«Primtallenes ensomhet» av Paolo Giordano

Primtallenes ensomhet handler om Alice og Mattia. Vi treffer dem i barndommen, ungdommen og som voksne. De har en litt større avstand til livet og andre mennesker enn det som er vanlig. Det er ikke så lett for dem å bryte ut av skallet, inn til der de andre er, der erfaringer og opplevelser deles. Denne avstanden gjør dette til en sår og litt trist bok. Men også veldig innsiktsfull og fin!

Jeg lar meg imponere av forfatterens evne til å komme inn under huden på hovedpersonene sine. Troverdig formidler han både Alices følelsemessige kaos og Mattias tvangstanker på en like naturlig måte. Jeg tror på disse personene, og jeg tror på at forfatteren klarer å formidle et riktig bilde av hvordan det er å være dem. En slik menneskekunnskap er ikke gitt alle forfattere – dessverre! Men det er en fryd å lese når forfatteren behersker det i så stor grad som her.

Den virkelige styrken i boken ligger i detaljene. Måten detaljene skildres på. De er på en forunderlig måte både lavmælte og insisterende på samme tid. Handlingen springer litt og gjør store hopp i antall år. Men scenene vi får innblikk i er mettet med detaljer som gjør dem veldig virkelighetsnære og troverdige.

Dette er også en slik bok som gir meg lyst til å skrive selv. Ikke fordi jeg kjenner meg så mye igjen i den (eller kanskje det også?), men fordi Giordano får det til å virke som alle slags dagligdagse erfaringer kan være gode nok til å skrive bok om. Hvis man bare er nok tilstede i øyeblikket til å virkelig legge merke til hendelsenes smak, opplevelsenes lukt og tekstur.

En ting jeg likte godt med denne boken var at den er så inkonklusiv. Mange av spørsmålene som reises blir aldri besvart. (Hva hendte egentlig med Alice den gangen? Hvorfor gir hun faren skylden for alt, også for anoreksien? Hvor ble det egentlig av Michela? Hvem var jenta Alice så på sykehuset?) Fordi jeg ikke får vite, blir jeg gående og grunne på disse spørsmålene. Boken fortsetter å kverne rundt i tankene mine etter at jeg har lest den ut, og får meg til å tenke på andre ting som boken også illustrerer. Sårbarheten i møtet mellom mennesker. Hvor lite som skal til for å ødelegge en stemning. Hvordan vi alle er summen av våre erfaringer, men fordi disse endrer seg gjennom tiden gjør vi det også. Hva som skal til for å kunne få lov å kalle seg «normal». Og hva som kvalifiserer til det motsatte.

Fordi mye i boken forblir usagt er det også symboler og temaer som ikke blir forklart eksplisitt. Som vanlig kan jeg se symbolene, men klarer ikke alltid å se hva de står for. Michela, f.eks., blir et symbol, men på hva? Alices tatovering er lettere – kanskje. Mattias runde arr i håndflaten? Jeg vet ikke. Men de er der. En mer dreven litteraturtolker enn jeg kan sikkert få noe mer utav dem.

Jeg forsøkte å søke på lister over kjente primtall på nett, men jeg klarte ikke å finne ut om 2760889966649 og 2760889966651 er primtall. 😉

Denne boken var forfriskende god. Giordano er nok en debutforfatter. Da er det bare å veeeeeente på neste… Håper det kommer fler. Og da mener jeg ikke doktoravhandlingen i partikkelfysikk som han visstnok holder på å skrive. (Var han ikke ganske så kjekk også forresten?! Tenk at det går an å være så smart, pen og begavet på en gang da… *sukk* )

Sitat, s. 153:
«Jeg skulle gjerne hatt ditt hode, det skulle jeg,» fortsatte Pietro. «Men jeg skjønte ikke noe av matematikken. Det var ikke noe for meg. Visse ting krever en helt spesiell hjerne.»
 Mattia tenkte at det var ingenting bra med å ha hans hode. At han gjerne skull ha erstattet det med et annet, eller også med en kakeboks, hvis den bare var tom og lett. Han åpnet munnen for å svare at det å føle seg spesiell er det verste fengselet noen kan lage seg, men han sa ingenting.

