«Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket» av Lena Niemi

Dette er en forunderlig liten bok. 15 historier som gjør oss kjent med 17 forskjellige mennesker som alle sammen er forbundet med hverandre på forskjellige måter. En vinternatt i Oslo i 2008. Bokens drama skapes av at mobilnettet er nede, og alle misforståelsene og vanskelighetene som oppstår fordi folk ikke får ringt til hverandre.

På en måte minner fortellingene mye om noveller, fordi vi «begynner på nytt» for hver fortelling; ny hovedperson, ny bakgrunn, nye hendelser. Men samtidig får vi vite mer om personene i de andre fortellingene – fordi alle er forbundet med hverandre, og de som er hovedpersoner i sine egne fortellinger er samtidig bipersoner i noen av de andre fortellingene. Det er også en kronologisk rekkefølge: Den første fortellingen foregår tidligst på kvelden, deretter blir det senere og senere på natten og etterhvert morgen neste dag.

Noen av historiene er kjempespennende, og det er vanskelig å legge fra seg boken. Den er så kort og liten at man helst bare sluker den i én jafs. Men flere av fortellingene har ingen ordentlig avslutning. De ender i cliffhangere og vi får ikke vite hvordan det går med dem! Det er på samme tid både provoserende og spennende. Det er noe utilfredsstillende med å ha så mange fortellinger «hengende» igjen i hodet uten å få en konklusjon. Samtidig er det er dristig og effektfullt litterært grep. Historiene lever videre inne i hodet og jeg blir gående og grunne over dem. Hvor ble det av Magnar? Hva skrev Eline til Birgitte? Hva hendte med Mathias og Thea? Og hvor er egentlig faren til Thea??? Dette er en bok jeg kommer til å huske – lenge.

En annen grunn til det er at enkelte av fortellingene inneholder scener eller bilder som er så sterke at de etset deg inn i bevisstheten min og gjorde et uutslettelig inntrykk. Noen av disse er sjokkerende, noen triste, og noen humoristiske. Men selv de komiske har en mørk vri, en slags galgenhumor eller bitter bismak. Her er klisjéen med elskeren som gjemmer seg i skapet når ektemannen kommer hjem – men med en vri som gjør den både ironisk og dyster. Tragediene er aldri langt unna i bokens mange skjebner.

————————-SPOILER WARNING—————————————-
For eksempel fortellingen om Mathias, politimann og bokens største drittsekk (i hard konkurranse med flere av de andre) – som har «prøvd å bli gravid» med sin kone i 16 måneder, men unnlatt å fortelle henne at han er sterilisert!?!?!?!?!?

Og døve Birgitte. Som måtte være alene med den nyfødte datteren en natt, sovnet, og ikke våknet da babyen skrek (selvfølgelig, hun er jo døv).  Hun våknet neste morgen og fikk se babyen sin som var hoven og rød av å ha grått og skreket sannsynligvis i mange timer. Det bildet gjorde et spesielt sterkt inntrykk på meg.

Og det absurde bildet av Nils som dumper elskerinnen sin mens de har sex. Altså bokstavlig talt, mens han fortsatt har dingsen sin inne i dama! En scene jeg ikke skal glemme så lett!

Persongalleriet:
Unni – som slår opp med Liv og flytter på hotell
Magnar – som legger seg i en sovepose på Karl Johan for å dø
Nils – sønnen til Magnar og elskeren til Vigdis
Roar – samboeren til Vigdis og kollega av Bendik
Thea – som ikke blir hentet av faren sin og blir kjørt hjem av Mathias
Julie – som prøver å bli gravid med Mathias
Eline – ulykkelig i forholdet til Kjetil, vil hoppe ut av vinduet på sin egen fest
Mathias – politimannen, gift med Julie, kjører Thea hjem og etterforsker Elines selvmordsforsøk
Birgitte – nybakt mor, døv, gift med Frode (og sykelig sjalu)
Bendik – kollega av Roar, kolliderer med Frode
Jarle – jobber på hotellet der Unni tar inn. Gift med Amanda.
Liv – (eks)samboer med Unni. Finner Magnar på Karl Johan
Gerd – pensjonert fra samme skole som Vigdis og Nils, nabo til Eline
Frode – gift med Birgitte og kolliderer med Bendik
Kjetil – som blir med Amanda hjem fra festen til Eline, og gjemmer seg i skapet når Jarle kommer for tidlig hjem

Og de to som ikke har egen historie:
Vigdis – samboer med Roar og elskerinnen til Nils
Amanda – eksen til Kjetil og gift med Jarle

—————————–END SPOILER———————————————

Det eneste minus jeg finner er at enkelte av de løse trådene er for løse. Noen av personene er løsere knyttet til historiene enn resten. Hvorfor er f.eks. ikke faren til Thea en av personene i fortellingen? Det tror jeg lett man kunne fått til og hadde på en måte gjort edderkoppnettet komplett. Jo, og det usannsynlige i situasjonen Mathias/Julie – en lege ville ha oppklart det for lengst. Bortsett fra det: En stillferdig og sterk bok som anbefales på det varmeste!

