«The White Tiger» av Aravind Adiga

Boken har fått Booker-prisen i 2008 og da får jeg straks forventninger.

Hovedpersonen, Munna alias Balram alias The White Tiger vokser opp i en fattig landsby i India, men han har større drømmer. Han vil bli rik. Boken er skrevet i førsteperson som en serie brev til en kinesisk minister.

Dette er en godt fortalt historie med mange fargerike skildringer av Indias underverden. Smaker, lukter og farger er så levende beskrevet at man nesten føler at man er der. Boken er både spennende og morsom.

Samtidig er den gjennomsyret av en sosial kritikk som favner hele samfunnet og er tilstede i nesten alle bokens scener, uten at dette i seg selv blir påtrengende. Noe annet som er allestedsnærværende er korrupsjon, og den er påtrengende. Det spenner alle områder fra lokalsykehus og skoler til forretningsliv, kriminalsaker og stemmegiving ved valg. Jeg lurer på om dette er en korrekt beskrivelse av hvordan ting fungerer i India? Isåfall er det ganske skremmende.

Boka var en god leseopplevelse som jeg koste meg med. Den ga også noen elementer til ettertanke, som hvordan korrupsjon, utpressing og råttenskap reproduseres gjennom systemet fra høy til lav og fra denne generasjon til neste. Likevel syntes jeg den dalte litt etter at den største spenningskurven var utløst.

Nå er jeg spent på neste bok av samme forfatter, som jeg har liggende her, klar til å leses.

Min karakter: 5-

ReadingGroupGuides om The White Tiger

Reklamer

«Life of Pi» av Yann Martel

lifeofpiDa jeg først hørte om denne boken, var det som vinner av The Man Booker Prize i 2002.  At en bok har vunnet priser behøver ikke nødvendigvis bety at det er en fantastisk bra bok, men jeg har erfart at det ofte betyr at jeg vil like den. Og så skulle den handle om slike store temaer som Religion, Filosofi og Meningen med Livet.  Jeg var slogt. Jeg visste at denne boken måtte jeg lese. Men det skulle ta sin tid før det ble en realitet, nærmere bestemt 7 år.

Boken går hardt ut og hevder at den inneholder en historie som vil få deg til å tro på Gud. Wow, det var ikke småtterier heller!

Jeg må vel innrømme at jeg ikke ble noe spesielt mer religiøs av å lese denne boken. Men det var en fantastisk flott historie, drivende godt fortalt, spennende, humoristisk og tankevekkende. Jeg likte den godt. Og så bruker den mise en abyme, en historie inni historien. Det er flere historier som blir fortalt, etter hverandre, ved siden av hverandre og inni hverandre. Jeg er litt svak for slike fortellerteknikker… ❤

Hovedvekten av historien dreier seg om den indiske gutten Piscine Molitor Patel (aka Pi), hans oppvekst i India og hans reise til Nord-Amerika. Han er veldig opptatt av religion, og vil helst være både hindu, kristen og muslim på en gang. Turen til Nord-Amerika blir mer enn strabasiøs, når han i reisefølget har en bengalsk tiger.

Historien er fortalt på en overbevisende måte og har tilsynelatende til hensikt å få oss til å tro at den gjerne kunne vært sann. Men i noen partier blir det likevel hardt å følge denne oppfordringen, da noen av delene blir litt vel fantastiske. Og så, til slutt, får vi servert en «alternativ historie», og blir utfordret til å ta stilling til hvilken fortelling vi ønsker å tro på.

Og det er kanskje bokens budskap: Til syvende og sist handler det å tro om et valg man må gjøre. Man må velge å tro. På Yann Martel og på Gud.

Favorittsitat:  «To choose doubt as a philosophy of life is akin to choosing immobility as a means of transportation.»

Min karakter: 5+    

SparkNotes om boken

ReadingGroupGuides om boken