å lese hele boka uten å vite det… Adichie har mye å fortelle, og det er bra. Men kanskje hun har prøvd å putte litt for mye inn i én bok. I historien her er det nok stoff til to, kanskje tre bøker. Hun er så ivrig på å gape over så mange skjebner, at vi egentlig ikke rekker å føle sterkt for noen av dem. Enkelte ting er også mer grundig forklart enn det som er nødvendig for å få leseren med.

Noen tråder blir ikke nøstet opp og noen spørsmål blir stående ubesvart. Dette irriterte meg litt. Det er godt mulig det var gjort slik med vilje, men jeg syntes ikke det fungerte bra.

—————————————-SPOILER WARNING—————————————————

Av spørsmål som ikke blir besvart er:
Skjedde det noe mer mellom Odenigbo og Alice? Olanna snakker med Kainene om å spørre ham om det, men gjør det aldri så vidt vi får vite.

Hadde det vært noe mellom Madu og Kainene? Richard får aldri svar på spørsmålet sitt.

Hva blir det av Adanna under krigen? Vi hører aldri noe mer til henne, enda hun altså er mor til Baby og Olanna kaller seg «Mama Ola» i tilfelle Adanna skal komme tilbake. Dette er et klart frampek som ikke peker på noe som helst, men bare render ut i sanden.

Hvor ble det av Kainene? Det spørsmålet er det åpenbart meningen at vi ikke skal få noe svar på.

På mange måter synes jeg boken blir for lettvint. Enda så grusomme hendelser den beskriver, så går de i liten grad inn på oss, fordi de i stor grad skjer med noen andre enn de hovedpersonene vi har kommet til å bli kjent med og føle for. Alle som dør har stort sett en eller annen feil eller svakhet i våre øyne, og med unntak av Kainene er det ingen av «våre» det skjer noe virkelig ille med. Det gjør at vi betrakter alt det grusomme «fra utsiden». Når man samtidig vet hvor ille det var, blir det for enkelt at boken seiler i land til en slags happy ending – ihvertfall i form av at alle hovedpersonene overlever og tilsynelatende uten store mén.

————————————-END SPOILER————————————————————-

Adichie sier selv at hun synes det er viktig at teksten hennes har «emotional truth». Det har hun kanskje oppnådd til en viss grad i menneskenes samhandling og enkeltscener i boken, men i fortellingen som helhet synes jeg ikke hun har oppnådd det.

Likevel er det en bok jeg vil anbefale, både fordi den er spennende; Adichie er flink til å skape karakterer og fortelle historier (selv om hun kan bli litt pratsom – men det kan skyldes at hun har så mye på hjertet) men først og fremst fordi det er en fin måte å bli bedre kjent med Biafra-konflikten for oss som er så unge at vi ikke selv fikk det med oss den gangen det skjedde.

Sitat s. 297: «She looked proud of what she had accomplished, and Ugwu felt as if she were deliberately pulling out his teeth, one after another.»

Bokens egen hjemmeside

Omtale i NY Times

Omtale i The Guardian

Omtale i NRK ved Marta Norheim

Min karakter: 4

«Morgen i Jenin» av Susan Abulhawa

For en fantastisk bok!

Amal elsker morgener. De minner henne om faren, som sto opp før soloppgangen og leste for Amal mens han røyket sin pipe med honning, eple og tobakk. Flere år senere våkner Amal fremdeles før soloppgang og tenker på sin kjære baba.

Det er sjelden en bok går så inn på meg som denne gjorde. Jeg tror jeg gråt sammenhengende gjennom de siste 100 sidene. Men det er en god ting! En vakker, grusom, velskrevet og sterk bok.

Boken spenner vidt i tid og sted, fra Palestina på 1940-tallet før staten Israel ble til, til USA etter 11. september 2001. Generasjon etter generasjon blir vi kjent med personene i slekten Abulheja. Synsvinkelen skifter ofte fra kapittel til kapittel. Noen ganger i jeg-form, noen ganger i 3. person, og mellom forskjellige fortellerstemmer. Men hele tiden med en kronologisk kontinuitet som gjør handlingen lett å følge. Samtidig er det også mange frampek og tilbakeblikk. Disse bidrar til å skape en nysgjerrighet for det som skal komme senere i fortellingen, og er med på å drive handlingen fremover.

