«Beatrice and Virgil» av Yann Martel

Dette var en liten, forundelig bok. Forfatteren Henry lider av skrivesperre. Han lever godt av den siste boken sin, som ble en stor suksess. Når den neste ikke engang kommer så langt som til utgivelse, bestemmer han seg for å slutte å skrive. Han får ny inspirasjon i møtet med en taksidermist – en som stopper ut døde dyr – når denne ber om hjelp til teaterstykket han har skrevet. Beatrice og Virgil er karakterer i dette teaterstykket, og fragmenter i deres historie er flettet inn i boken som en fortelling inni fortellingen.

Boken er så lettlest og så kort at jeg leste den ut på en dag. Det var nesten litt synd, for den var samtidig pakket med filosofiske betraktninger om kunst, om livet, om forfattergjerningen og om grusomhet. Jeg skulle gjerne levd i boken litt lenger.

Martel reiser mange spørsmål med denne lille boken. Et spørsmål som tas opp tidlig i boken er mangelen på fiksjon om Holocaust. Et tema som er så alvorlig at selv kunsten blir stille. Beatrice and Virgil er en bok om å skrive. En bok om kunst og fiksjon. En fortelling om å fortelle. Om å fortelle om Holocaust. Eller ikke.

Slutten kom brått og overraskende på meg, og det likte jeg. Tror jeg.

Men jeg er tilbøylig til å være enig med anmelderen i The Guardian, som setter fingeren på hva som er galt med boken:

Beatrice and Virgil seems, despite its evidently large ambitions, strangely trivial and narcissistic: a book that ends up thinking about neither Jews nor animals, but using the extermination of both to think about, of all things, writer’s block.

Enda mer kritisk var denne anmeldelsen: http://www.edrants.com/why-yann-martels-beatrice-and-virgil-is-the-worst-book-of-the-decade/
Selv om jeg er tilbøylig til å være enig i noe av det som står i denne anmeldelsen, mener jeg faktisk at boken var verdt å lese. Om ikke annet fordi den var så kort, men mest på grunn av de filosofiske funderingene.

Sitat s. 16:
Fiction and nonfiction are not so easily divided. Fiction may not be real, but it’s true. (…) As for nonfiction, for history, it may be real but its truth is slippery. (…) If history doesn’t become story, it dies to everyone except the historian. (…) With the Holocaust, we have a tree with massive historical roots and only tiny, scattered fictional fruit. But it’s the fruit that holds the seed! It’s the fruit that people pick. If there is no fruit, the tree will be forgotten.

Min karakter: 4-

 

 

«Gud – en vitenskapelig oppdatering» av Bjørn Grinde

Tittelen på denne boken gjorde meg nysgjerrig. Det er ganske irriterende hvordan de fleste store religionene passer gud_grinde_m_jpg__5b100px5d1dårlig med det bildet av virkeligheten vi har fra vitenskapen. Derfor var jeg spent på hva han kunne klare å få ut av et sånt prosjekt. Spennende.

På bokens bakside har den kjente sosialantropologen og rikssynseren Thomas Hylland Eriksen skrevet:
«Dette er en modig og lærerik bok; reflektert, avbalansert og skrevet med eksistensiell nerve. Det er fantastisk at en internasjonalt anerkjent genetiker tør, og vil, skrive en bok som denne, og jeg tør påstå at utgivelsen av denne boken vil kunne løfte debatten om vitenskap og religion opp på et nytt nivå.»

Boken er delt inn i et forord, 5 kapitler og et appendiks. Det siste forstår jeg ikke helt; noen av bokens beste deler er plassert der, i appendikset. Det er her vi endelig får servert en beskrivelse av hva som i dagens vitenskap tilsvarer det forfatteren ønsker å kalle Gud.

Jeg har brukt lang tid på denne boken. Ikke kun fordi jeg ville være grundig og reflektert mens jeg leste, men fordi teksten er … i mangel av et bedre ord vil jeg kalle den ubehagelig. Jeg orket rett og slett ikke mer og måtte stadig legge fra meg boken, i timer eller dager, før jeg orket å lese litt til.

Dette var særlig et problem i de første ca. 100 sidene av boken. Mot slutten tok den seg betraktelig opp.

Ett spørsmål som stadig meldte seg var: Er denne mannen virkelig vitenskapsmann?? Så mye synsing og føling – hvor er den vitenskapelige diskusjonen og argumentasjonen? Særlig de første delene av boken er spekket med uttrykk av typen «det er nærliggende å øyne», «det kan tenkes», «det er ikke umulig å forestille seg». Denne typen formuleringer er ubehagelige for en som er vant til å lese vitenskapelige tekster.

Grindes prosjekt er å forene muligheten for religiøs tro med innholdet i moderne vitenskap. Men vitenskapen er en krevende brud. Den vil kun være med hvis det kan foregå på dens egne premisser. De som vil gå i spann med vitenskapen må rette seg etter vitenskapens krav. Hvis ikke vil den ikke være med. Da kan de få holde på som de lyster, men ikke med vitenskapen på laget.

Derfor blir det direkte provoserende når Grinde åpent og direkte avviser vitenskapelige kriterier, som på side 37: «Occams prinsipp er i beste fall en tommelfingerregel.» I beste fall? Fordi det finnes noen få eksempler på at den må omgås?

