«Primtallenes ensomhet» av Paolo Giordano

Primtallenes ensomhet handler om Alice og Mattia. Vi treffer dem i barndommen, ungdommen og som voksne. De har en litt større avstand til livet og andre mennesker enn det som er vanlig. Det er ikke så lett for dem å bryte ut av skallet, inn til der de andre er, der erfaringer og opplevelser deles. Denne avstanden gjør dette til en sår og litt trist bok. Men også veldig innsiktsfull og fin!

Jeg lar meg imponere av forfatterens evne til å komme inn under huden på hovedpersonene sine. Troverdig formidler han både Alices følelsemessige kaos og Mattias tvangstanker på en like naturlig måte. Jeg tror på disse personene, og jeg tror på at forfatteren klarer å formidle et riktig bilde av hvordan det er å være dem. En slik menneskekunnskap er ikke gitt alle forfattere – dessverre! Men det er en fryd å lese når forfatteren behersker det i så stor grad som her.

Den virkelige styrken i boken ligger i detaljene. Måten detaljene skildres på. De er på en forunderlig måte både lavmælte og insisterende på samme tid. Handlingen springer litt og gjør store hopp i antall år. Men scenene vi får innblikk i er mettet med detaljer som gjør dem veldig virkelighetsnære og troverdige.

Dette er også en slik bok som gir meg lyst til å skrive selv. Ikke fordi jeg kjenner meg så mye igjen i den (eller kanskje det også?), men fordi Giordano får det til å virke som alle slags dagligdagse erfaringer kan være gode nok til å skrive bok om. Hvis man bare er nok tilstede i øyeblikket til å virkelig legge merke til hendelsenes smak, opplevelsenes lukt og tekstur.

En ting jeg likte godt med denne boken var at den er så inkonklusiv. Mange av spørsmålene som reises blir aldri besvart. (Hva hendte egentlig med Alice den gangen? Hvorfor gir hun faren skylden for alt, også for anoreksien? Hvor ble det egentlig av Michela? Hvem var jenta Alice så på sykehuset?) Fordi jeg ikke får vite, blir jeg gående og grunne på disse spørsmålene. Boken fortsetter å kverne rundt i tankene mine etter at jeg har lest den ut, og får meg til å tenke på andre ting som boken også illustrerer. Sårbarheten i møtet mellom mennesker. Hvor lite som skal til for å ødelegge en stemning. Hvordan vi alle er summen av våre erfaringer, men fordi disse endrer seg gjennom tiden gjør vi det også. Hva som skal til for å kunne få lov å kalle seg «normal». Og hva som kvalifiserer til det motsatte.

Fordi mye i boken forblir usagt er det også symboler og temaer som ikke blir forklart eksplisitt. Som vanlig kan jeg se symbolene, men klarer ikke alltid å se hva de står for. Michela, f.eks., blir et symbol, men på hva? Alices tatovering er lettere – kanskje. Mattias runde arr i håndflaten? Jeg vet ikke. Men de er der. En mer dreven litteraturtolker enn jeg kan sikkert få noe mer utav dem.

Jeg forsøkte å søke på lister over kjente primtall på nett, men jeg klarte ikke å finne ut om 2760889966649 og 2760889966651 er primtall. 😉

Denne boken var forfriskende god. Giordano er nok en debutforfatter. Da er det bare å veeeeeente på neste… Håper det kommer fler. Og da mener jeg ikke doktoravhandlingen i partikkelfysikk som han visstnok holder på å skrive. (Var han ikke ganske så kjekk også forresten?! Tenk at det går an å være så smart, pen og begavet på en gang da… *sukk* )

Sitat, s. 153:
«Jeg skulle gjerne hatt ditt hode, det skulle jeg,» fortsatte Pietro. «Men jeg skjønte ikke noe av matematikken. Det var ikke noe for meg. Visse ting krever en helt spesiell hjerne.»
 Mattia tenkte at det var ingenting bra med å ha hans hode. At han gjerne skull ha erstattet det med et annet, eller også med en kakeboks, hvis den bare var tom og lett. Han åpnet munnen for å svare at det å føle seg spesiell er det verste fengselet noen kan lage seg, men han sa ingenting.

Boken har også blitt film.

Min karakter: 5+

Omtale i NY Times

Omtale i The Guardian

Omtale, intervju med forfatteren og diskusjonsspørsmål (Penguin)

Advertisements

«Kompani Orheim» av Tore Renberg

Nok en velskrevet bok av Tore Renberg. Den gjorde meg rørt til tårer, den fikk meg til å le høyt, og den var spennende nok til at jeg slukte den på to dager (og det er fort, med en familie med tre barn å passe på). Som i Mannen som elsket Yngve blir jeg imponert over språket. Presist, virkningsfullt, veloverveid. Nok en gang blir jeg slått av hvor dyktig Renberg er til å bruke nøyaktig de ordene han trenger. Mange nok til å skape stemning, men ikke så mange at han bryter den ned igjen. Renberg overlater akkurat nok for leseren å regne ut selv at det hele tiden oppleves som om virkningen boken gjør er en slags understrøm i teksten, og blir ikke påtvunget oss med insisterende påminnelser. Det er en fryd å lese en så velskrevet tekst.