Boken har også blitt film.

Min karakter: 5+

Omtale i NY Times

Omtale i The Guardian

Omtale, intervju med forfatteren og diskusjonsspørsmål (Penguin)

Advertisements

«The Catcher in the Rye» av J. D. Salinger

Så har endelig jeg også blitt kjent med Holden Caulfield. For en fyr! Halve tiden irriterte han vettet av meg, andre halvparten syntes jeg synd på ham.

Denne boken var tung å komme inn i. Ikke før på side 112 klarte jeg å overse språket nok til å begynne å følge skikkelig med i handlingen. Språket var nemlig veldig muntlig og fullt av banneord. Fryktelig slitsomt å lese, synes jeg.

Men når jeg først klarte å se forbi språket var det forsåvidt en god bok. Veldig spennende – jeg satt og ventet på at et eller annet helt forferdelig skulle skje…

Bokens Store Tema er Holdens utvikling iløpet av noen få desemberdager det året han er 16. Kanskje er dette en «oppvekstroman» – skjønt tidsspennet er kort, og man kan jo spørre seg om han vokser noe særlig. «Headed for a crash» er en bedre beskrivelse.

Aller mest er han en fryktelig ensom person som desperat søker etter kontakt og tilknytning til andre mennesker. Men det går galt hver gang, for han skyver alle fra seg med imponerende effektivitet.

Et annet tema jeg ser i boken er hvordan de «kondisjonerte og vellykkede» (les: rike) i samfunnet overser «de indre verdier». Holden trenger menneskelig kontakt og ikke minst trenger han nærhet til familien og trygghet. Det er åpenbart at han sliter med sorg og ensomhet etter at lillebroren hans døde. Men familien hans forventer at han skal gjøre det bra på skolen, bli en vellykket advokat og tjene penger slik som faren. Og når han ikke klarer det, blir løsningen å sende ham på en (garantert svindyr) psykiatrisk institusjon. Slik løser man sånne problemer i de kretser.

På grunn av språket klarte jeg ikke å finne noe sitat denne gangen. Kanskje jeg kan komme tilbake til det senere.

Karakter: 4++

SparkNotes om Catcher in the Rye

CliffNotes om Catcher in the Rye

«Alias Grace» av Margaret Atwood

200px-AliasGraceBoka handler om tjenestepiken Grace Marks som blir dømt for mord. Handlingen foregår i Canada og USA i tiden rundt 1840-1870. Jeg har alltid høye forventninger til en Atwood-bok (Etter at jeg falt pladask for Den blinde morderen) – og jeg ble ikke skuffet.

Noe av det jeg likte best med boka var alle de detaljerte beskrivelsene av arbeidsoppgavene til tjenerne i et herskapshus på 1800-tallet. Det er en verden som for meg er helt ukjent, samtidig har den vært realiteten for enormt mange mennesker opp igjennom historien. Fantastisk fascinerende, dette vil jeg lese mer av! Men hvor? Noe av magien ligger jo i Atwoods dyktige skrivehåndverk – hun har ikke skrevet disse tingene for å opplyse, dette er kun bakteppet og omstendighetene for å formidle den historien hun vil fortelle. Stilsikkert og av høy litterær kvalitet. Få, om noen, kan matche hennes talent for dette. Jeg er Atwood-fan!

Handlingen i boka bygger på faktiske personer som har levd, og faktiske hendelser. Dermed er den kanskje en faction-roman. Men Atwood har vært så ryddig at hun har gitt en kort oppsummering til sist av hvilke kilder hun bygger på, og hva man vet og hva som er funnet på av henne selv. Det er et stort pluss!

Atwood har gjort en imponerende mengde grundig research for å få på plass detaljer og informasjon om perioden hun skriver om. Nok et tegn på dyktig håndverk som legger til rette for en fantastisk leseopplevelse. Dette er en tykk bok, Atwood skriver mye. Hun går grundig inn i personene sine, vi føler vi blir godt kjent med dem, selv mange som egentlig bare er bipersoner i plottet. Hun har lange og detaljerte beskrivelser, men det blir ikke kjedelig eller tungt. Det er en liten bragd i seg selv!

