«Sarah’s Key» av Tatiana de Rosnay

juli 5, 2011 kl. 9:49 am (Lesesirkel)
Tags: , , , , , , , , , , ,

Jeg var litt forutinntatt mot denne boken som har fått så voldsomt mye omtale, blitt så enormt populær og solgt i haugevis av eksemplarer. Kunne den virkelig være verdt alt oppstyret?

Svaret er tja.

Jeg begynte først å lese boken på norsk (Saras nøkkel, oversettelse av Kirsti Øvergaard) – men bestemte meg ganske raskt for heller å få tak i den engelske utgaven. Det var noe med språket i den norske som virket anstrengt, krampaktig, unaturlig – ikke fengende. Jeg vil likevel ikke gi oversetteren all skyld for dette – den engelske utgaven hadde litt av det samme preget. Her var det riktignok ikke like sjenerende, men det kan rett og slett skyldes at jeg er mer var for denslags nyanser i mitt eget morsmål.

Handlingen – Paris, 1942 og 2002. Journalisten Julia Jarmond skriver om 60-årsmarkeringen av Vel d’Hiv – et svart kapittel i fransk historie, da jøder i Paris ble arrestert og internert i Frankrike før de ble sendt til døden i Auschwitz. Boken har mange temaer. Dels handler den om det som skjedde den gangen, og dels om hvordan ettertiden har tiet om det som skjedde. Jeg liker måten bokens forskjellige temaer griper inn i hverandre, spiller opp til hverandre. Her er et vell av mysterier og familiehemmeligheter, fortielse, fornektelse, håp, misforståelser, hat, kjærlighet og likegyldighet. Til tider spennende som en kriminalroman. Bokens mysterier finnes på mange plan. Noen svært innlysende, noen mindre overraskelser, litt færre store overraskelser og noen få ting som blir stående åpent, som vi rett og slett aldri får vite.

Jeg syntes boken var veldig vekslende i kvalitet. Noen ting var veldig, veldig bra – som detaljene i hendelsene i fortiden. de Rosnay flytter meg tilbake i tid og lar meg være med (om enn ikke så fengende at jeg faktisk føler at jeg er der – for min del kunne hun godt kjørt på med enda større detaljrikdom og koloritt). Andre ting var heller middelmådige. Jeg irriterte meg innimellom over ting jeg syntes virket usannsynlig eller litt for lettvint (hva noen tenker eller sier, hvilke slutninger de trekker av ting andre har sagt eller gjort). Det var enkelte av personene/relasjonene som ikke var overbevisende. Andre igjen var veldig godt skildret. Jeg endte med å lese boken mest for å «se hvordan det går», uten egentlig å føle så sterkt med personene i boka.

Som Half of a Yellow Sun er Sarah’s Key en roman som samtidig fungerer som folkeopplysning. Jeg hadde Holocaust som særemne på historie på Blindern, så hovedtrekkene i historien kjente jeg fra før, men også for meg var det detaljer jeg ikke kjente til. Skal jeg ha noe å utsette på boken i dette henseende så er det at den er overtydelig i å påpeke hvor lite ettertiden har vært opptatt av problemstillingene rundt jødeutryddelsen i Frankrike og franskmennenes rolle i den. Denne unnfallenheten, viljen til å glemme og snu seg vekk, er et tema som blir gjentatt til det kjedsommelige. Dessverre er vel dette nettopp en ganske god beskrivelse av hvordan det faktisk forholder seg. Heldigvis kan det virke som de Rosnay har maktet å motvirke den trenden med denne boken. I såfall – godt gået, for å si det på dansk.

Boken er blitt film i 2010, med en av mine absolutt favorittskuespillere Kristin Scott Thomas i hovedrollen. Den må jeg se!