Dette er den andre boken av tre om Jarle Klepp. Denne gangen er det barndom og tidlig ungdomstid, og «Kompani Orheim» er dermed en slags prequel til Mannen som elsket Yngve. Den kan kanskje kalles en bildungsroman. Men det er mer spennende med det den sier om relasjoner. Boken er full av relasjoner som går skeis. På mange måter er den en dyster bok, ihvertfall i lys av alt som går galt, og hvordan personene ødelegger for hverandre, bygger hverandre ned. Men den blir ikke trist å lese likevel. Merkelig nok formidler den kraft, energi, optimisme og glede over de tingene i livet som tross alt fungerer.

Dette er også en bok om alkoholisme, og hvor ødeleggende det kan være for en familie. Sånn sett er boken et vellykket kampanjeskrift for avholdsbevegelsen. Den er nok ikke ment slik, for Renberg er forsiktig med å lage ensidige, stereotype personskildringer. Alle har (minst) to sider. Men desto bedre effekt har det.

Synsvinkelen i boken skifter hyppig. Vi får hendelsene belyst fra flere sider, og følger tankene vekselsvis hos de forskjellige personene i boken. Dette er spennende, og gir en dypere innsikt i relasjoner og hendelser. Til tider er skildringene så tette på personenes tanker og følelser at det kvalifiserer til å kalles stream-of-consciousness. Og det er vellykket! Ikke forvirrende og uoversiktlig, for Renberg markerer tydelig nok når synsvinkelen skifter. På denne måten følger vi ikke bare Jarle. Vi får komme inn i hodet hos moren Sara og faren Terje, kammeraten Helge, mormoren Else, og flere andre. Og i motsetning til andre forfattere behersker Renberg også dette. Han er troverdig både som sprengkåt fjortenåring, pensjonert mormor, stupfull familiefar, middelaldrende mor.

Boken er full av parallelle handlinger og frampek. Flere scener fungerer som forsmak på andre som skal komme senere, uten at dette blir for åpenbart. Dessuten er jo hele boken et tilbakeblikk fra Mannen som elsket Yngve, og dermed er det noen overordnede ting vi vet fra før (hvis vi leser bøkene i den rekkefølgen de er gitt ut). Jeg fikk lyst til å lese den første boken om igjen nå, med innsikten i Jarles barndom friskt i minne.

Sitat s. 369:
«Han er ikke full. Han er glad. Han er ikke deprimert. Han har ikke høyt blodtrykk. Han er glad.
Forstår de ikke det.
Glad. Mose.
Glad. Lyng.
Glad. Stein.
Glad. Vann.
Glad. Norge.
Så nå får de bare gå litt.
Og kjenne på det.
At han er glad.»

Med forbehold om at jeg senere angrer meg… Denne gangen flesker jeg til:

Min karakter: 6

Dagbladets anmelder var ikke like begeistret som jeg

«Great Expectations» av Charles Dickens

Har jeg virkelig ikke postet noe her siden august?! Det er for dårlig. Men nå er enda ett år ved universitetet overstått og jeg har endelig sommerferie igjen.  Jeg skal prøve å hente igjen litt av etterslepet på både pensumbøker, lesesirkelbøker og andre bøker.

Great Expectations handler om Pip som vokser opp i en landsby i Kent (et distrikt i England sørøst for London). Etter planen skal han gå i lære og bli smed, men skjebnen vil det annerledes. Han kommer til London og får mulighet til å bli en gentleman. Vi følger Pip fra han er ca. 7 til han er voksen.

Boken har vært klassifisert som en klassisk «bildungsroman», en roman som tar for seg Pips psykologiske og moralske utvikling fra barn til voksen. Som flere av Dickens romaner har den elementer av sosial kritikk av samfunnet, men ikke som noe hovedfokus. De fleste sosiale forskjellene tas for gitt og moralen er gjennomsyret av holdningen om at «skomaker bli ved din lest» og kjenn din plass.

Som leseopplevelse syntes jeg det ble litt vel mange klisjéer og litt vel mange «tilfeldigheter» i boken. Tilfeldighetene er visst skrevet inn slik med vilje, det var en del av sjangeren og det skal gå an å lese inn masse betydning i dette. På meg virket det mest litt teit…

At historien virker klisjéfylt tror jeg kan være fordi den må være en av de første i sin sjanger. Nå har vi sett denne historien gjort hundre ganger på amerikanskproduserte serier og filmer, og det føles uoriginalt. Men da den var ny hadde den sikkert ikke det samme klisje-preget.

Jeg synes boken er grei nok, men ikke av de beste jeg har lest. Pluss for godt språk (hey, det er jo Dickens!) og tidskoloritt. Og grundig research.

Min karakter: 4(+)