Hvis man søker etter informasjon om Margaret Atwood på nett er det ofte denne boken som nevnes. Dessverre snubler man også veldig tidlig over sentrale elementer fra handlingen som kanskje kan avsløre litt for mye av boka. (Dette skjedde dessverre meg.) Jeg vil absolutt anbefale denne boken, så les den, men gjør det først, uten å prøve å lese mer om den på nett. Og uten å lese denne omtalen videre.

—————————————SPOILER WARNING—————————————————–

Jeg hadde helt fra starten av boka en anelse om hva som var «fatt» med Graces mentale tilstand – fordi dette dukker opp tidlig når man søker på informasjon om boken. Dessverre. Dermed ble det aldri noen stor overraskelse for meg, og jeg aner ikke når man «normalt» ville begynne å fatte mistanke. Derfor vet jeg heller ikke hvordan boken virker på en leser uten slike forutantagelser.

På meg ble bokens siste del (etter den store hypnose-seansen) litt platt og kjedelig. Jeg satt og ventet på noen store rystende avsløringer, eller i det minste noen overraskelser. Isteden seilet boken inn til en happy ending, uten noen skjær i sjøen. For eksempel hadde jeg gjerne sett at doktor Jordan hadde måttet ta en større del av konsekvensene for sin opptreden – han er jo en ufordragelig fyr, sånn han behandler damene i sitt liv. Tenk om Grace da hun var under hypnose hadde avslørt for hele selskapet det hun hadde hørt om ham fra Dora! Haha, det hadde vært til pass for ham, tenker jeg!

————————————–END SPOILER————————————————————

Men dette er flisespikkeri. Boken var i det store og det hele både spennende og godt skrevet. Den har mange hentydninger, subtile vendinger og ting som ikke blir sagt fullt ut. Dermed kan man velge å lese den på mange «plan». Jeg er ikke noen verdensmester i litteraturtolkning, så her er det sikkert mange lag med dobbelt bunn som jeg ikke har trengt fullt og helt igjennom. Men jeg skimter dem, og ser at de er der. Peonene, for eksempel, er helt garantert symbol for et eller annet, men hva?

Heldigvis kan man nyte boka også selv om man ikke tar alle disse symbolene på strak arm.

Mange gode sitater, jeg velger bare ut ett på måfå:

«Jeg husker ikke stedet så godt, siden jeg var barn da jeg forlot det; bare bitvis, som en knust tallerken. Det er alltid noen biter som ser ut som de kommer fra en helt annen tallerken; og så er det tomrommene som man ikke får noenting til å passe inn i.»

Karakter: 5+

Diskusjonsspørsmål hos ReadingGroupGuides

Intervju med Margaret Atwood på ReadingGroupGuides

e-notes study guide

BookRags study guide

«Den trettende fortellingen» av Diane Setterfield

13fortellingPå coveret av min utgave har Anne B. Ragde sagt at «Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun ikke selv fikk skrevet denne romanen!» Snakk om å skru forventningene høyt i været!

Vi møter Margaret Lea, vokst opp i et antikvariat med en enorm kjærlighet til bøker og lesning, og den eksentriske, døende forfatterinnen Vida Winter. Boken er en kjærlighetserklæring til bøker og lesere. Bøker, biblioteker og forfattere har en helt dominerende plass i fortellingen.  Noen mysterier blir det også plass til, som driver handlingen fremover og gjør boken spennende.

Jeg skjønner at jeg (selvfølgelig) burde ha lest boken på engelsk. Det hadde nok gitt en mer helhetlig opplevelse. Likevel tror jeg ikke det er oversetterens feil at språket til tider virker en anelse anstrengt, påtatt eller kunstig. Det virker som forfatteren har en inngående kjennskap til hvordan bøker generelt er bygget opp og hvilke virkemidler som gir en tiltenkt effekt. Dermed bærer boken litt preg av en slags tilgjorthet: «Nå passer det med en malende ordrik skildring av et-eller-annet for å skape stemning, derfor putter vi det inn her. Og nå trenger vi en humoristisk satt-på-spissen-formulering, da tar vi med det.»

