«Den senile landmåleren» av Arto Paasilinna

Klassisk Paasilinna! Her mangler ingen av ingrediensene for en ekte Paasilinna-bok. Humor, både galgenhumor og andre varianter, finsk landsbygd og et fargerikt persongalleri. Absurditeter og en generøs porsjon vodka. Ta den bar, eller nyt den i solen med et kaldt glass.

Hovedpersonen er landmåleren Taavetti Rytkönen, som ikke lenger husker hvor han skal eller hvorfor, men som husker krigen meget godt. Et flott utgangspunkt!

Sitat s. 17: «Dessverre var det ikke en eneste Taavetti Rytkönen i katalogen. Den bortkomne kunne ikke ringe hjem.
-Og dessuten hadde det ikke nyttet å ringe, selv om telefonnummeret mitt hadde vært der. Jeg kan jo ikke svare i min egen telefon så lenge jeg er her. Man kan vel ikke ringe til seg selv.
-Nei, men kanskje kona di hadde vært hjemme, så kunne hun ha svart.
Rytkönen ble forskrekket.
-Kona mi? Har jeg en kone?»

Sitat s. 66: «[Seppo Sorjonen ringte] til nærmeste helsesenter og ba om råd. Han fortalte at hans kamerat hadde fått en kraftig forkjølelse. Burde han ta ham med til helsesenterets sykestue for behandling? (…)
-Hvor er han bosatt.
-I Esbo tror jeg. Navnet er Taavetti Rytkönen.
På helsesenteret opplyste de i en myndig tone at vedkommende pasient ikke hadde rett til å være syk på feil sted. Han burde komme seg til Esbo og være syk der.»

Jeg likte denne boken godt og anbefaler den som sommerlektyre til alle!

Min karakter: 5

Reklamer

«Mister Pip» av Lloyd Jones

Mister Pip - Lloyd JonesEn stillehavsøy i borgerkrig. Et klasserom fullt av barn og øyas siste hvite mann som påtar seg å være læreren deres. En pocketutgave av Charles Dickens’ Great Expectations.

Det er faktisk ingen vits i å lese denne boken hvis man ikke har lest Great Expectations (Store Forventninger). Så tydelig er den fortellingen tilstede gjennom hele boka. Dessuten får man jo hele handlingen servert og dissekert, så hvis man ikke har lest den fra før blir det nesten overflødig å lese den etterpå.

Samtidig står fortellingen i Mister Pip stødig på egne ben. Den var både spennende, tankevekkende, trist og fin. Detaljene var grundige og gjør historien troverdig. Det er nesten så jeg tror at Lloyd Jones må ha vært en svart tenåringsjente vokst opp på en stillehavsøy. Det er ganske godt gjort!

Boken uttrykker en kjærlighet både til bøker, fortellinger, utdannelse og kunnskap, og til menneskelig erfaring og levd liv. Den gir også noen skremmende påminnelser om hvor farlig mangel på kunnskap kan være. Akkurat som i Great Expectations blir vi utfordret til å ta stilling til hva det vil si å være en gentleman, og hvordan ulike menneskelige egenskaper kommer til uttrykk. Hva er mot, hva er høflighet, hva er å gjøre «det rette»? Hvem har «rett», hvem «tar feil», og hvem er helten i fortellingen, egentlig?

Boka var ganske kort og lettlest og lot seg sluke i en jafs. Av en eller annen grunn endte jeg med å lese den i oversettelse. Bortsett fra litt smårusk var den norske oversettelsen av Tore Aurstad ganske god.

Handlingen er lagt til øya Bougainville i Stillehavet, under borgerkrigen på 1990-tallet.

Sitat s. 16: «Rødhudene hadde tenkt å holde øya i et strupetak helt til opprørerne overga seg. Det var det vi fikk høre. «Lykke til,» sa mamma bare. Det var det samme for oss. Vi hadde fisk. Vi hadde høns. Vi hadde frukt. Vi hadde det samme som før.»

Boka har vunnet Montana Medal, The Commonwealth Writers’ Prize, The Kiriyama Prize og kom på kortlisten til The Man Booker Prize.

Omtale og diskusjons-spørsmål på ReadingGroupGuides

Min karakter: 5(+)