«Half of a Yellow Sun» av Chimamanda Ngozi Adichie

For meg var dette først og fremst en lærerik og opplysende bok. Selv om forfatteren eksplisitt poengterer at dette er fiksjon er hun også klar på at hun ikke har fiklet med de viktigste hendelsene. For meg har «Biafra» inntil nå kun vært et ord, et ord jeg ikke kjente betydningen av, men som jeg har forstått på en eller annen måte har betegnet et sårt punkt i menneskehetens historie på 1900-tallet, noens dårlige samvittighet – men det var alt jeg visste. Nå vet jeg at Biafra er en region i Nigeria, en region som i etterdønningene av avviklingen av kolonistyret ønsket å bli en selvstendig stat – men som ikke lyktes med det da de tapte krigen for å rive seg løs fra Nigeria.

Jeg tror den første gangen jeg møtte ordet «Biafra» var i et dikt av Inger Hagerup:

Fra denne merkelige sørlands-høst-sommer
(trær fugler roser frukt
frukt roser fugler trær
omskvulpet av vennlig sjø
nattens hemmelige dyr
tømmer vår søppelbøtte)
fra denne merkelige sørlands-høst-sommer
slår det mot oss fra aviser og radio:
Biafra.
BIAFRA.
Det er jo meget annet også
for eksempel Viet… unnskyld.
Det snakker vi ikke om.
Men altså Biafra.
Første reaksjon fra fluktstolen:
Reis deg!
Riv klærne av deg!
Gi alt du eier og har!
Alt du eier og har?
Nei. Det får være grenser.
Men hvis du var mor og hadde et døende spebarn mellom to tomme bryster
et døende spebarn som bare kunne si med øynene:
«Gi meg livet»!
Hva ville du gjort da?
Tøv, jeg har to voksne sønner som klarer seg selv.
Hva ville du gjort da?
TIGGE  STJELE  RANE  DREPE
I dag hilsen fra den merkelige sørlands-høst-sommer
omskvulpet av vennlig sjø.

(Dagbladet 20.9.1969, gjengitt i Samlede dikt, 1976)

Tittelen Half of a Yellow Sun (En halv gul sol på norsk) henspeiler på flagget som staten Biafra laget seg.

Det første som slår meg når jeg skal si noe om denne boken er at den er lang. 433 sider (pluss etterord, kort biografi, intervju med forfatteren, litteraturliste (!) og utvidet bibliografi av forfatteren). Og den føles lang. Jeg brukte lang tid på den, blant annet fordi jeg innimellom måtte la den «synke» litt før jeg fortsatte.

Boken er delt inn i fire deler og 37 kapitler. Del 1 foregår tidlig på 1960-tallet, etter Nigerias selvstendighet. Del 2 foregår senere på 1960-tallet, i tiden rett før og ved utbbruddet av borgerkrigen. I del 3 er vi tilbake i begynnelsen av 1960-årene, og i del 4 er vi igjen på slutten av 1960-tallet, under krigen. Tre personer bytter på å ha synsvinkelen: Ugwu, en 13 år gammel tjener i huset hos Odenigbo (foreleser ved Nsukka universitet); Olanna, rikmannsdatter og Odenigbos samboer/elskerinne; samt Richard, britisk journalist/forfatter og kjæresten til Olannas søster Kainene.

Jeg må innrømme at jeg synes denne boka ble litt lang og omstendelig. Så lang faktisk, at da det endelig begynte å bli spennende, sånn rundt s. 270, så måtte jeg bla til siste side og sjekke hvordan det gikk til slutt, fordi jeg ikke orket å lese hele boka uten å vite det… Adichie har mye å fortelle, og det er bra. Men kanskje hun har prøvd å putte litt for mye inn i én bok. I historien her er det nok stoff til to, kanskje tre bøker. Hun er så ivrig på å gape over så mange skjebner, at vi egentlig ikke rekker å føle sterkt for noen av dem. Enkelte ting er også mer grundig forklart enn det som er nødvendig for å få leseren med.