Jeg får følelsen av at forfatteren har ønsket å skrive en bok som treffer leseren på nøyaktig de riktige punktene, og at boken helt bevisst er ment å gi en bestemt opplevelse. Men dette er også så dyktig gjort at det virker. Det er akkurat det tiltenkte som skjer. Boken treffer, og gir en spennende og underholdende leseopplevelse, selv om jeg blir sittende med følelsen av å ha blitt manipulert.

I denne boken treffer vi også en stor fortelling inne i en annen fortelling. De er spennende, begge to. ❤ Men jeg må få komme med en alvorlig advarsel: Hvis du ikke har lest Jane Eyre, men planlegger å gjøre det, så les den før du leser «Den trettende fortellingen». Hele handlingen i Jane Eyre blir nemlig avslørt i denne boken, og for meg som ikke hadde lest den ennå er Jane Eyre altså blitt godt og grundig spolert.

Det er vanskelig å velge ut ett sitat blant mange gode fra denne boken. Den har sitat-materiale på mange plan:

Det kloke og innsiktsfulle (s. 53):  «En sunn kjærlighet til penger gir likevekt i livet, og mennesker som ikke har det, er sykelig besatt av ideen om personlig integritet

Referanser til populærkultur og verden utenfor boken (s. 118): «Legens kone. I musikkværelset. Med fiolinen

De vittige (s. 252): «Det var som å leve fullt og helt inni en bok. Jeg trengte ikke engang å dukke fram fra den, for jeg kunne sitte ved skrivebordet og lese manuskriptet mitt mens jeg spiste måltidene som Judith bragte til rommet mitt. Grøt betydde at det var morgen. Suppe og salat betydde lunsj. Stek og nyrepai var kveld. Jeg husker jeg grunnet lenge over en tallerken med eggerøre. Hva betydde det

 s. 316-317: «Doctor Clifton kom. Han lyttet til hjertet mitt og stilte en mengde spørsmål.  «Stormfulle Høyder – har du lest den?»  «Mm-hmm.» «Og Jane Eyre?» «Mm.» «Fornuft og følelser?» «Hm-m.» Han snudde seg og så alvorlig på meg. «Og jeg antar at du har lest disse bøkene mer enn én gang?» Jeg nikket, og han rynket pannen. «Lest og lest dem på nytt? Mange ganger?» Jeg nikket en gang til og han rynket pannen enda mer. «Siden barndommen?» Jeg ble forbløffet over spørsmålene hans, men tvunget av det alvorlige blikket hans nikket jeg igjen. Under de mørke øyenbrynene smalnet øynene hans til sprekker. Jeg kunne godt forestille meg at han skremte pasientene sine, og at de ble friske bare for å bli kvitt ham. »

Karakter: 5

ReadingGroupGuides om «The thirteenth tale»

«Mengele Zoo» av Gert Nygårdshaug

mengele_320_1212076952

Jeg var veldig spent på å lese denne boken som er blitt kåret til den beste norske boken gjennom tidene av NRK/Dagbladet. Samtidig har jeg hørt mye forskjellig om den fra andre som har lest den – ikke alle var like begeistret. Det var derfor med blandede forventninger jeg begynte å lese.

Boken handler om gutten Mino som vokser opp i jungelen i Sør-Amerika. Han får se raseringen av regnskogen på nært hold, og konsekvensene dette har for lokalbefolkningen, for naturen, livsbetingelsene, dyrelivet. Mino gjør det til sitt livsprosjekt å stanse denne raseringen, og vi følger ham gjennom suksesser og nederlag, sorger og gleder fra han er 6 år til han er omtrent 20.

Dette er en frodig bok med fantastisk levende beskrivelser av jungelen, naturen og menneskesamfunnene. Det er også en spennende bok, etterhvert som man kommer inn i handlingen kan man nesten ikke legge vekk boken. Jeg satt med hjertet i halsen for å se hvordan det gikk til slutt.

Dette er bokens to sterkeste sider: Levende, fargerike beskrivelser som gir følelsen av å være tilstede, kjenne luktene og smakene, høre lydene. Og altså handlingen, som er bygget opp som den beste thriller, med mange høydepunkter og gode spenningskurver.