Språket i boken er helt usedvanlig godt. Malende og vakkert, poetisk. Dette er sjeldent godt ivaretatt i den norske oversettelsen ved Ragnhild Eikli. Ett eksempel fra s. 330: «… mot friheten i en trassig død som eksploderte i en ærerik haug av skitt.»

Noe av det som bidrar til å gjøre denne boken så sterk er at vi får god tid til å bli kjent med menneskene. Vi får bli godt kjent med personenes tanker og følelser. Vi blir vitne til ungdomsforelskelser og pinlige hemmeligheter, vi får være flue på veggen på hos det nygifte paret på bryllupsnatten og hos fangene i fengselscellen. Persongalleriet er uvanlig bredt, og vi treffer igjen menneskene både som barn, ungdommer, middelaldrende og gamle. Kvinner og menn viser oss sine sårbare sider og store styrker. Alt sammen pakket inn i et språk som er utsøkt, veloverveid, nyskapende, skremmende, vakkert.

Samtidig makter boken å spille på ufattelig mange strenger avmenneskelig erfaring. Det er forskjellige måter å utøve morsrollen på, noen erfaringer merker oss for livet, ungdommelig mot og alderdommelig erfaring, og barn som blir bråfort gamle i møtet medde voksnes brutale verden som de ikke kan unnslippe. Kjærlighet, forelskelse og død. Alle de store temaene behandlet på en nett og varsom måte som ikke virker beklemmende eller masete, og bare i noen veldig få sekvenser klisjéfylt (her får også de sitt som vil ha romantikk og husmorporno). Aller mest er det bare sårt og fint.

Boken overrasker meg i sin vakre form og rører meg med sitt såre innhold. Stålsett deg for en leseropplevelse du sent vil glemme!

Fra en bok med så mange gode formuleringer er det vanskelig å velge ut bare ett sitat.

s. 93: «Stillheten nådde opp til taket av katedralen og svevde rundt der oppe, med en gjenklang av sorg og usynlig kaos, som om altfor mange sjeler steg opp samtidig. Vi eksisterte et sted mellom livet og døden, uten å bli tatt fullt ut imot av noen av dem.»

s. 145: «Hvis jeg blir her, kommer disse israelerne til å drepe meg en dag. De har all makt, og de vil ha all jord. (…) Det livet de har skrevet for oss, er bare en utsatt dødsdom, en levende død. Jeg vil ikke leve etter deres manuskript.»

s. 306: «Hele familien hennes [Jolantas] var blitt drept i holocaust under Den annen verdenskrig. Det ironiska var (…) at mama (…) også overlevde et blodbad som krevde nesten hele familien hennes. Bare med den forskjell at sistnevnte skjedde på grunn av førstnevnte, noe som forsterket min oppfatning av at det var palestinerne som måtte betale prisen for jødenes holocaust. Jødene drepte min mors familie fordi tyskerne hadde drept Jolantas familie.»

Min karakter: 5+

Dagbladets anmeldelse

NRK sin anmelder Anne Cathrine Straume var ikke like begeistret som jeg, og anbefaler isteden Solens Port av Elias Khoury

Omtale og diskusjonsspørsmål hos Readinggroupguides

«The House of the Mosque» av Kader Abdolah

The House of the Mosque handler om Aqa Jaan og familien hans, og hvordan det går med dem gjennom den iranske revolusjonen i 1979.

Abdolah er en fantastisk historieforteller. Han er god på å skape stemning og boken oser av fortellerglede. Han er ikke tilsvarende god på å bygge opp og samle seg om et plot. Som i boken My father’s notebook er det mange løse tråder, hele scener som ikke fører noe sted hen og en følelse av at det hele løper ut i sanden.