Noen tråder blir ikke nøstet opp og noen spørsmål blir stående ubesvart. Dette irriterte meg litt. Det er godt mulig det var gjort slik med vilje, men jeg syntes ikke det fungerte bra.

—————————————-SPOILER WARNING—————————————————

Av spørsmål som ikke blir besvart er:
Skjedde det noe mer mellom Odenigbo og Alice? Olanna snakker med Kainene om å spørre ham om det, men gjør det aldri så vidt vi får vite.

Hadde det vært noe mellom Madu og Kainene? Richard får aldri svar på spørsmålet sitt.

Hva blir det av Adanna under krigen? Vi hører aldri noe mer til henne, enda hun altså er mor til Baby og Olanna kaller seg «Mama Ola» i tilfelle Adanna skal komme tilbake. Dette er et klart frampek som ikke peker på noe som helst, men bare render ut i sanden.

Hvor ble det av Kainene? Det spørsmålet er det åpenbart meningen at vi ikke skal få noe svar på.

På mange måter synes jeg boken blir for lettvint. Enda så grusomme hendelser den beskriver, så går de i liten grad inn på oss, fordi de i stor grad skjer med noen andre enn de hovedpersonene vi har kommet til å bli kjent med og føle for. Alle som dør har stort sett en eller annen feil eller svakhet i våre øyne, og med unntak av Kainene er det ingen av «våre» det skjer noe virkelig ille med. Det gjør at vi betrakter alt det grusomme «fra utsiden». Når man samtidig vet hvor ille det var, blir det for enkelt at boken seiler i land til en slags happy ending – ihvertfall i form av at alle hovedpersonene overlever og tilsynelatende uten store mén.

————————————-END SPOILER————————————————————-

Adichie sier selv at hun synes det er viktig at teksten hennes har «emotional truth». Det har hun kanskje oppnådd til en viss grad i menneskenes samhandling og enkeltscener i boken, men i fortellingen som helhet synes jeg ikke hun har oppnådd det.

Likevel er det en bok jeg vil anbefale, både fordi den er spennende; Adichie er flink til å skape karakterer og fortelle historier (selv om hun kan bli litt pratsom – men det kan skyldes at hun har så mye på hjertet) men først og fremst fordi det er en fin måte å bli bedre kjent med Biafra-konflikten for oss som er så unge at vi ikke selv fikk det med oss den gangen det skjedde.

Sitat s. 297: «She looked proud of what she had accomplished, and Ugwu felt as if she were deliberately pulling out his teeth, one after another.»

Bokens egen hjemmeside

Omtale i NY Times

Omtale i The Guardian

Omtale i NRK ved Marta Norheim

Min karakter: 4

Advertisements

«Mister Pip» av Lloyd Jones

Mister Pip - Lloyd JonesEn stillehavsøy i borgerkrig. Et klasserom fullt av barn og øyas siste hvite mann som påtar seg å være læreren deres. En pocketutgave av Charles Dickens’ Great Expectations.

Det er faktisk ingen vits i å lese denne boken hvis man ikke har lest Great Expectations (Store Forventninger). Så tydelig er den fortellingen tilstede gjennom hele boka. Dessuten får man jo hele handlingen servert og dissekert, så hvis man ikke har lest den fra før blir det nesten overflødig å lese den etterpå.

Samtidig står fortellingen i Mister Pip stødig på egne ben. Den var både spennende, tankevekkende, trist og fin. Detaljene var grundige og gjør historien troverdig. Det er nesten så jeg tror at Lloyd Jones må ha vært en svart tenåringsjente vokst opp på en stillehavsøy. Det er ganske godt gjort!

Boken uttrykker en kjærlighet både til bøker, fortellinger, utdannelse og kunnskap, og til menneskelig erfaring og levd liv. Den gir også noen skremmende påminnelser om hvor farlig mangel på kunnskap kan være. Akkurat som i Great Expectations blir vi utfordret til å ta stilling til hva det vil si å være en gentleman, og hvordan ulike menneskelige egenskaper kommer til uttrykk. Hva er mot, hva er høflighet, hva er å gjøre «det rette»? Hvem har «rett», hvem «tar feil», og hvem er helten i fortellingen, egentlig?

