«Brideshead revisited» av Evelyn Waugh

Dette var en god bok som jeg egentlig mener hadde fortjent en grundigere behandling, men jeg har ikke så mye å si. Jeg synes boka var interessant fordi den a) er en insider-account fra britisk overklasse (ett trinn opp på the social ladder fra det miljøet Agatha Christies bøker foregår i), b) den er et vitnesbyrd om den desillusjonismen og nedtryktheten som preget denne kulturen under 2. verdenskrig og c) den er skrevet av en forfatter med stor klassisk dannelse og alle den kulturelle kunnskapen det innebærer.

Jeg fant frem til denne boken fordi den sto på BBC sin toppliste over «100 good reads». Det er jeg glad for, for den var vel verdt å lese. I tillegg til overklassen for nedadgående handler den om religion, nærmere bestemt katolsk kristendom; tvil og tro. Jeg er litt usikker på hva jeg skal mene om den delen av bokens tematikk, derfor mener jeg ikke så mye i øyeblikket.

Jeg hadde ganske stort utbytte av å følge med på denne websiden underveis mens jeg leste. Den var ihvertfall god nok til at jeg følte jeg ikke trengte en kommentert utgave av boken. Den forklarer de litterære og kulturelle referansene, henvisningene etc. Til gjengjeld er den litt vel grundig etter min mening, og forklarer en masse ting som jeg synes er ganske innlysende. (For eksempel «tram – tram lines
metal rails on which ran public conveyances (‘trams’) which worked on electricity supplied by overhead cables»
.)

Boken har blitt filmatisert som en veldig populær BBC-serie fra 1981 (med Jeremy Irons som Carles Ryder), og som en spillefilm fra 2008 (med Matthew Goode).

Jeg har måttet levere tilbake boken på biblioteket, derfor har jeg ikke noe sitat denne gangen.

Min karakter: 5

«The House of the Mosque» av Kader Abdolah

The House of the Mosque handler om Aqa Jaan og familien hans, og hvordan det går med dem gjennom den iranske revolusjonen i 1979.

Abdolah er en fantastisk historieforteller. Han er god på å skape stemning og boken oser av fortellerglede. Han er ikke tilsvarende god på å bygge opp og samle seg om et plot. Som i boken My father’s notebook er det mange løse tråder, hele scener som ikke fører noe sted hen og en følelse av at det hele løper ut i sanden.

Tematisk er boken tredelt. I første del, som favner de første 270 sidene, er handlingen konsentrert rundt Aqa Jaan og medlemmene i hans familie. Det som skjer i verden rundt dukker opp mest i små glimt. Dette er en nær og varm skildring av familierelasjoner på godt og vondt. Men rundt s. 270 skifter perspektivet brått. Iran og revolusjonen blir hovedtema, og vi besøker bare Aqa Jaans familie i kortere glimt. De blir eksempler på grusomheter og tragiske skjebner i revolusjonens kaos. Siste del blir mer løsrevet fra handlingen, stemningen er litt svevende, selv om meningen nok er å gi inntrykk av at livet går videre for Aqa Jaan, tross alt…

For meg var dette en trist og opplysende bok. Opplysende fordi den i detalj tar for seg gangen i hendelsene rundt revolusjonen i Iran og den senere krigen mot Irak, de forskjellige gruppene i befolkningen og dessuten selvfølgelig kulturen, eksemplifisert ved Aqa Jaans familie. Trist fordi det stort sett går galt med alle sammen. Enten dør de, eller så reiser de sin vei…

Sitat s. 347:
«At last Zinat broke her silence. ‘People are free to say whatever they like. I’m simply doing my duty, and obeying the wishes of Allah!’
‘Which Allah do you mean? Why don’t I know that Allah?’ «

Jeg synes denne var et lite hakk bedre enn My Father’s Notebook.
Min karakter: 5/4

Omtale i Independent

Anmeldelse av Anne Cathrine Straume, NRK

«Gud – en vitenskapelig oppdatering» av Bjørn Grinde

Tittelen på denne boken gjorde meg nysgjerrig. Det er ganske irriterende hvordan de fleste store religionene passer gud_grinde_m_jpg__5b100px5d1dårlig med det bildet av virkeligheten vi har fra vitenskapen. Derfor var jeg spent på hva han kunne klare å få ut av et sånt prosjekt. Spennende.