Dagbladets anmeldelse av boka

Min karakter: 5

Reklamer

«Adresse Oslo vest» av Jens Chr. Frydenlund

frydenlundEn bok som handler om pene og vellykkede mennesker på beste vestkant. Gyldendal kaller dette «ren heimstaddiktning» fra siviløkonomen Jens Chr. Frydenlund. Som åpenbart kjenner miljøet fra innsiden. Har du lyst til å kaste opp nå? Jeg også.

Boken handler om Georg, eier av meglerfirmaet BestVest, og Pia, direktørdatter og banksjef. De er i begynnelsen av 40-årene, har hus og hytte, bil, båt og 3, snart 4 barn. De reiser på høstferie til Syd-Frankrike og Vinterferie til Geilo. De omgås de riktige menneskene, de spiser på de riktige stedene, de har den riktige kunsten på veggen og barna har de riktige fritidsaktivitetene. Kort sagt vellykkede.

Baksiden av boken lokket med at disse menneskene er på vei mot en krise, idet de ser at livene kanskje ikke ble det de tenkte, der de kynisk bruker hverandre i en evig jakt etter mere penger, bedre status, mer glansbildeaktig vellykkethet. Det var løftet om «krise» som lurte meg til å lese boken. For meg som er en tilskuer til dette miljøet er det ren skadefryd å se dem gå på snørra.

Den fryden ble jeg snytt for. Første halvpart av boken satt jeg med en besk smak i munnen av disse menneskene som får panikk når det går opp for dem at de kanskje fikk 50.000 kroner mindre enn ventet på en pengeplassering, men som ikke klarer å møte opp i  barnehage og skole for å følge opp barna sine. Bekymringer over om man skal kjøpe Jaguar, Volvo XC 90 eller Porsche er også nokså virkelighetsfjerne, må jeg innrømme.

Da hjelper det ikke akkurat at språket er vaklende. Skjemmende skrivefeil dukker opp hist og pist, og fortellerstilen veksler mellom å være kjedelig og glansløs, og krampaktig påtatt «fresk». Men etter 130 sider ble jeg likevel dratt inn i intrigen og fulgte spent med Pia og Georg på deres oppturer og nedturer. Merkelig nok ble det faktisk nervepirrende å følge med om Georg skulle klare å overtale Pia til å la 11-åringen Amalie få 200.000-kroners hesten hun ønsket seg. (Hallo, liksom?!? Hei, verden.)

Som sagt ble jeg skuffet. Til tider har boka en nerve som legger an mot en utløsning, en utløsning som etter min mening aldri ordentlig kommer. Pia og Georg lever sine vellykkede liv, og rir alle stormer av. De fremstår som supermennesker som klarer å sjonglere kompromissløs karriere-klatring med vellykket familieliv.

Kanskje kjenner forfatteren dette miljøet fra innsiden, men det er samtidig tydelig at det er som mann han har disse erfaringene. Georgs indre liv er beskrevet langt mer overbevisende enn Pias, og det er tydelig at forfatteren kun har erfaring med kvinner på utdrikningslag som observatør, fra utsiden. Hvor er intrigene? De subtile hintene som jenter alltid sender hverandre, alt som foregår under overflaten når jenter er sammen? Dette har gått forfatteren hus forbi. Han beskriver forhold menn imellom, og mellom menn og damer (fra mennenes synsvinkel) forholdsvis overbevisende. Men kvinners indre liv har han liten styring på. Dette gjør karakteren Pia til en karikatur, en litt plasskrevende biperson i fortellingen.

Dessverre kan ikke hele boken oppfattes som en karikatur, til det er det malt med for tynn pensel. Forfatteren vil ha oss til å tro at det faktisk er sånn. Og jeg tror på det, jeg. Men særlig spennende litteratur synes jeg ikke det blir av det.

Men jeg skal innrømme at jeg lo godt da jeg kom til tallerkenscenen.

Favorittsitat:  «-Likte dere utstillingen? (…) -Veldig visuelt, sa Georg. Han lurte på om han skulle spørre henne om hun følte seg som en hore eller si at han oppriktig talt ikke så verdien i bildene og filmsnuttene han hadde sett. Eller hva med verdien på Stenersen-villaen? Først selge Stenersen-villaen og deretter – surt at Range Rover ikke blir levert med syv seter.»

Min karakter: 2

Anmeldelse i Aftenposten 03.06.2007