Boka var ganske kort og lettlest og lot seg sluke i en jafs. Av en eller annen grunn endte jeg med å lese den i oversettelse. Bortsett fra litt smårusk var den norske oversettelsen av Tore Aurstad ganske god.

Handlingen er lagt til øya Bougainville i Stillehavet, under borgerkrigen på 1990-tallet.

Sitat s. 16: «Rødhudene hadde tenkt å holde øya i et strupetak helt til opprørerne overga seg. Det var det vi fikk høre. «Lykke til,» sa mamma bare. Det var det samme for oss. Vi hadde fisk. Vi hadde høns. Vi hadde frukt. Vi hadde det samme som før.»

Boka har vunnet Montana Medal, The Commonwealth Writers’ Prize, The Kiriyama Prize og kom på kortlisten til The Man Booker Prize.

Omtale og diskusjons-spørsmål på ReadingGroupGuides

Min karakter: 5(+)

«Den trettende fortellingen» av Diane Setterfield

13fortellingPå coveret av min utgave har Anne B. Ragde sagt at «Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun ikke selv fikk skrevet denne romanen!» Snakk om å skru forventningene høyt i været!

Vi møter Margaret Lea, vokst opp i et antikvariat med en enorm kjærlighet til bøker og lesning, og den eksentriske, døende forfatterinnen Vida Winter. Boken er en kjærlighetserklæring til bøker og lesere. Bøker, biblioteker og forfattere har en helt dominerende plass i fortellingen.  Noen mysterier blir det også plass til, som driver handlingen fremover og gjør boken spennende.

Jeg skjønner at jeg (selvfølgelig) burde ha lest boken på engelsk. Det hadde nok gitt en mer helhetlig opplevelse. Likevel tror jeg ikke det er oversetterens feil at språket til tider virker en anelse anstrengt, påtatt eller kunstig. Det virker som forfatteren har en inngående kjennskap til hvordan bøker generelt er bygget opp og hvilke virkemidler som gir en tiltenkt effekt. Dermed bærer boken litt preg av en slags tilgjorthet: «Nå passer det med en malende ordrik skildring av et-eller-annet for å skape stemning, derfor putter vi det inn her. Og nå trenger vi en humoristisk satt-på-spissen-formulering, da tar vi med det.»

Jeg får følelsen av at forfatteren har ønsket å skrive en bok som treffer leseren på nøyaktig de riktige punktene, og at boken helt bevisst er ment å gi en bestemt opplevelse. Men dette er også så dyktig gjort at det virker. Det er akkurat det tiltenkte som skjer. Boken treffer, og gir en spennende og underholdende leseopplevelse, selv om jeg blir sittende med følelsen av å ha blitt manipulert.

I denne boken treffer vi også en stor fortelling inne i en annen fortelling. De er spennende, begge to. ❤ Men jeg må få komme med en alvorlig advarsel: Hvis du ikke har lest Jane Eyre, men planlegger å gjøre det, så les den før du leser «Den trettende fortellingen». Hele handlingen i Jane Eyre blir nemlig avslørt i denne boken, og for meg som ikke hadde lest den ennå er Jane Eyre altså blitt godt og grundig spolert.