På bokens bakside har den kjente sosialantropologen og rikssynseren Thomas Hylland Eriksen skrevet:
«Dette er en modig og lærerik bok; reflektert, avbalansert og skrevet med eksistensiell nerve. Det er fantastisk at en internasjonalt anerkjent genetiker tør, og vil, skrive en bok som denne, og jeg tør påstå at utgivelsen av denne boken vil kunne løfte debatten om vitenskap og religion opp på et nytt nivå.»

Boken er delt inn i et forord, 5 kapitler og et appendiks. Det siste forstår jeg ikke helt; noen av bokens beste deler er plassert der, i appendikset. Det er her vi endelig får servert en beskrivelse av hva som i dagens vitenskap tilsvarer det forfatteren ønsker å kalle Gud.

Jeg har brukt lang tid på denne boken. Ikke kun fordi jeg ville være grundig og reflektert mens jeg leste, men fordi teksten er … i mangel av et bedre ord vil jeg kalle den ubehagelig. Jeg orket rett og slett ikke mer og måtte stadig legge fra meg boken, i timer eller dager, før jeg orket å lese litt til.

Dette var særlig et problem i de første ca. 100 sidene av boken. Mot slutten tok den seg betraktelig opp.

Ett spørsmål som stadig meldte seg var: Er denne mannen virkelig vitenskapsmann?? Så mye synsing og føling – hvor er den vitenskapelige diskusjonen og argumentasjonen? Særlig de første delene av boken er spekket med uttrykk av typen «det er nærliggende å øyne», «det kan tenkes», «det er ikke umulig å forestille seg». Denne typen formuleringer er ubehagelige for en som er vant til å lese vitenskapelige tekster.

Grindes prosjekt er å forene muligheten for religiøs tro med innholdet i moderne vitenskap. Men vitenskapen er en krevende brud. Den vil kun være med hvis det kan foregå på dens egne premisser. De som vil gå i spann med vitenskapen må rette seg etter vitenskapens krav. Hvis ikke vil den ikke være med. Da kan de få holde på som de lyster, men ikke med vitenskapen på laget.

Derfor blir det direkte provoserende når Grinde åpent og direkte avviser vitenskapelige kriterier, som på side 37: «Occams prinsipp er i beste fall en tommelfingerregel.» I beste fall? Fordi det finnes noen få eksempler på at den må omgås?

Det er også pinlig tydelig at Grinde hverken er historiker eller filosof. Det er ikke hans sterke sider og han fremstår som ubehagelig naiv i de delene av boken der han beveger seg inn på slike områder. Men jeg vil ikke legge ham dette til last, ingen kan være ekspert på alt. Det er spennende at noen skriver denne boken, og med ekspertise i genetikk har Grinde et utmerket utgangspunkt.

Det kan synes som om Grinde må strippe ned både vitenskapen og religionen for å få dem til å passe sammen. Gudsbegrepet han blir sittende igjen med er minimalistisk. I filosofien snakker man om «Den første beveger» – den som har satt igang alt sammen, bestemt naturlovene og «trykket på startknappen». Det er denne typen Gud det blir plass til i Grindes univers.

Først stripper han Gud for moral… (s. 44):
«Adjektiver som snill og slem er trolig like irrelevante i beskrivelsen av det guddommelige som i beskrivelsen av en bie eller en blomst. Gud befinner seg langt utenfor denslags begreper. Den guddommelige kraft er et overordnet prinsipp, med kvaliteter av en helt annen kategori enn de evolusjonen har lagt ned i menneskesinnet.»