Boken er proppfull av «food for thought» og et sterkt forsvarsskrift for bevaring av regnskogen. Hendelsene er til tider direkte groteske, og med de malende beskrivelsene som er gjennomført også her kan man fort bli kvalm. Samtidig har også disse hendelsene sin plass i boken og virker ikke kunstig plassert bare for sjokk-effekten.

Kontrasten er stor til de vakre skildringene av Minos forhold til menneskene rundt seg – de av dem han bryr seg om. Det er ikke mange, men til gjengjeld er det intenst. Likevel – her finner jeg bokens svakeste punkt: Menneskepsykologi. Vi kommer ikke under huden på menneskene i boken, de forblir rollefigurer i en spenningsroman. De bøkene som gir god inngang til «innsiden» av menneskene gir opplevelsen av å virkelig føle tvilen og troen, håpet og fortvilelsen, kjærligheten og sorgen. Denne boken gjør ikke det. Her er det handlingen som står i sentrum og menneskene forblir litt upersonlige rollefigurer som først og fremst har til oppgave å drive handlingen fremover.

Jeg synes det er en overdrivelse å kalle dette Norges beste roman, men den er absolutt veldig god og lesverdig.

Yndlingssitat: «Pengene i landet het crazys og det gikk fire crazys på en crazo. Røkte pølser eksisterte ikke som betalingsmiddel. (…) Det fantes hverken armeros eller carabineros, det kunne de være helt trygge for. Derimot fantes det commanderos. Dem var det til gjengjeld svært mange av.»

Karakter: 5(-)

«Mannen som elsket Yngve» av Tore Renberg

_Mannen_som_elsket_Y__4356bSå fikk endelig jeg også lest denne boken; en bok som «alle» har lest, «alle» elsker – en bok som kanskje fortjener den klisjéfylte betegnelsen «moderne klassiker». En bok som også har fått bli film. Jeg skal se filmen også, men jeg vil alltid helst lese boken først. Jeg vil jo ikke vite hvordan det går… 🙂

Jeg må bare forte meg og si at jeg likte boken fryktelig godt. Den var spennende, morsom, nervepirrende, trist, velskrevet og med et veldig godt språk. Ingen skrivefeil, masse presise formuleringer. Ingen overflødige ord som har sneket seg med. Renberg vet hva han gjør. Det er en nytelse å lese en bok som er så sikkert og godt skrevet.

Det er også deilig nært å lese en bok fra en virkelighet som jeg kjenner meg så godt igjen i. Jeg var riktignok akkurat litt for ung i 1990, men det skarpe skillet mellom sosser og frikere (som de het hos oss) levde i beste velgående. Jeg kjenner igjen festene, skolehverdagen, oppvekstmiljøet.

Bokens tittel avslører at ett av bokens tema er homofil kjærlighet. Ett element jeg undret meg over i den forbindelse var hovedpersonen Jarles fundamentalt uproblematiske (?) forhold til sin egen homoseksualitet. Han sier selv at hans politiske holdninger gjør at han ikke skulle ha problemer med det rent prinsippielt, likevel ville jeg trodd man kunne vente en reaksjon når det plutselig blir en personlig opplevelse. Er det troverdig at han ville ha hatt så lite problemer med å akseptere det? Kanskje var det flere «problematiske undertoner» i boken enn jeg klarte å fange opp. Samtidig er det litt forfriskende å lese en bok der selve homoseksualiteten ikke problematiseres men behandles som en realitet på lik linje med andre temaer i boken. En bok om homofili der det å være homofil ikke må behandles ut fra om det er lett/vanskelig/riktig/galt osv.

Sånn sett er det fabelaktig at kjærlighet kan gjøres så lite «politisk» i en bok som nettopp handler om kjærlighet i et miljø der nesten alt hadde politiske under- og overtoner.

Boken er proppfull av frampek. Det er helt sikkert et bevisst grep fra Renbergs hånd, men for meg var det litt spolerende for leseopplevelsen. Jeg ble sittende og vente på det *visste* ville komme, og dermed var det vanskelig å sette pris på handlingen «underveis».