Det er vanskelig å velge ut ett sitat blant mange gode fra denne boken. Den har sitat-materiale på mange plan:

Det kloke og innsiktsfulle (s. 53):  «En sunn kjærlighet til penger gir likevekt i livet, og mennesker som ikke har det, er sykelig besatt av ideen om personlig integritet

Referanser til populærkultur og verden utenfor boken (s. 118): «Legens kone. I musikkværelset. Med fiolinen

De vittige (s. 252): «Det var som å leve fullt og helt inni en bok. Jeg trengte ikke engang å dukke fram fra den, for jeg kunne sitte ved skrivebordet og lese manuskriptet mitt mens jeg spiste måltidene som Judith bragte til rommet mitt. Grøt betydde at det var morgen. Suppe og salat betydde lunsj. Stek og nyrepai var kveld. Jeg husker jeg grunnet lenge over en tallerken med eggerøre. Hva betydde det

 s. 316-317: «Doctor Clifton kom. Han lyttet til hjertet mitt og stilte en mengde spørsmål.  «Stormfulle Høyder – har du lest den?»  «Mm-hmm.» «Og Jane Eyre?» «Mm.» «Fornuft og følelser?» «Hm-m.» Han snudde seg og så alvorlig på meg. «Og jeg antar at du har lest disse bøkene mer enn én gang?» Jeg nikket, og han rynket pannen. «Lest og lest dem på nytt? Mange ganger?» Jeg nikket en gang til og han rynket pannen enda mer. «Siden barndommen?» Jeg ble forbløffet over spørsmålene hans, men tvunget av det alvorlige blikket hans nikket jeg igjen. Under de mørke øyenbrynene smalnet øynene hans til sprekker. Jeg kunne godt forestille meg at han skremte pasientene sine, og at de ble friske bare for å bli kvitt ham. »

Karakter: 5

ReadingGroupGuides om «The thirteenth tale»

«The saffron kitchen» av Yasmin Crowther

saffron_kitchen_pb_jacket1Boken handler om Sara, hennes mann Julian og hennes foreldre Maryam og Edward, Maryams nevø Saeed, og Maryams familie i Iran. Boken hopper frem og tilbake i tid og dekker et tidsspenn på over 40 år, fra Maryam var en ung jente i Iran og frem til nåtiden når hun er rundt 60.

Vi forstår tidlig at det er mange spøkelser i Maryams skap, og etterhvert som handlingen skrider frem avdekkes også fortiden hennes, både for oss og for hennes nærmeste familie. Boken er proppfull av mellommenneskelig konflikt og smerte, og de helt store temaene i livet – kjærlighet og hat, svik og død, lengsel, håp og drømmer. Her er også bokens aller største styrke. Forfatteren klarer, ofte indirekte og med stillferdige beskrivelser å gjøre oss kjent med menneskene hun forteller om, på en slik måte at følelsene blir levende og konfliktene føles reelle. Forfatteren har virkelig et skarpt blikk for å skildre forholdene mellom mennesker.

Et annet stort pluss med boken er miljøskildringene, som også er overbevisende, fargerike og intense, enten det er den isnende kulden i vinterfjellet eller forurensede bygater, symmetriske britiske hager eller pulserende iranske basarer.

Noen små minus finner jeg i plottet. Utgangspunktet for dramaet føles av en eller annen grunn ikke overbevisende nok – som om forfatteren kanskje ikke har tatt seg god nok tid til å følge oss inn i fortellingen. Vel er det galt å slå et barn, men SÅ utilgivelig er et klaps på kinnet heller ikke, og konsekvensene var like uforutsigbare som de var grusomme. Startens dramatikk kommer kanskje litt for brått på til at man rekker å føle tyngden. Deretter tar det seg raskt opp til å bli en bok med god nerve, men mot slutten taper det seg litt igjen – når trådene skal nøstes opp. Mangelen på konklusjon føles også litt «tomt»; jeg vil vite hvordan det går videre med disse menneskene. Men det er kanskje egentlig et pluss?

Det sier ihvertfall noe om at dette var en god leseopplevelse. Jeg ble slukt opp av boken og ønsket egentlig at den aldri skulle ta slutt. Vil ha mer!

Yndlingssitat: «All I ever wanted as a child, a young woman, was to be free of etiquette and tradition, arranged marriages and everything just so. All I found was another world where I had to work out the new traditions, habits, how to appear just so. Isn’t it silly?»

Min karakter: 5 (+)

Penguin reading guide om boken Med intervju av forfatteren.