«Primtallenes ensomhet» av Paolo Giordano

Primtallenes ensomhet handler om Alice og Mattia. Vi treffer dem i barndommen, ungdommen og som voksne. De har en litt større avstand til livet og andre mennesker enn det som er vanlig. Det er ikke så lett for dem å bryte ut av skallet, inn til der de andre er, der erfaringer og opplevelser deles. Denne avstanden gjør dette til en sår og litt trist bok. Men også veldig innsiktsfull og fin!

Jeg lar meg imponere av forfatterens evne til å komme inn under huden på hovedpersonene sine. Troverdig formidler han både Alices følelsemessige kaos og Mattias tvangstanker på en like naturlig måte. Jeg tror på disse personene, og jeg tror på at forfatteren klarer å formidle et riktig bilde av hvordan det er å være dem. En slik menneskekunnskap er ikke gitt alle forfattere – dessverre! Men det er en fryd å lese når forfatteren behersker det i så stor grad som her.

Den virkelige styrken i boken ligger i detaljene. Måten detaljene skildres på. De er på en forunderlig måte både lavmælte og insisterende på samme tid. Handlingen springer litt og gjør store hopp i antall år. Men scenene vi får innblikk i er mettet med detaljer som gjør dem veldig virkelighetsnære og troverdige.

Dette er også en slik bok som gir meg lyst til å skrive selv. Ikke fordi jeg kjenner meg så mye igjen i den (eller kanskje det også?), men fordi Giordano får det til å virke som alle slags dagligdagse erfaringer kan være gode nok til å skrive bok om. Hvis man bare er nok tilstede i øyeblikket til å virkelig legge merke til hendelsenes smak, opplevelsenes lukt og tekstur.

En ting jeg likte godt med denne boken var at den er så inkonklusiv. Mange av spørsmålene som reises blir aldri besvart. (Hva hendte egentlig med Alice den gangen? Hvorfor gir hun faren skylden for alt, også for anoreksien? Hvor ble det egentlig av Michela? Hvem var jenta Alice så på sykehuset?) Fordi jeg ikke får vite, blir jeg gående og grunne på disse spørsmålene. Boken fortsetter å kverne rundt i tankene mine etter at jeg har lest den ut, og får meg til å tenke på andre ting som boken også illustrerer. Sårbarheten i møtet mellom mennesker. Hvor lite som skal til for å ødelegge en stemning. Hvordan vi alle er summen av våre erfaringer, men fordi disse endrer seg gjennom tiden gjør vi det også. Hva som skal til for å kunne få lov å kalle seg «normal». Og hva som kvalifiserer til det motsatte.

Fordi mye i boken forblir usagt er det også symboler og temaer som ikke blir forklart eksplisitt. Som vanlig kan jeg se symbolene, men klarer ikke alltid å se hva de står for. Michela, f.eks., blir et symbol, men på hva? Alices tatovering er lettere – kanskje. Mattias runde arr i håndflaten? Jeg vet ikke. Men de er der. En mer dreven litteraturtolker enn jeg kan sikkert få noe mer utav dem.

Jeg forsøkte å søke på lister over kjente primtall på nett, men jeg klarte ikke å finne ut om 2760889966649 og 2760889966651 er primtall. 😉

Denne boken var forfriskende god. Giordano er nok en debutforfatter. Da er det bare å veeeeeente på neste… Håper det kommer fler. Og da mener jeg ikke doktoravhandlingen i partikkelfysikk som han visstnok holder på å skrive. (Var han ikke ganske så kjekk også forresten?! Tenk at det går an å være så smart, pen og begavet på en gang da… *sukk* )

Sitat, s. 153:
«Jeg skulle gjerne hatt ditt hode, det skulle jeg,» fortsatte Pietro. «Men jeg skjønte ikke noe av matematikken. Det var ikke noe for meg. Visse ting krever en helt spesiell hjerne.»
 Mattia tenkte at det var ingenting bra med å ha hans hode. At han gjerne skull ha erstattet det med et annet, eller også med en kakeboks, hvis den bare var tom og lett. Han åpnet munnen for å svare at det å føle seg spesiell er det verste fengselet noen kan lage seg, men han sa ingenting.

Boken har også blitt film.

Min karakter: 5+

Omtale i NY Times

Omtale i The Guardian

Omtale, intervju med forfatteren og diskusjonsspørsmål (Penguin)

Advertisements

«Kompani Orheim» av Tore Renberg

Nok en velskrevet bok av Tore Renberg. Den gjorde meg rørt til tårer, den fikk meg til å le høyt, og den var spennende nok til at jeg slukte den på to dager (og det er fort, med en familie med tre barn å passe på). Som i Mannen som elsket Yngve blir jeg imponert over språket. Presist, virkningsfullt, veloverveid. Nok en gang blir jeg slått av hvor dyktig Renberg er til å bruke nøyaktig de ordene han trenger. Mange nok til å skape stemning, men ikke så mange at han bryter den ned igjen. Renberg overlater akkurat nok for leseren å regne ut selv at det hele tiden oppleves som om virkningen boken gjør er en slags understrøm i teksten, og blir ikke påtvunget oss med insisterende påminnelser. Det er en fryd å lese en så velskrevet tekst.

