Leselykke

Primtallenes ensomhet handler om Alice og Mattia. Vi treffer dem i barndommen, ungdommen og som voksne. De har en litt større avstand til livet og andre mennesker enn det som er vanlig. Det er ikke så lett for dem å bryte ut av skallet, inn til der de andre er, der erfaringer og opplevelser deles. Denne avstanden gjør dette til en sår og litt trist bok. Men også veldig innsiktsfull og fin!

Jeg lar meg imponere av forfatterens evne til å komme inn under huden på hovedpersonene sine. Troverdig formidler han både Alices følelsemessige kaos og Mattias tvangstanker på en like naturlig måte. Jeg tror på disse personene, og jeg tror på at forfatteren klarer å formidle et riktig bilde av hvordan det er å være dem. En slik menneskekunnskap er ikke gitt alle forfattere – dessverre! Men det er en fryd å lese når forfatteren behersker det i så stor grad som her.

Den virkelige styrken i boken ligger i detaljene. Måten detaljene skildres på. De er på en forunderlig måte både lavmælte og insisterende på samme tid. Handlingen springer litt og gjør store hopp i antall år. Men scenene vi får innblikk i er mettet med detaljer som gjør dem veldig virkelighetsnære og troverdige.

Dette er også en slik bok som gir meg lyst til å skrive selv. Ikke fordi jeg kjenner meg så mye igjen i den (eller kanskje det også?), men fordi Giordano får det til å virke som alle slags dagligdagse erfaringer kan være gode nok til å skrive bok om. Hvis man bare er nok tilstede i øyeblikket til å virkelig legge merke til hendelsenes smak, opplevelsenes lukt og tekstur.

En ting jeg likte godt med denne boken var at den er så inkonklusiv. Mange av spørsmålene som reises blir aldri besvart. (Hva hendte egentlig med Alice den gangen? Hvorfor gir hun faren skylden for alt, også for anoreksien? Hvor ble det egentlig av Michela? Hvem var jenta Alice så på sykehuset?) Fordi jeg ikke får vite, blir jeg gående og grunne på disse spørsmålene. Boken fortsetter å kverne rundt i tankene mine etter at jeg har lest den ut, og får meg til å tenke på andre ting som boken også illustrerer. Sårbarheten i møtet mellom mennesker. Hvor lite som skal til for å ødelegge en stemning. Hvordan vi alle er summen av våre erfaringer, men fordi disse endrer seg gjennom tiden gjør vi det også. Hva som skal til for å kunne få lov å kalle seg «normal». Og hva som kvalifiserer til det motsatte.

Fordi mye i boken forblir usagt er det også symboler og temaer som ikke blir forklart eksplisitt. Som vanlig kan jeg se symbolene, men klarer ikke alltid å se hva de står for. Michela, f.eks., blir et symbol, men på hva? Alices tatovering er lettere – kanskje. Mattias runde arr i håndflaten? Jeg vet ikke. Men de er der. En mer dreven litteraturtolker enn jeg kan sikkert få noe mer utav dem.

Jeg forsøkte å søke på lister over kjente primtall på nett, men jeg klarte ikke å finne ut om 2760889966649 og 2760889966651 er primtall. 😉

Denne boken var forfriskende god. Giordano er nok en debutforfatter. Da er det bare å veeeeeente på neste… Håper det kommer fler. Og da mener jeg ikke doktoravhandlingen i partikkelfysikk som han visstnok holder på å skrive. (Var han ikke ganske så kjekk også forresten?! Tenk at det går an å være så smart, pen og begavet på en gang da… *sukk* )

Sitat, s. 153:
«Jeg skulle gjerne hatt ditt hode, det skulle jeg,» fortsatte Pietro. «Men jeg skjønte ikke noe av matematikken. Det var ikke noe for meg. Visse ting krever en helt spesiell hjerne.»
 Mattia tenkte at det var ingenting bra med å ha hans hode. At han gjerne skull ha erstattet det med et annet, eller også med en kakeboks, hvis den bare var tom og lett. Han åpnet munnen for å svare at det å føle seg spesiell er det verste fengselet noen kan lage seg, men han sa ingenting.

Boken har også blitt film.

Min karakter: 5+

Omtale i NY Times

Omtale i The Guardian

Omtale, intervju med forfatteren og diskusjonsspørsmål (Penguin)