…og deretter for allmektighet (s. 45):
«Vi kan velge å tro på guddommelig innflytelse uten at det gjør Gud allmektig på alle områder. Helt fra starten av kan det ha ligget begrensninger i skaperverket.»

Med disse store innskrenkningene i både vitenskapen og religionen, hvorfor er det da hensiktsmessig av oss å tro på Gud?

Jo, fordi dette vil gi oss et lykkeligere, fredeligere og lengre liv, ifølge Grinde. Side 20: «En rekke vitenskapelige undersøkelser konkluderer, ikke overraskende, med at troende i gjennomsnitt har bedre helse og lever lykkeligere.» (Med henvisninger.)

Men dette er ikke grunnlag nok til å motivere seg til å begynne å tro, hvis man ikke allerede tror fra før. Dette tror jeg Grinde er klar over. Én ting er å åpne for muligheten av å forene troen på Gud med vitenskapen. En helt annen ting er å inspirere og overbevise folk til faktisk å velge å tro.

En annen begrunnelse/motivasjon han tar utgangspunkt i (på s. 25) er at man bakenfor spørsmålene om hvordan universet oppsto mangler svaret på hvorfor. Her har vitenskapen intet svar, eller den sier det skyldes tilfeldigheter. Like gjerne som tilfeldigheter kan man da velge å anta at det ligger intensjon bak, uten at det dermed går på tvers av de føringer som er nedlagt i beskrivelsen av universets «hva» og «hvordan». Dette er egentlig et bedre poeng.

Grinde forsøker seg også med å trekke denne linjen videre, når han vil forklare hvordan menneskene har oppstått. Hele utviklingen kan beskrives, men den bygger på elementer som på samme tid både er helt uunnværlige og samtidig veldig usannsynlige. Istedenfor å hevde at det er tilfeldig at vi har akkurat de rette betingelsene her på jorda til at intelligent liv kunne oppstå, så er det fristende å kunne anta en styrende hånd som har tilveiebragt nettopp disse betingelsene, synes Grinde.

Mange steder ser det ut som Grinde oppfatter mennesket som målet for evolusjonen. Vi er skapt for at det skal finnes vesener som evner å forstå skaperverket og sanse Gud. Det er en lettelse når han på side 143 dementerer denne svært uvitenskapelige oppfatningen. Men veldig ryddig er det ikke.

Et svakt punkt er også sidene 21-23 der Grinde forsøksvis tar et oppgjør med religionenes negative konsekvenser i form av kriger, fundamentalisme og fanatisme. Jeg synes dette oppgjøret er svakt og lite overbevisende.

For min egen del er det helt andre deler av boken som ga meg de beste «aha»-opplevelsene. Det gjaldt særlig partiene om hvordan vi gjennom evolusjonen er tilpasset å leve på en bestemt måte, og at dagens samfunn på vesentlige punkter skiller seg fra dette livet. Dermed er det duket for stress og frustrasjon som forringer livskvaliteten hos moderne mennesker. Istedenfor å leve som jegere og samlere der vi får plenty av frisk luft, mosjon og sunn mat, sitter vi stille dagen lang på et kontor og er utsatt for konstante fristelser av mat som er usunn for oss. Istedenfor å leve i et sosialt nettverk av 20-100 mennesker vi kjenner godt, med det det betyr at trygghet, avlastning og forutsigbarhet, lever vi i små familiegrupper med et svært lite omsorgsnettverk og en konstant eksponering for fremmede mennesker. Jeg synes overhode ikke det er overraskende at dette kan gjøre mange mennesker ulykkelige.

Alt i alt vil jeg si at det er flott at noen prøver å skrive en sånn bok, og det er kanskje ikke å vente at man skal få mer ut av et slikt prosjekt enn det Grinde har klart. Jeg kan likevel ikke hjelpe for å være litt skuffet. Plusspoeng for gode og passe mange henvisninger til relevant litteratur.

