«Til fyret» av Virginia Woolf

Nok en Virginia Woolf-bok. Forrige gang var det pensum og jeg sverget på at dette skulle jeg ihvertfall aldri gjøre igjen. Men her er jeg da. Lesesirkelbok, og denne gangen leste jeg den på norsk (fordi det var det mitt lokale bibliotek hadde).

Dette er ikke en bok for de som liker handlingsmettede actionbøker, så mye er sikkert. Det skjer vel knapt noe i hele fortellingen. Hovedpersonen, fru Ramsay, sitter stort sett og leser et eventyr for sønnen sin gjennom hele bokens første del. En annen av de mest sentrale figurene, Lily Briscoe, står og maler gjennom hele fortellingen. De andre vandrer frem og tilbake på plenen, eller sitter i en hagestol, eller ligger på stranden. En halv seiltur får vi riktignok også, men den er like langsom, like drømmeaktig dvelende som resten av fortellingen.

Det vesentlige i denne boken er hva personene tenker og føler; om det de gjør, om hverandre, om livet. Stream-of-consciousness-teknikken er fascinerende idet at vi får så godt innblikk i hvorfor personene gjør det de gjør. Samtidig er det vanskelig å holde tråden, med mange innskutte setninger og tanker som digregerer, men siden det er minimalt med handling er ikke det et stort problem.

Ifølge vaskeseddelen er denne boken «Woolfs mesterverk» og en viktig bok om kjønnsroller, familierelasjoner, kjærlighetens vesen, sorg og savn. Det synes jeg er store ord. Jeg har stor respekt for at stream-of-consciousness-teknikken er krevende, og sikkert en spesielt virkningsfull metode for å få frem karakterenes indre liv. Men meg gir det ikke så mye. Jeg blir utålmodig, begynner å kjede meg, lurer på hva som er meningen med alt sammen. Det kan kanskje komme av at jeg ikke umiddelbart tar betydningen i alle bildene og symbolene. Det blir litt vel mye prat, for min smak.  Samtidig var det lyspunkter, blant annet i å se tankene de gjør seg i boken om forholdet mellom mann og kvinne, rollene og betydningen man har for hverandre. Noen av disse tingene er like aktuelle som noengang, andre tror jeg kanskje er blitt mindre aktuelle etter 1900-tallets kvinnefrigjørings-bølger.

SparkNotes om «To the lighthouse»

Det føles litt utakknemlig å skulle gi denne boken karakter ut fra min subjektive vurdering. Jeg vil helst ikke, for jeg har en emmen følelse av at grunnen til at jeg ikke har fått så mye ut av den er at jeg «ikke forstår den». Men hvis jeg skal så blir det: 4.

Advertisements