Sitatet er fra s. 30, et eksempel på detaljene som gjør boka god:

With her father, they had tried to find the restrooms at the other end of the arena. An unimaginable stench greeted them. There were too few toilets for such a crowd, and these were soon out of order. The girl had to squat against the wall to relieve herself, fighting against the overpowering urge to vomit, her hand clapped over her mouth. People were pissing and defecating wherever they could, ashamed, broken, cowering like animals near the filthy floor. She saw a dignified old woman hiding behind her husband’s coat. Another woman was gasping with horror, clasping her hands over her mouth and nose, shaking her head.

Intrvju med forfatteren i Mother Daughter Book Club

Diskusjonsspørsmå hos ReadingGroupGuides 

The story behind Sarah’s Key (Tatiana de Rosnay hos ReadingGroupGuides) 

Min karakter: 4/5

Legg igjen en kommentar

«Half of a Yellow Sun» av Chimamanda Ngozi Adichie

mai 3, 2011 kl. 8:22 pm (Lesesirkel)
Tags: , , , ,

For meg var dette først og fremst en lærerik og opplysende bok. Selv om forfatteren eksplisitt poengterer at dette er fiksjon er hun også klar på at hun ikke har fiklet med de viktigste hendelsene. For meg har «Biafra» inntil nå kun vært et ord, et ord jeg ikke kjente betydningen av, men som jeg har forstått på en eller annen måte har betegnet et sårt punkt i menneskehetens historie på 1900-tallet, noens dårlige samvittighet – men det var alt jeg visste. Nå vet jeg at Biafra er en region i Nigeria, en region som i etterdønningene av avviklingen av kolonistyret ønsket å bli en selvstendig stat – men som ikke lyktes med det da de tapte krigen for å rive seg løs fra Nigeria.

Jeg tror den første gangen jeg møtte ordet «Biafra» var i et dikt av Inger Hagerup:

Fra denne merkelige sørlands-høst-sommer
(trær fugler roser frukt
frukt roser fugler trær
omskvulpet av vennlig sjø
nattens hemmelige dyr
tømmer vår søppelbøtte)
fra denne merkelige sørlands-høst-sommer
slår det mot oss fra aviser og radio:
Biafra.
BIAFRA.
Det er jo meget annet også
for eksempel Viet… unnskyld.
Det snakker vi ikke om.
Men altså Biafra.
Første reaksjon fra fluktstolen:
Reis deg!
Riv klærne av deg!
Gi alt du eier og har!
Alt du eier og har?
Nei. Det får være grenser.
Men hvis du var mor og hadde et døende spebarn mellom to tomme bryster
et døende spebarn som bare kunne si med øynene:
«Gi meg livet»!
Hva ville du gjort da?
Tøv, jeg har to voksne sønner som klarer seg selv.
Hva ville du gjort da?
TIGGE  STJELE  RANE  DREPE
I dag hilsen fra den merkelige sørlands-høst-sommer
omskvulpet av vennlig sjø.

(Dagbladet 20.9.1969, gjengitt i Samlede dikt, 1976)

Tittelen Half of a Yellow Sun (En halv gul sol på norsk) henspeiler på flagget som staten Biafra laget seg.

Det første som slår meg når jeg skal si noe om denne boken er at den er lang. 433 sider (pluss etterord, kort biografi, intervju med forfatteren, litteraturliste (!) og utvidet bibliografi av forfatteren). Og den føles lang. Jeg brukte lang tid på den, blant annet fordi jeg innimellom måtte la den «synke» litt før jeg fortsatte.

Boken er delt inn i fire deler og 37 kapitler. Del 1 foregår tidlig på 1960-tallet, etter Nigerias selvstendighet. Del 2 foregår senere på 1960-tallet, i tiden rett før og ved utbbruddet av borgerkrigen. I del 3 er vi tilbake i begynnelsen av 1960-årene, og i del 4 er vi igjen på slutten av 1960-tallet, under krigen. Tre personer bytter på å ha synsvinkelen: Ugwu, en 13 år gammel tjener i huset hos Odenigbo (foreleser ved Nsukka universitet); Olanna, rikmannsdatter og Odenigbos samboer/elskerinne; samt Richard, britisk journalist/forfatter og kjæresten til Olannas søster Kainene.