Det har sittet langt inne å skrive om denne boken, litt fordi jeg rett og slett bare likte den så godt og har lite å henge meg opp i. Les den, nyt den! Men mest fordi jeg har innsett at jeg ikke klarer å kommentere den uten å spolere handlingen. Så hvis du ikke har lest boken, hopp over neste avsnitt.

 ————————SPOILER WARNING————————–

Spesielt gjaldt det forholdet mellom Katrine og Helge. Det var tidlig klart for meg hvilken vei det bar der, og det gjorde deler av boken forferdelig lang mens jeg ventet på en bekreftelse av den antagelsen. Kanskje er jeg bare litt ekstra utålmodig. 😉

Et annet slikt punkt var forholdet mellom Yngve og Jarle – eller snarere mangelen på et slikt forhold. Jarle sier jo allerede veldig tidlig i boken at han aldri kysset Yngve. Dermed er det litt lite spenning igjen når man leser videre om hvordan det går med dem. For det er liksom ikke noe vits i å sitte og vente på at det skal utvikle seg til noe mer mellom dem… Den pirrende følelsen av gryende forelskelse, som er så spennende, kriblende, altoppslukende–. Boken lyktes i liten grad å formidle denne følelsen fordi jeg jo allerede visste at det ikke var noe vits i å sitte og vente på at det skulle «skje noe».

Overraskelsen ble selvfølgelig desto større i bokens siste linje, men med den var jo boken og dermed leseropplevelsen slutt så det blir en mager trøst, synes jeg.

—————————-END SPOILER——————————

Jeg fikk sett filmen etter at boken var lest ut. Overraskende nok var også filmen veldig bra, og bokens «ånd» var ivaretatt til tross for de nødvendige endringene som måtte gjøres fra bok til film. Nå gleder jeg meg til å lese de andre bøkene om Jarle Klepp, «Kompani Orheim» (2005) og «Pixley Mapogo» som kommer nå i høst.

Karakter: 5+

Intervju med forfatteren

«The saffron kitchen» av Yasmin Crowther

saffron_kitchen_pb_jacket1Boken handler om Sara, hennes mann Julian og hennes foreldre Maryam og Edward, Maryams nevø Saeed, og Maryams familie i Iran. Boken hopper frem og tilbake i tid og dekker et tidsspenn på over 40 år, fra Maryam var en ung jente i Iran og frem til nåtiden når hun er rundt 60.

Vi forstår tidlig at det er mange spøkelser i Maryams skap, og etterhvert som handlingen skrider frem avdekkes også fortiden hennes, både for oss og for hennes nærmeste familie. Boken er proppfull av mellommenneskelig konflikt og smerte, og de helt store temaene i livet – kjærlighet og hat, svik og død, lengsel, håp og drømmer. Her er også bokens aller største styrke. Forfatteren klarer, ofte indirekte og med stillferdige beskrivelser å gjøre oss kjent med menneskene hun forteller om, på en slik måte at følelsene blir levende og konfliktene føles reelle. Forfatteren har virkelig et skarpt blikk for å skildre forholdene mellom mennesker.

Et annet stort pluss med boken er miljøskildringene, som også er overbevisende, fargerike og intense, enten det er den isnende kulden i vinterfjellet eller forurensede bygater, symmetriske britiske hager eller pulserende iranske basarer.

Noen små minus finner jeg i plottet. Utgangspunktet for dramaet føles av en eller annen grunn ikke overbevisende nok – som om forfatteren kanskje ikke har tatt seg god nok tid til å følge oss inn i fortellingen. Vel er det galt å slå et barn, men SÅ utilgivelig er et klaps på kinnet heller ikke, og konsekvensene var like uforutsigbare som de var grusomme. Startens dramatikk kommer kanskje litt for brått på til at man rekker å føle tyngden. Deretter tar det seg raskt opp til å bli en bok med god nerve, men mot slutten taper det seg litt igjen – når trådene skal nøstes opp. Mangelen på konklusjon føles også litt «tomt»; jeg vil vite hvordan det går videre med disse menneskene. Men det er kanskje egentlig et pluss?

Det sier ihvertfall noe om at dette var en god leseopplevelse. Jeg ble slukt opp av boken og ønsket egentlig at den aldri skulle ta slutt. Vil ha mer!