Tematisk er boken tredelt. I første del, som favner de første 270 sidene, er handlingen konsentrert rundt Aqa Jaan og medlemmene i hans familie. Det som skjer i verden rundt dukker opp mest i små glimt. Dette er en nær og varm skildring av familierelasjoner på godt og vondt. Men rundt s. 270 skifter perspektivet brått. Iran og revolusjonen blir hovedtema, og vi besøker bare Aqa Jaans familie i kortere glimt. De blir eksempler på grusomheter og tragiske skjebner i revolusjonens kaos. Siste del blir mer løsrevet fra handlingen, stemningen er litt svevende, selv om meningen nok er å gi inntrykk av at livet går videre for Aqa Jaan, tross alt…

For meg var dette en trist og opplysende bok. Opplysende fordi den i detalj tar for seg gangen i hendelsene rundt revolusjonen i Iran og den senere krigen mot Irak, de forskjellige gruppene i befolkningen og dessuten selvfølgelig kulturen, eksemplifisert ved Aqa Jaans familie. Trist fordi det stort sett går galt med alle sammen. Enten dør de, eller så reiser de sin vei…

Sitat s. 347:
«At last Zinat broke her silence. ‘People are free to say whatever they like. I’m simply doing my duty, and obeying the wishes of Allah!’
‘Which Allah do you mean? Why don’t I know that Allah?’ «

Jeg synes denne var et lite hakk bedre enn My Father’s Notebook.
Min karakter: 5/4

Omtale i Independent

Anmeldelse av Anne Cathrine Straume, NRK

«Egalias døtre» av Gerd Brantenberg

«Egalias døtre» må vel nesten kunne betraktes som en klassiker fra 1970-talls-feminismen. I landet Egalia er det kvinnene som har makten, og mennene blir undertrykt. Fengende satire, samfunnskritikk som sparker både hit og dit. På en vellykket måte snur boken opp-ned på mange ting som har virket selvfølgelig i vårt samfunn, og viser hvor absurd det egentlig er når kvinner skal tilpasse seg et samfunn beregnet for menn. Kritikk av mannssjåvinismen i vårt eget samfunn. Men dette er ikke en selvhøytidelig rødstrømpebok – den fungerer like godt som satire nettopp av kvinnebevegelsen og feminismen, og har dermed selvironi og brodd i flere retninger.

Kvinnene arbeider, mennene er hjemme og passer barn og steller hus. Men Brantenberg har dratt det mye mye lenger. Mennene pynter seg med bluser og skjørt og mange farger, damene går i nøytrale farger. Dessuten ter damene seg bryskt og brått, mens mennene fjoller rundt,

De to tingene jeg likte best med boken:

1) Språk:
Alle ord var «språkvasket» med kvinnelige briller. Dette var fascinerende grundig gjort. Noen eksempler:
mennesker: kvinnesker
man: dam
herske: frue
mannskap:kvinnskap
..og så videre. Menn hadde «vennanner», damer hadde «kammerater». En kvinne var en kvinne enten hun var gift eller ei, en ugift mann var en herken (parallell til frøken) og i ekteskapet var han kvinnens mone.

Dette var reflektert også i navnene: Et vanlig etternavn var f.eks. Livsdatter, og det kunne man hete enten man var mann eller kvinne. (Ikke noe merkeligere enn at en dame i vår verden kan hete Jensen til etternavn!)

Jeg bet meg merke i at alle damene i boken hadde korte fornavn, helst på én stavelse og kun tre bokstaver:  Gro, Lis, Liv, Gerd, Kit, Sue, Ba, Rut, Brit, Eva, Ann. Mennene hadde lengre fornavn med flere stavelser og flere bokstaver:  Kristoffer, Petronius, Mirabello, Lisello, Grodiran, Baldrian, Britobert, Fandango, Mirabello, Syprian, Rudrik.
Jeg antar at dette skal stå i stil med henholdsvis kvinnenes fyndige og kontante fremtoning og mennenes pratsomme og fjollete.

2) Økologisk tankegang:
I Egalia var det en selvfølge at samfunnet skulle være i pakt med naturen. Dette kom til uttrykk både i religiøs sammenheng, men også i praktisk politikk. Byen Egalsund hadde flere store parker, beregnet på kullsyreassimilasjon. (!) Dette er da ganske forut for sin tid da boken ble skrevet i 1977? Visste de noe om CO2 og klima på den tiden? Straffene for forurensning var ganske harde i Egalia. Straffen for overfiske var å bli innelåst med et akvarium man skulle passe, der man skulle oppnå perfekt økologisk balanse. Og man slapp ikke ut før man hadde oppnådd det.

