«Mitt liv som Ola Noman» av Noman Mubashir

olanomanNoman Mubashir, NRK-journalist og norsk-pakistaner, har skrevet en slags selvbiografi/historisk oversikt over det pakistanske miljøet i Norge. Det er tydelig at dette er et miljø han kjenner godt. Morsomme historier og lett karikerte karakteristikker, ispedd avis-sitater og mange gode bilder og illustrasjoner. Her er det noe å kjenne seg igjenn i, både for innvandrer og innfødt, og alle får så hatten passer. Men skrevet med en stor porsjon selvironi så ingen kan føle seg støtt. Det var interessant å få et innblikk i dette miljøets historie her i Norge. Vi vet jo at de er her, men hvorfor og hvordan og ikke minst når kom de hit, egentlig? Dette er en lettlest og morsom liten bok, skrevet i et journalistisk språk, friskt, satirisk og vittig, men også fargerikt og så malende at man virkelig kan kjenne hvitløks- og karri-smaken mens man leser. Samtidig en kjærlighetserklæring til to land som begge har fått prege oppveksten til forfatteren. Alle som likte TV-serien «En Noman i Pakistan» vil like denne boken, tør jeg våge å påstå.

Yndlingssitat: «Et pakistansk juletre er enda mer glitrende og levende. Forskjellen er at det pakistanske juletreet pyntes med rosa posebukser, matchende lang bluse, et par kilo gull i øre, nese, hals, masse sminke og heter mor.»

Min karakter: 4+

Advertisements

«Den elskelige giftblandersken» av Arto Paasilinna

9788203210815_paasilinna_higEn fornøyelig liten bok om en søt gammel dame som nærmest terrorriseres av sin stesønn og hans kriminelle kammerater.

Jeg hadde ingen forhåndskjennskap til Paasilinna da jeg fikk denne boken i hånden. Fortellerstilen bekrefter noen av fordommene vi har til finsk kultur: galgenhumor og alkoholisme. Men boken er morsom og lettlest, og forfatteren klarer å bevare spenningen til det siste – vi vet aldri helt nøyaktig hvordan det skal gå, og det er bra.

Språket halter litt, men jeg mistenker at det kanskje kan være oversetteren Tor Tveite sin skyld. Vitsene sitter ikke alltid helt presist, og formuleringer som nesten er artige smaker litt av å drukne i forsøket på å balansere en korrekt oversettelse mot en formulering som fungerer på norsk. Dessverre kan jeg ikke lese finsk, så jeg har ikke mulighet til å gå til originalen og sjekke.

Yndlingssitat: «I uttalelsene ble det understreket at overdrevent grundige utredninger kunne vekke irritasjon i et vennligsinnet naboland i ikke angitt himmelretning, og spesielt i landets byråkrati, som ble oppfattet som en omfangsrik hengemyr.»

Min karakter: 4

«Adresse Oslo vest» av Jens Chr. Frydenlund

frydenlundEn bok som handler om pene og vellykkede mennesker på beste vestkant. Gyldendal kaller dette «ren heimstaddiktning» fra siviløkonomen Jens Chr. Frydenlund. Som åpenbart kjenner miljøet fra innsiden. Har du lyst til å kaste opp nå? Jeg også.

Boken handler om Georg, eier av meglerfirmaet BestVest, og Pia, direktørdatter og banksjef. De er i begynnelsen av 40-årene, har hus og hytte, bil, båt og 3, snart 4 barn. De reiser på høstferie til Syd-Frankrike og Vinterferie til Geilo. De omgås de riktige menneskene, de spiser på de riktige stedene, de har den riktige kunsten på veggen og barna har de riktige fritidsaktivitetene. Kort sagt vellykkede.

Baksiden av boken lokket med at disse menneskene er på vei mot en krise, idet de ser at livene kanskje ikke ble det de tenkte, der de kynisk bruker hverandre i en evig jakt etter mere penger, bedre status, mer glansbildeaktig vellykkethet. Det var løftet om «krise» som lurte meg til å lese boken. For meg som er en tilskuer til dette miljøet er det ren skadefryd å se dem gå på snørra.

Den fryden ble jeg snytt for. Første halvpart av boken satt jeg med en besk smak i munnen av disse menneskene som får panikk når det går opp for dem at de kanskje fikk 50.000 kroner mindre enn ventet på en pengeplassering, men som ikke klarer å møte opp i  barnehage og skole for å følge opp barna sine. Bekymringer over om man skal kjøpe Jaguar, Volvo XC 90 eller Porsche er også nokså virkelighetsfjerne, må jeg innrømme.