Jeg må innrømme at jeg synes denne boka ble litt lang og omstendelig. Så lang faktisk, at da det endelig begynte å bli spennende, sånn rundt s. 270, så måtte jeg bla til siste side og sjekke hvordan det gikk til slutt, fordi jeg ikke orket å lese hele boka uten å vite det… Adichie har mye å fortelle, og det er bra. Men kanskje hun har prøvd å putte litt for mye inn i én bok. I historien her er det nok stoff til to, kanskje tre bøker. Hun er så ivrig på å gape over så mange skjebner, at vi egentlig ikke rekker å føle sterkt for noen av dem. Enkelte ting er også mer grundig forklart enn det som er nødvendig for å få leseren med.

Noen tråder blir ikke nøstet opp og noen spørsmål blir stående ubesvart. Dette irriterte meg litt. Det er godt mulig det var gjort slik med vilje, men jeg syntes ikke det fungerte bra.

—————————————-SPOILER WARNING—————————————————

Av spørsmål som ikke blir besvart er:
Skjedde det noe mer mellom Odenigbo og Alice? Olanna snakker med Kainene om å spørre ham om det, men gjør det aldri så vidt vi får vite.

Hadde det vært noe mellom Madu og Kainene? Richard får aldri svar på spørsmålet sitt.

Hva blir det av Adanna under krigen? Vi hører aldri noe mer til henne, enda hun altså er mor til Baby og Olanna kaller seg «Mama Ola» i tilfelle Adanna skal komme tilbake. Dette er et klart frampek som ikke peker på noe som helst, men bare render ut i sanden.

Hvor ble det av Kainene? Det spørsmålet er det åpenbart meningen at vi ikke skal få noe svar på.

På mange måter synes jeg boken blir for lettvint. Enda så grusomme hendelser den beskriver, så går de i liten grad inn på oss, fordi de i stor grad skjer med noen andre enn de hovedpersonene vi har kommet til å bli kjent med og føle for. Alle som dør har stort sett en eller annen feil eller svakhet i våre øyne, og med unntak av Kainene er det ingen av «våre» det skjer noe virkelig ille med. Det gjør at vi betrakter alt det grusomme «fra utsiden». Når man samtidig vet hvor ille det var, blir det for enkelt at boken seiler i land til en slags happy ending – ihvertfall i form av at alle hovedpersonene overlever og tilsynelatende uten store mén.

————————————-END SPOILER————————————————————-

Adichie sier selv at hun synes det er viktig at teksten hennes har «emotional truth». Det har hun kanskje oppnådd til en viss grad i menneskenes samhandling og enkeltscener i boken, men i fortellingen som helhet synes jeg ikke hun har oppnådd det.

Likevel er det en bok jeg vil anbefale, både fordi den er spennende; Adichie er flink til å skape karakterer og fortelle historier (selv om hun kan bli litt pratsom – men det kan skyldes at hun har så mye på hjertet) men først og fremst fordi det er en fin måte å bli bedre kjent med Biafra-konflikten for oss som er så unge at vi ikke selv fikk det med oss den gangen det skjedde.

Sitat s. 297: «She looked proud of what she had accomplished, and Ugwu felt as if she were deliberately pulling out his teeth, one after another.»

Bokens egen hjemmeside

Omtale i NY Times

Omtale i The Guardian

Omtale i NRK ved Marta Norheim

Min karakter: 4

Legg igjen en kommentar

«Morgen i Jenin» av Susan Abulhawa

april 17, 2011 kl. 7:31 pm (Lesesirkel)
Tags: , , , , , ,

For en fantastisk bok!

Amal elsker morgener. De minner henne om faren, som sto opp før soloppgangen og leste for Amal mens han røyket sin pipe med honning, eple og tobakk. Flere år senere våkner Amal fremdeles før soloppgang og tenker på sin kjære baba.