Det er flere gode grunner til å lese denne boken.
-Bevisstgjøring av kvinners stilling i vårt eget samfunn (om enn bedre nå enn for 34 år siden, men likevel…)
-Bokens samfunnskritikk forøvrig
-Som dokument fra 1970-tallsfeminismen
…og enkelte har ment at dette dessuten er en hårreisende festlig og morsom bok. (Disse har antagelig en litt annen humor enn jeg, jeg lo ikke så mye, men koste meg med boken allikevel.)

Mesteparten av boken er skrevet med en ironisk distanse til stoffet som gjør at man ikke riktig vet hvem som egentlig blir gjort narr av. Det fungerer stort sett fint, og er med på å gjøre boken lesverdig også såpass mange år etter den ble skrevet. Men bokens avslutningsord virker ikke lenger så ironiske:

(Forhistorien her er et manneopprør, der en del av mennene ikke lenger vil finne seg i undertrykkelsen. De har dessuten funnet ut at det i tidligere tider har eksistert patriarkater, der mennene hersket.)

» ‘Hvordan tror du det gikk med de derre patriarkatene du sier har eksistert, som vi aldri hører om? (…) Du forstår… menn mangler all virkelig kontakt med livet. De har ingen fysisk kontakt med avkommet. De er derfor heller ikke i stand til å tenke på hvordan det går med jordens folk etterat de selv er døde. I et samfunn hvor mennene fikk lov til å bestemme, ville alt liv på jorden dø ut. Hvis mennene ikke holdes nede, hvis menn ikke stagges, hvis menn ikke siviliseres, hvis menn ikke holdes på plass, vil livet forgå…’

Og som alltid fikk Rut Bram det siste ordet.»

Min karakter: 4/5

«Til fyret» av Virginia Woolf

Nok en Virginia Woolf-bok. Forrige gang var det pensum og jeg sverget på at dette skulle jeg ihvertfall aldri gjøre igjen. Men her er jeg da. Lesesirkelbok, og denne gangen leste jeg den på norsk (fordi det var det mitt lokale bibliotek hadde).

Dette er ikke en bok for de som liker handlingsmettede actionbøker, så mye er sikkert. Det skjer vel knapt noe i hele fortellingen. Hovedpersonen, fru Ramsay, sitter stort sett og leser et eventyr for sønnen sin gjennom hele bokens første del. En annen av de mest sentrale figurene, Lily Briscoe, står og maler gjennom hele fortellingen. De andre vandrer frem og tilbake på plenen, eller sitter i en hagestol, eller ligger på stranden. En halv seiltur får vi riktignok også, men den er like langsom, like drømmeaktig dvelende som resten av fortellingen.

Det vesentlige i denne boken er hva personene tenker og føler; om det de gjør, om hverandre, om livet. Stream-of-consciousness-teknikken er fascinerende idet at vi får så godt innblikk i hvorfor personene gjør det de gjør. Samtidig er det vanskelig å holde tråden, med mange innskutte setninger og tanker som digregerer, men siden det er minimalt med handling er ikke det et stort problem.

Ifølge vaskeseddelen er denne boken «Woolfs mesterverk» og en viktig bok om kjønnsroller, familierelasjoner, kjærlighetens vesen, sorg og savn. Det synes jeg er store ord. Jeg har stor respekt for at stream-of-consciousness-teknikken er krevende, og sikkert en spesielt virkningsfull metode for å få frem karakterenes indre liv. Men meg gir det ikke så mye. Jeg blir utålmodig, begynner å kjede meg, lurer på hva som er meningen med alt sammen. Det kan kanskje komme av at jeg ikke umiddelbart tar betydningen i alle bildene og symbolene. Det blir litt vel mye prat, for min smak.  Samtidig var det lyspunkter, blant annet i å se tankene de gjør seg i boken om forholdet mellom mann og kvinne, rollene og betydningen man har for hverandre. Noen av disse tingene er like aktuelle som noengang, andre tror jeg kanskje er blitt mindre aktuelle etter 1900-tallets kvinnefrigjørings-bølger.

SparkNotes om «To the lighthouse»

Det føles litt utakknemlig å skulle gi denne boken karakter ut fra min subjektive vurdering. Jeg vil helst ikke, for jeg har en emmen følelse av at grunnen til at jeg ikke har fått så mye ut av den er at jeg «ikke forstår den». Men hvis jeg skal så blir det: 4.