Yndlingssitat: «All I ever wanted as a child, a young woman, was to be free of etiquette and tradition, arranged marriages and everything just so. All I found was another world where I had to work out the new traditions, habits, how to appear just so. Isn’t it silly?»

Min karakter: 5 (+)

Penguin reading guide om boken Med intervju av forfatteren.

«Den elskelige giftblandersken» av Arto Paasilinna

9788203210815_paasilinna_higEn fornøyelig liten bok om en søt gammel dame som nærmest terrorriseres av sin stesønn og hans kriminelle kammerater.

Jeg hadde ingen forhåndskjennskap til Paasilinna da jeg fikk denne boken i hånden. Fortellerstilen bekrefter noen av fordommene vi har til finsk kultur: galgenhumor og alkoholisme. Men boken er morsom og lettlest, og forfatteren klarer å bevare spenningen til det siste – vi vet aldri helt nøyaktig hvordan det skal gå, og det er bra.

Språket halter litt, men jeg mistenker at det kanskje kan være oversetteren Tor Tveite sin skyld. Vitsene sitter ikke alltid helt presist, og formuleringer som nesten er artige smaker litt av å drukne i forsøket på å balansere en korrekt oversettelse mot en formulering som fungerer på norsk. Dessverre kan jeg ikke lese finsk, så jeg har ikke mulighet til å gå til originalen og sjekke.

Yndlingssitat: «I uttalelsene ble det understreket at overdrevent grundige utredninger kunne vekke irritasjon i et vennligsinnet naboland i ikke angitt himmelretning, og spesielt i landets byråkrati, som ble oppfattet som en omfangsrik hengemyr.»

Min karakter: 4

«Adresse Oslo vest» av Jens Chr. Frydenlund

frydenlundEn bok som handler om pene og vellykkede mennesker på beste vestkant. Gyldendal kaller dette «ren heimstaddiktning» fra siviløkonomen Jens Chr. Frydenlund. Som åpenbart kjenner miljøet fra innsiden. Har du lyst til å kaste opp nå? Jeg også.

Boken handler om Georg, eier av meglerfirmaet BestVest, og Pia, direktørdatter og banksjef. De er i begynnelsen av 40-årene, har hus og hytte, bil, båt og 3, snart 4 barn. De reiser på høstferie til Syd-Frankrike og Vinterferie til Geilo. De omgås de riktige menneskene, de spiser på de riktige stedene, de har den riktige kunsten på veggen og barna har de riktige fritidsaktivitetene. Kort sagt vellykkede.

Baksiden av boken lokket med at disse menneskene er på vei mot en krise, idet de ser at livene kanskje ikke ble det de tenkte, der de kynisk bruker hverandre i en evig jakt etter mere penger, bedre status, mer glansbildeaktig vellykkethet. Det var løftet om «krise» som lurte meg til å lese boken. For meg som er en tilskuer til dette miljøet er det ren skadefryd å se dem gå på snørra.

Den fryden ble jeg snytt for. Første halvpart av boken satt jeg med en besk smak i munnen av disse menneskene som får panikk når det går opp for dem at de kanskje fikk 50.000 kroner mindre enn ventet på en pengeplassering, men som ikke klarer å møte opp i  barnehage og skole for å følge opp barna sine. Bekymringer over om man skal kjøpe Jaguar, Volvo XC 90 eller Porsche er også nokså virkelighetsfjerne, må jeg innrømme.

Da hjelper det ikke akkurat at språket er vaklende. Skjemmende skrivefeil dukker opp hist og pist, og fortellerstilen veksler mellom å være kjedelig og glansløs, og krampaktig påtatt «fresk». Men etter 130 sider ble jeg likevel dratt inn i intrigen og fulgte spent med Pia og Georg på deres oppturer og nedturer. Merkelig nok ble det faktisk nervepirrende å følge med om Georg skulle klare å overtale Pia til å la 11-åringen Amalie få 200.000-kroners hesten hun ønsket seg. (Hallo, liksom?!? Hei, verden.)