Dette er den andre boken av tre om Jarle Klepp. Denne gangen er det barndom og tidlig ungdomstid, og «Kompani Orheim» er dermed en slags prequel til Mannen som elsket Yngve. Den kan kanskje kalles en bildungsroman. Men det er mer spennende med det den sier om relasjoner. Boken er full av relasjoner som går skeis. På mange måter er den en dyster bok, ihvertfall i lys av alt som går galt, og hvordan personene ødelegger for hverandre, bygger hverandre ned. Men den blir ikke trist å lese likevel. Merkelig nok formidler den kraft, energi, optimisme og glede over de tingene i livet som tross alt fungerer.

Dette er også en bok om alkoholisme, og hvor ødeleggende det kan være for en familie. Sånn sett er boken et vellykket kampanjeskrift for avholdsbevegelsen. Den er nok ikke ment slik, for Renberg er forsiktig med å lage ensidige, stereotype personskildringer. Alle har (minst) to sider. Men desto bedre effekt har det.

Synsvinkelen i boken skifter hyppig. Vi får hendelsene belyst fra flere sider, og følger tankene vekselsvis hos de forskjellige personene i boken. Dette er spennende, og gir en dypere innsikt i relasjoner og hendelser. Til tider er skildringene så tette på personenes tanker og følelser at det kvalifiserer til å kalles stream-of-consciousness. Og det er vellykket! Ikke forvirrende og uoversiktlig, for Renberg markerer tydelig nok når synsvinkelen skifter. På denne måten følger vi ikke bare Jarle. Vi får komme inn i hodet hos moren Sara og faren Terje, kammeraten Helge, mormoren Else, og flere andre. Og i motsetning til andre forfattere behersker Renberg også dette. Han er troverdig både som sprengkåt fjortenåring, pensjonert mormor, stupfull familiefar, middelaldrende mor.

Boken er full av parallelle handlinger og frampek. Flere scener fungerer som forsmak på andre som skal komme senere, uten at dette blir for åpenbart. Dessuten er jo hele boken et tilbakeblikk fra Mannen som elsket Yngve, og dermed er det noen overordnede ting vi vet fra før (hvis vi leser bøkene i den rekkefølgen de er gitt ut). Jeg fikk lyst til å lese den første boken om igjen nå, med innsikten i Jarles barndom friskt i minne.

Sitat s. 369:
«Han er ikke full. Han er glad. Han er ikke deprimert. Han har ikke høyt blodtrykk. Han er glad.
Forstår de ikke det.
Glad. Mose.
Glad. Lyng.
Glad. Stein.
Glad. Vann.
Glad. Norge.
Så nå får de bare gå litt.
Og kjenne på det.
At han er glad.»

Med forbehold om at jeg senere angrer meg… Denne gangen flesker jeg til:

Min karakter: 6

Dagbladets anmelder var ikke like begeistret som jeg

«The Catcher in the Rye» av J. D. Salinger

Så har endelig jeg også blitt kjent med Holden Caulfield. For en fyr! Halve tiden irriterte han vettet av meg, andre halvparten syntes jeg synd på ham.

Denne boken var tung å komme inn i. Ikke før på side 112 klarte jeg å overse språket nok til å begynne å følge skikkelig med i handlingen. Språket var nemlig veldig muntlig og fullt av banneord. Fryktelig slitsomt å lese, synes jeg.

Men når jeg først klarte å se forbi språket var det forsåvidt en god bok. Veldig spennende – jeg satt og ventet på at et eller annet helt forferdelig skulle skje…

Bokens Store Tema er Holdens utvikling iløpet av noen få desemberdager det året han er 16. Kanskje er dette en «oppvekstroman» – skjønt tidsspennet er kort, og man kan jo spørre seg om han vokser noe særlig. «Headed for a crash» er en bedre beskrivelse.

Aller mest er han en fryktelig ensom person som desperat søker etter kontakt og tilknytning til andre mennesker. Men det går galt hver gang, for han skyver alle fra seg med imponerende effektivitet.

Et annet tema jeg ser i boken er hvordan de «kondisjonerte og vellykkede» (les: rike) i samfunnet overser «de indre verdier». Holden trenger menneskelig kontakt og ikke minst trenger han nærhet til familien og trygghet. Det er åpenbart at han sliter med sorg og ensomhet etter at lillebroren hans døde. Men familien hans forventer at han skal gjøre det bra på skolen, bli en vellykket advokat og tjene penger slik som faren. Og når han ikke klarer det, blir løsningen å sende ham på en (garantert svindyr) psykiatrisk institusjon. Slik løser man sånne problemer i de kretser.