«Den senile landmåleren» av Arto Paasilinna

Klassisk Paasilinna! Her mangler ingen av ingrediensene for en ekte Paasilinna-bok. Humor, både galgenhumor og andre varianter, finsk landsbygd og et fargerikt persongalleri. Absurditeter og en generøs porsjon vodka. Ta den bar, eller nyt den i solen med et kaldt glass.

Hovedpersonen er landmåleren Taavetti Rytkönen, som ikke lenger husker hvor han skal eller hvorfor, men som husker krigen meget godt. Et flott utgangspunkt!

Sitat s. 17: «Dessverre var det ikke en eneste Taavetti Rytkönen i katalogen. Den bortkomne kunne ikke ringe hjem.
-Og dessuten hadde det ikke nyttet å ringe, selv om telefonnummeret mitt hadde vært der. Jeg kan jo ikke svare i min egen telefon så lenge jeg er her. Man kan vel ikke ringe til seg selv.
-Nei, men kanskje kona di hadde vært hjemme, så kunne hun ha svart.
Rytkönen ble forskrekket.
-Kona mi? Har jeg en kone?»

Sitat s. 66: «[Seppo Sorjonen ringte] til nærmeste helsesenter og ba om råd. Han fortalte at hans kamerat hadde fått en kraftig forkjølelse. Burde han ta ham med til helsesenterets sykestue for behandling? (…)
-Hvor er han bosatt.
-I Esbo tror jeg. Navnet er Taavetti Rytkönen.
På helsesenteret opplyste de i en myndig tone at vedkommende pasient ikke hadde rett til å være syk på feil sted. Han burde komme seg til Esbo og være syk der.»

Jeg likte denne boken godt og anbefaler den som sommerlektyre til alle!

Min karakter: 5

«Mister Pip» av Lloyd Jones

Mister Pip - Lloyd JonesEn stillehavsøy i borgerkrig. Et klasserom fullt av barn og øyas siste hvite mann som påtar seg å være læreren deres. En pocketutgave av Charles Dickens’ Great Expectations.

Det er faktisk ingen vits i å lese denne boken hvis man ikke har lest Great Expectations (Store Forventninger). Så tydelig er den fortellingen tilstede gjennom hele boka. Dessuten får man jo hele handlingen servert og dissekert, så hvis man ikke har lest den fra før blir det nesten overflødig å lese den etterpå.

Samtidig står fortellingen i Mister Pip stødig på egne ben. Den var både spennende, tankevekkende, trist og fin. Detaljene var grundige og gjør historien troverdig. Det er nesten så jeg tror at Lloyd Jones må ha vært en svart tenåringsjente vokst opp på en stillehavsøy. Det er ganske godt gjort!

Boken uttrykker en kjærlighet både til bøker, fortellinger, utdannelse og kunnskap, og til menneskelig erfaring og levd liv. Den gir også noen skremmende påminnelser om hvor farlig mangel på kunnskap kan være. Akkurat som i Great Expectations blir vi utfordret til å ta stilling til hva det vil si å være en gentleman, og hvordan ulike menneskelige egenskaper kommer til uttrykk. Hva er mot, hva er høflighet, hva er å gjøre «det rette»? Hvem har «rett», hvem «tar feil», og hvem er helten i fortellingen, egentlig?

Boka var ganske kort og lettlest og lot seg sluke i en jafs. Av en eller annen grunn endte jeg med å lese den i oversettelse. Bortsett fra litt smårusk var den norske oversettelsen av Tore Aurstad ganske god.

Handlingen er lagt til øya Bougainville i Stillehavet, under borgerkrigen på 1990-tallet.

Sitat s. 16: «Rødhudene hadde tenkt å holde øya i et strupetak helt til opprørerne overga seg. Det var det vi fikk høre. «Lykke til,» sa mamma bare. Det var det samme for oss. Vi hadde fisk. Vi hadde høns. Vi hadde frukt. Vi hadde det samme som før.»

Boka har vunnet Montana Medal, The Commonwealth Writers’ Prize, The Kiriyama Prize og kom på kortlisten til The Man Booker Prize.

Omtale og diskusjons-spørsmål på ReadingGroupGuides

Min karakter: 5(+)

« Older entries