«Mengele Zoo» av Gert Nygårdshaug

mengele_320_1212076952

Jeg var veldig spent på å lese denne boken som er blitt kåret til den beste norske boken gjennom tidene av NRK/Dagbladet. Samtidig har jeg hørt mye forskjellig om den fra andre som har lest den – ikke alle var like begeistret. Det var derfor med blandede forventninger jeg begynte å lese.

Boken handler om gutten Mino som vokser opp i jungelen i Sør-Amerika. Han får se raseringen av regnskogen på nært hold, og konsekvensene dette har for lokalbefolkningen, for naturen, livsbetingelsene, dyrelivet. Mino gjør det til sitt livsprosjekt å stanse denne raseringen, og vi følger ham gjennom suksesser og nederlag, sorger og gleder fra han er 6 år til han er omtrent 20.

Dette er en frodig bok med fantastisk levende beskrivelser av jungelen, naturen og menneskesamfunnene. Det er også en spennende bok, etterhvert som man kommer inn i handlingen kan man nesten ikke legge vekk boken. Jeg satt med hjertet i halsen for å se hvordan det gikk til slutt.

Dette er bokens to sterkeste sider: Levende, fargerike beskrivelser som gir følelsen av å være tilstede, kjenne luktene og smakene, høre lydene. Og altså handlingen, som er bygget opp som den beste thriller, med mange høydepunkter og gode spenningskurver.

Boken er proppfull av «food for thought» og et sterkt forsvarsskrift for bevaring av regnskogen. Hendelsene er til tider direkte groteske, og med de malende beskrivelsene som er gjennomført også her kan man fort bli kvalm. Samtidig har også disse hendelsene sin plass i boken og virker ikke kunstig plassert bare for sjokk-effekten.

Kontrasten er stor til de vakre skildringene av Minos forhold til menneskene rundt seg – de av dem han bryr seg om. Det er ikke mange, men til gjengjeld er det intenst. Likevel – her finner jeg bokens svakeste punkt: Menneskepsykologi. Vi kommer ikke under huden på menneskene i boken, de forblir rollefigurer i en spenningsroman. De bøkene som gir god inngang til «innsiden» av menneskene gir opplevelsen av å virkelig føle tvilen og troen, håpet og fortvilelsen, kjærligheten og sorgen. Denne boken gjør ikke det. Her er det handlingen som står i sentrum og menneskene forblir litt upersonlige rollefigurer som først og fremst har til oppgave å drive handlingen fremover.

Jeg synes det er en overdrivelse å kalle dette Norges beste roman, men den er absolutt veldig god og lesverdig.

Yndlingssitat: «Pengene i landet het crazys og det gikk fire crazys på en crazo. Røkte pølser eksisterte ikke som betalingsmiddel. (…) Det fantes hverken armeros eller carabineros, det kunne de være helt trygge for. Derimot fantes det commanderos. Dem var det til gjengjeld svært mange av.»

Karakter: 5(-)

Advertisements