På grunn av språket klarte jeg ikke å finne noe sitat denne gangen. Kanskje jeg kan komme tilbake til det senere.

Karakter: 4++

SparkNotes om Catcher in the Rye

CliffNotes om Catcher in the Rye

«Mannen som elsket Yngve» av Tore Renberg

_Mannen_som_elsket_Y__4356bSå fikk endelig jeg også lest denne boken; en bok som «alle» har lest, «alle» elsker – en bok som kanskje fortjener den klisjéfylte betegnelsen «moderne klassiker». En bok som også har fått bli film. Jeg skal se filmen også, men jeg vil alltid helst lese boken først. Jeg vil jo ikke vite hvordan det går… 🙂

Jeg må bare forte meg og si at jeg likte boken fryktelig godt. Den var spennende, morsom, nervepirrende, trist, velskrevet og med et veldig godt språk. Ingen skrivefeil, masse presise formuleringer. Ingen overflødige ord som har sneket seg med. Renberg vet hva han gjør. Det er en nytelse å lese en bok som er så sikkert og godt skrevet.

Det er også deilig nært å lese en bok fra en virkelighet som jeg kjenner meg så godt igjen i. Jeg var riktignok akkurat litt for ung i 1990, men det skarpe skillet mellom sosser og frikere (som de het hos oss) levde i beste velgående. Jeg kjenner igjen festene, skolehverdagen, oppvekstmiljøet.

Bokens tittel avslører at ett av bokens tema er homofil kjærlighet. Ett element jeg undret meg over i den forbindelse var hovedpersonen Jarles fundamentalt uproblematiske (?) forhold til sin egen homoseksualitet. Han sier selv at hans politiske holdninger gjør at han ikke skulle ha problemer med det rent prinsippielt, likevel ville jeg trodd man kunne vente en reaksjon når det plutselig blir en personlig opplevelse. Er det troverdig at han ville ha hatt så lite problemer med å akseptere det? Kanskje var det flere «problematiske undertoner» i boken enn jeg klarte å fange opp. Samtidig er det litt forfriskende å lese en bok der selve homoseksualiteten ikke problematiseres men behandles som en realitet på lik linje med andre temaer i boken. En bok om homofili der det å være homofil ikke må behandles ut fra om det er lett/vanskelig/riktig/galt osv.

Sånn sett er det fabelaktig at kjærlighet kan gjøres så lite «politisk» i en bok som nettopp handler om kjærlighet i et miljø der nesten alt hadde politiske under- og overtoner.

Boken er proppfull av frampek. Det er helt sikkert et bevisst grep fra Renbergs hånd, men for meg var det litt spolerende for leseopplevelsen. Jeg ble sittende og vente på det *visste* ville komme, og dermed var det vanskelig å sette pris på handlingen «underveis».

Det har sittet langt inne å skrive om denne boken, litt fordi jeg rett og slett bare likte den så godt og har lite å henge meg opp i. Les den, nyt den! Men mest fordi jeg har innsett at jeg ikke klarer å kommentere den uten å spolere handlingen. Så hvis du ikke har lest boken, hopp over neste avsnitt.

 ————————SPOILER WARNING————————–

Spesielt gjaldt det forholdet mellom Katrine og Helge. Det var tidlig klart for meg hvilken vei det bar der, og det gjorde deler av boken forferdelig lang mens jeg ventet på en bekreftelse av den antagelsen. Kanskje er jeg bare litt ekstra utålmodig. 😉

Et annet slikt punkt var forholdet mellom Yngve og Jarle – eller snarere mangelen på et slikt forhold. Jarle sier jo allerede veldig tidlig i boken at han aldri kysset Yngve. Dermed er det litt lite spenning igjen når man leser videre om hvordan det går med dem. For det er liksom ikke noe vits i å sitte og vente på at det skal utvikle seg til noe mer mellom dem… Den pirrende følelsen av gryende forelskelse, som er så spennende, kriblende, altoppslukende–. Boken lyktes i liten grad å formidle denne følelsen fordi jeg jo allerede visste at det ikke var noe vits i å sitte og vente på at det skulle «skje noe».

Overraskelsen ble selvfølgelig desto større i bokens siste linje, men med den var jo boken og dermed leseropplevelsen slutt så det blir en mager trøst, synes jeg.

—————————-END SPOILER——————————

Jeg fikk sett filmen etter at boken var lest ut. Overraskende nok var også filmen veldig bra, og bokens «ånd» var ivaretatt til tross for de nødvendige endringene som måtte gjøres fra bok til film. Nå gleder jeg meg til å lese de andre bøkene om Jarle Klepp, «Kompani Orheim» (2005) og «Pixley Mapogo» som kommer nå i høst.

Karakter: 5+

Intervju med forfatteren