Det er også pinlig tydelig at Grinde hverken er historiker eller filosof. Det er ikke hans sterke sider og han fremstår som ubehagelig naiv i de delene av boken der han beveger seg inn på slike områder. Men jeg vil ikke legge ham dette til last, ingen kan være ekspert på alt. Det er spennende at noen skriver denne boken, og med ekspertise i genetikk har Grinde et utmerket utgangspunkt.

Det kan synes som om Grinde må strippe ned både vitenskapen og religionen for å få dem til å passe sammen. Gudsbegrepet han blir sittende igjen med er minimalistisk. I filosofien snakker man om «Den første beveger» – den som har satt igang alt sammen, bestemt naturlovene og «trykket på startknappen». Det er denne typen Gud det blir plass til i Grindes univers.

Først stripper han Gud for moral… (s. 44):
«Adjektiver som snill og slem er trolig like irrelevante i beskrivelsen av det guddommelige som i beskrivelsen av en bie eller en blomst. Gud befinner seg langt utenfor denslags begreper. Den guddommelige kraft er et overordnet prinsipp, med kvaliteter av en helt annen kategori enn de evolusjonen har lagt ned i menneskesinnet.»

…og deretter for allmektighet (s. 45):
«Vi kan velge å tro på guddommelig innflytelse uten at det gjør Gud allmektig på alle områder. Helt fra starten av kan det ha ligget begrensninger i skaperverket.»

Med disse store innskrenkningene i både vitenskapen og religionen, hvorfor er det da hensiktsmessig av oss å tro på Gud?

Jo, fordi dette vil gi oss et lykkeligere, fredeligere og lengre liv, ifølge Grinde. Side 20: «En rekke vitenskapelige undersøkelser konkluderer, ikke overraskende, med at troende i gjennomsnitt har bedre helse og lever lykkeligere.» (Med henvisninger.)

Men dette er ikke grunnlag nok til å motivere seg til å begynne å tro, hvis man ikke allerede tror fra før. Dette tror jeg Grinde er klar over. Én ting er å åpne for muligheten av å forene troen på Gud med vitenskapen. En helt annen ting er å inspirere og overbevise folk til faktisk å velge å tro.

En annen begrunnelse/motivasjon han tar utgangspunkt i (på s. 25) er at man bakenfor spørsmålene om hvordan universet oppsto mangler svaret på hvorfor. Her har vitenskapen intet svar, eller den sier det skyldes tilfeldigheter. Like gjerne som tilfeldigheter kan man da velge å anta at det ligger intensjon bak, uten at det dermed går på tvers av de føringer som er nedlagt i beskrivelsen av universets «hva» og «hvordan». Dette er egentlig et bedre poeng.

Grinde forsøker seg også med å trekke denne linjen videre, når han vil forklare hvordan menneskene har oppstått. Hele utviklingen kan beskrives, men den bygger på elementer som på samme tid både er helt uunnværlige og samtidig veldig usannsynlige. Istedenfor å hevde at det er tilfeldig at vi har akkurat de rette betingelsene her på jorda til at intelligent liv kunne oppstå, så er det fristende å kunne anta en styrende hånd som har tilveiebragt nettopp disse betingelsene, synes Grinde.

Mange steder ser det ut som Grinde oppfatter mennesket som målet for evolusjonen. Vi er skapt for at det skal finnes vesener som evner å forstå skaperverket og sanse Gud. Det er en lettelse når han på side 143 dementerer denne svært uvitenskapelige oppfatningen. Men veldig ryddig er det ikke.

Et svakt punkt er også sidene 21-23 der Grinde forsøksvis tar et oppgjør med religionenes negative konsekvenser i form av kriger, fundamentalisme og fanatisme. Jeg synes dette oppgjøret er svakt og lite overbevisende.

For min egen del er det helt andre deler av boken som ga meg de beste «aha»-opplevelsene. Det gjaldt særlig partiene om hvordan vi gjennom evolusjonen er tilpasset å leve på en bestemt måte, og at dagens samfunn på vesentlige punkter skiller seg fra dette livet. Dermed er det duket for stress og frustrasjon som forringer livskvaliteten hos moderne mennesker. Istedenfor å leve som jegere og samlere der vi får plenty av frisk luft, mosjon og sunn mat, sitter vi stille dagen lang på et kontor og er utsatt for konstante fristelser av mat som er usunn for oss. Istedenfor å leve i et sosialt nettverk av 20-100 mennesker vi kjenner godt, med det det betyr at trygghet, avlastning og forutsigbarhet, lever vi i små familiegrupper med et svært lite omsorgsnettverk og en konstant eksponering for fremmede mennesker. Jeg synes overhode ikke det er overraskende at dette kan gjøre mange mennesker ulykkelige.

Alt i alt vil jeg si at det er flott at noen prøver å skrive en sånn bok, og det er kanskje ikke å vente at man skal få mer ut av et slikt prosjekt enn det Grinde har klart. Jeg kan likevel ikke hjelpe for å være litt skuffet. Plusspoeng for gode og passe mange henvisninger til relevant litteratur.

Min karakter: 4