Som sagt ble jeg skuffet. Til tider har boka en nerve som legger an mot en utløsning, en utløsning som etter min mening aldri ordentlig kommer. Pia og Georg lever sine vellykkede liv, og rir alle stormer av. De fremstår som supermennesker som klarer å sjonglere kompromissløs karriere-klatring med vellykket familieliv.

Kanskje kjenner forfatteren dette miljøet fra innsiden, men det er samtidig tydelig at det er som mann han har disse erfaringene. Georgs indre liv er beskrevet langt mer overbevisende enn Pias, og det er tydelig at forfatteren kun har erfaring med kvinner på utdrikningslag som observatør, fra utsiden. Hvor er intrigene? De subtile hintene som jenter alltid sender hverandre, alt som foregår under overflaten når jenter er sammen? Dette har gått forfatteren hus forbi. Han beskriver forhold menn imellom, og mellom menn og damer (fra mennenes synsvinkel) forholdsvis overbevisende. Men kvinners indre liv har han liten styring på. Dette gjør karakteren Pia til en karikatur, en litt plasskrevende biperson i fortellingen.

Dessverre kan ikke hele boken oppfattes som en karikatur, til det er det malt med for tynn pensel. Forfatteren vil ha oss til å tro at det faktisk er sånn. Og jeg tror på det, jeg. Men særlig spennende litteratur synes jeg ikke det blir av det.

Men jeg skal innrømme at jeg lo godt da jeg kom til tallerkenscenen.

Favorittsitat:  «-Likte dere utstillingen? (…) -Veldig visuelt, sa Georg. Han lurte på om han skulle spørre henne om hun følte seg som en hore eller si at han oppriktig talt ikke så verdien i bildene og filmsnuttene han hadde sett. Eller hva med verdien på Stenersen-villaen? Først selge Stenersen-villaen og deretter – surt at Range Rover ikke blir levert med syv seter.»

Min karakter: 2

Anmeldelse i Aftenposten 03.06.2007

«Life of Pi» av Yann Martel

lifeofpiDa jeg først hørte om denne boken, var det som vinner av The Man Booker Prize i 2002.  At en bok har vunnet priser behøver ikke nødvendigvis bety at det er en fantastisk bra bok, men jeg har erfart at det ofte betyr at jeg vil like den. Og så skulle den handle om slike store temaer som Religion, Filosofi og Meningen med Livet.  Jeg var slogt. Jeg visste at denne boken måtte jeg lese. Men det skulle ta sin tid før det ble en realitet, nærmere bestemt 7 år.

Boken går hardt ut og hevder at den inneholder en historie som vil få deg til å tro på Gud. Wow, det var ikke småtterier heller!

Jeg må vel innrømme at jeg ikke ble noe spesielt mer religiøs av å lese denne boken. Men det var en fantastisk flott historie, drivende godt fortalt, spennende, humoristisk og tankevekkende. Jeg likte den godt. Og så bruker den mise en abyme, en historie inni historien. Det er flere historier som blir fortalt, etter hverandre, ved siden av hverandre og inni hverandre. Jeg er litt svak for slike fortellerteknikker… ❤

Hovedvekten av historien dreier seg om den indiske gutten Piscine Molitor Patel (aka Pi), hans oppvekst i India og hans reise til Nord-Amerika. Han er veldig opptatt av religion, og vil helst være både hindu, kristen og muslim på en gang. Turen til Nord-Amerika blir mer enn strabasiøs, når han i reisefølget har en bengalsk tiger.

Historien er fortalt på en overbevisende måte og har tilsynelatende til hensikt å få oss til å tro at den gjerne kunne vært sann. Men i noen partier blir det likevel hardt å følge denne oppfordringen, da noen av delene blir litt vel fantastiske. Og så, til slutt, får vi servert en «alternativ historie», og blir utfordret til å ta stilling til hvilken fortelling vi ønsker å tro på.

Og det er kanskje bokens budskap: Til syvende og sist handler det å tro om et valg man må gjøre. Man må velge å tro. På Yann Martel og på Gud.

Favorittsitat:  «To choose doubt as a philosophy of life is akin to choosing immobility as a means of transportation.»

Min karakter: 5+    

SparkNotes om boken

ReadingGroupGuides om boken