Da hjelper det ikke akkurat at språket er vaklende. Skjemmende skrivefeil dukker opp hist og pist, og fortellerstilen veksler mellom å være kjedelig og glansløs, og krampaktig påtatt «fresk». Men etter 130 sider ble jeg likevel dratt inn i intrigen og fulgte spent med Pia og Georg på deres oppturer og nedturer. Merkelig nok ble det faktisk nervepirrende å følge med om Georg skulle klare å overtale Pia til å la 11-åringen Amalie få 200.000-kroners hesten hun ønsket seg. (Hallo, liksom?!? Hei, verden.)

Som sagt ble jeg skuffet. Til tider har boka en nerve som legger an mot en utløsning, en utløsning som etter min mening aldri ordentlig kommer. Pia og Georg lever sine vellykkede liv, og rir alle stormer av. De fremstår som supermennesker som klarer å sjonglere kompromissløs karriere-klatring med vellykket familieliv.

Kanskje kjenner forfatteren dette miljøet fra innsiden, men det er samtidig tydelig at det er som mann han har disse erfaringene. Georgs indre liv er beskrevet langt mer overbevisende enn Pias, og det er tydelig at forfatteren kun har erfaring med kvinner på utdrikningslag som observatør, fra utsiden. Hvor er intrigene? De subtile hintene som jenter alltid sender hverandre, alt som foregår under overflaten når jenter er sammen? Dette har gått forfatteren hus forbi. Han beskriver forhold menn imellom, og mellom menn og damer (fra mennenes synsvinkel) forholdsvis overbevisende. Men kvinners indre liv har han liten styring på. Dette gjør karakteren Pia til en karikatur, en litt plasskrevende biperson i fortellingen.

Dessverre kan ikke hele boken oppfattes som en karikatur, til det er det malt med for tynn pensel. Forfatteren vil ha oss til å tro at det faktisk er sånn. Og jeg tror på det, jeg. Men særlig spennende litteratur synes jeg ikke det blir av det.

Men jeg skal innrømme at jeg lo godt da jeg kom til tallerkenscenen.

Favorittsitat:  «-Likte dere utstillingen? (…) -Veldig visuelt, sa Georg. Han lurte på om han skulle spørre henne om hun følte seg som en hore eller si at han oppriktig talt ikke så verdien i bildene og filmsnuttene han hadde sett. Eller hva med verdien på Stenersen-villaen? Først selge Stenersen-villaen og deretter – surt at Range Rover ikke blir levert med syv seter.»

Min karakter: 2

Anmeldelse i Aftenposten 03.06.2007

«Life of Pi» av Yann Martel

lifeofpiDa jeg først hørte om denne boken, var det som vinner av The Man Booker Prize i 2002.  At en bok har vunnet priser behøver ikke nødvendigvis bety at det er en fantastisk bra bok, men jeg har erfart at det ofte betyr at jeg vil like den. Og så skulle den handle om slike store temaer som Religion, Filosofi og Meningen med Livet.  Jeg var slogt. Jeg visste at denne boken måtte jeg lese. Men det skulle ta sin tid før det ble en realitet, nærmere bestemt 7 år.

Boken går hardt ut og hevder at den inneholder en historie som vil få deg til å tro på Gud. Wow, det var ikke småtterier heller!

Jeg må vel innrømme at jeg ikke ble noe spesielt mer religiøs av å lese denne boken. Men det var en fantastisk flott historie, drivende godt fortalt, spennende, humoristisk og tankevekkende. Jeg likte den godt. Og så bruker den mise en abyme, en historie inni historien. Det er flere historier som blir fortalt, etter hverandre, ved siden av hverandre og inni hverandre. Jeg er litt svak for slike fortellerteknikker… ❤

Hovedvekten av historien dreier seg om den indiske gutten Piscine Molitor Patel (aka Pi), hans oppvekst i India og hans reise til Nord-Amerika. Han er veldig opptatt av religion, og vil helst være både hindu, kristen og muslim på en gang. Turen til Nord-Amerika blir mer enn strabasiøs, når han i reisefølget har en bengalsk tiger.

Historien er fortalt på en overbevisende måte og har tilsynelatende til hensikt å få oss til å tro at den gjerne kunne vært sann. Men i noen partier blir det likevel hardt å følge denne oppfordringen, da noen av delene blir litt vel fantastiske. Og så, til slutt, får vi servert en «alternativ historie», og blir utfordret til å ta stilling til hvilken fortelling vi ønsker å tro på.

Og det er kanskje bokens budskap: Til syvende og sist handler det å tro om et valg man må gjøre. Man må velge å tro. På Yann Martel og på Gud.

Favorittsitat:  «To choose doubt as a philosophy of life is akin to choosing immobility as a means of transportation.»

Min karakter: 5+    

SparkNotes om boken

ReadingGroupGuides om boken