Det er sjelden en bok går så inn på meg som denne gjorde. Jeg tror jeg gråt sammenhengende gjennom de siste 100 sidene. Men det er en god ting! En vakker, grusom, velskrevet og sterk bok.

Boken spenner vidt i tid og sted, fra Palestina på 1940-tallet før staten Israel ble til, til USA etter 11. september 2001. Generasjon etter generasjon blir vi kjent med personene i slekten Abulheja. Synsvinkelen skifter ofte fra kapittel til kapittel. Noen ganger i jeg-form, noen ganger i 3. person, og mellom forskjellige fortellerstemmer. Men hele tiden med en kronologisk kontinuitet som gjør handlingen lett å følge. Samtidig er det også mange frampek og tilbakeblikk. Disse bidrar til å skape en nysgjerrighet for det som skal komme senere i fortellingen, og er med på å drive handlingen fremover.

Språket i boken er helt usedvanlig godt. Malende og vakkert, poetisk. Dette er sjeldent godt ivaretatt i den norske oversettelsen ved Ragnhild Eikli. Ett eksempel fra s. 330: «… mot friheten i en trassig død som eksploderte i en ærerik haug av skitt.»

Noe av det som bidrar til å gjøre denne boken så sterk er at vi får god tid til å bli kjent med menneskene. Vi får bli godt kjent med personenes tanker og følelser. Vi blir vitne til ungdomsforelskelser og pinlige hemmeligheter, vi får være flue på veggen på hos det nygifte paret på bryllupsnatten og hos fangene i fengselscellen. Persongalleriet er uvanlig bredt, og vi treffer igjen menneskene både som barn, ungdommer, middelaldrende og gamle. Kvinner og menn viser oss sine sårbare sider og store styrker. Alt sammen pakket inn i et språk som er utsøkt, veloverveid, nyskapende, skremmende, vakkert.

Samtidig makter boken å spille på ufattelig mange strenger avmenneskelig erfaring. Det er forskjellige måter å utøve morsrollen på, noen erfaringer merker oss for livet, ungdommelig mot og alderdommelig erfaring, og barn som blir bråfort gamle i møtet medde voksnes brutale verden som de ikke kan unnslippe. Kjærlighet, forelskelse og død. Alle de store temaene behandlet på en nett og varsom måte som ikke virker beklemmende eller masete, og bare i noen veldig få sekvenser klisjéfylt (her får også de sitt som vil ha romantikk og husmorporno). Aller mest er det bare sårt og fint.

Boken overrasker meg i sin vakre form og rører meg med sitt såre innhold. Stålsett deg for en leseropplevelse du sent vil glemme!

Fra en bok med så mange gode formuleringer er det vanskelig å velge ut bare ett sitat.

s. 93: «Stillheten nådde opp til taket av katedralen og svevde rundt der oppe, med en gjenklang av sorg og usynlig kaos, som om altfor mange sjeler steg opp samtidig. Vi eksisterte et sted mellom livet og døden, uten å bli tatt fullt ut imot av noen av dem.»

s. 145: «Hvis jeg blir her, kommer disse israelerne til å drepe meg en dag. De har all makt, og de vil ha all jord. (…) Det livet de har skrevet for oss, er bare en utsatt dødsdom, en levende død. Jeg vil ikke leve etter deres manuskript.»

s. 306: «Hele familien hennes [Jolantas] var blitt drept i holocaust under Den annen verdenskrig. Det ironiska var (…) at mama (…) også overlevde et blodbad som krevde nesten hele familien hennes. Bare med den forskjell at sistnevnte skjedde på grunn av førstnevnte, noe som forsterket min oppfatning av at det var palestinerne som måtte betale prisen for jødenes holocaust. Jødene drepte min mors familie fordi tyskerne hadde drept Jolantas familie.»

Min karakter: 5+

Dagbladets anmeldelse

NRK sin anmelder Anne Cathrine Straume var ikke like begeistret som jeg, og anbefaler isteden Solens Port av Elias Khoury

Omtale og diskusjonsspørsmål hos Readinggroupguides

2 kommentarer