Min karakter: 4

«The saffron kitchen» av Yasmin Crowther

saffron_kitchen_pb_jacket1Boken handler om Sara, hennes mann Julian og hennes foreldre Maryam og Edward, Maryams nevø Saeed, og Maryams familie i Iran. Boken hopper frem og tilbake i tid og dekker et tidsspenn på over 40 år, fra Maryam var en ung jente i Iran og frem til nåtiden når hun er rundt 60.

Vi forstår tidlig at det er mange spøkelser i Maryams skap, og etterhvert som handlingen skrider frem avdekkes også fortiden hennes, både for oss og for hennes nærmeste familie. Boken er proppfull av mellommenneskelig konflikt og smerte, og de helt store temaene i livet – kjærlighet og hat, svik og død, lengsel, håp og drømmer. Her er også bokens aller største styrke. Forfatteren klarer, ofte indirekte og med stillferdige beskrivelser å gjøre oss kjent med menneskene hun forteller om, på en slik måte at følelsene blir levende og konfliktene føles reelle. Forfatteren har virkelig et skarpt blikk for å skildre forholdene mellom mennesker.

Et annet stort pluss med boken er miljøskildringene, som også er overbevisende, fargerike og intense, enten det er den isnende kulden i vinterfjellet eller forurensede bygater, symmetriske britiske hager eller pulserende iranske basarer.

Noen små minus finner jeg i plottet. Utgangspunktet for dramaet føles av en eller annen grunn ikke overbevisende nok – som om forfatteren kanskje ikke har tatt seg god nok tid til å følge oss inn i fortellingen. Vel er det galt å slå et barn, men SÅ utilgivelig er et klaps på kinnet heller ikke, og konsekvensene var like uforutsigbare som de var grusomme. Startens dramatikk kommer kanskje litt for brått på til at man rekker å føle tyngden. Deretter tar det seg raskt opp til å bli en bok med god nerve, men mot slutten taper det seg litt igjen – når trådene skal nøstes opp. Mangelen på konklusjon føles også litt «tomt»; jeg vil vite hvordan det går videre med disse menneskene. Men det er kanskje egentlig et pluss?

Det sier ihvertfall noe om at dette var en god leseopplevelse. Jeg ble slukt opp av boken og ønsket egentlig at den aldri skulle ta slutt. Vil ha mer!

Yndlingssitat: «All I ever wanted as a child, a young woman, was to be free of etiquette and tradition, arranged marriages and everything just so. All I found was another world where I had to work out the new traditions, habits, how to appear just so. Isn’t it silly?»

Min karakter: 5 (+)

Penguin reading guide om boken Med intervju av forfatteren.

«Life of Pi» av Yann Martel

lifeofpiDa jeg først hørte om denne boken, var det som vinner av The Man Booker Prize i 2002.  At en bok har vunnet priser behøver ikke nødvendigvis bety at det er en fantastisk bra bok, men jeg har erfart at det ofte betyr at jeg vil like den. Og så skulle den handle om slike store temaer som Religion, Filosofi og Meningen med Livet.  Jeg var slogt. Jeg visste at denne boken måtte jeg lese. Men det skulle ta sin tid før det ble en realitet, nærmere bestemt 7 år.

Boken går hardt ut og hevder at den inneholder en historie som vil få deg til å tro på Gud. Wow, det var ikke småtterier heller!

Jeg må vel innrømme at jeg ikke ble noe spesielt mer religiøs av å lese denne boken. Men det var en fantastisk flott historie, drivende godt fortalt, spennende, humoristisk og tankevekkende. Jeg likte den godt. Og så bruker den mise en abyme, en historie inni historien. Det er flere historier som blir fortalt, etter hverandre, ved siden av hverandre og inni hverandre. Jeg er litt svak for slike fortellerteknikker… ❤

Hovedvekten av historien dreier seg om den indiske gutten Piscine Molitor Patel (aka Pi), hans oppvekst i India og hans reise til Nord-Amerika. Han er veldig opptatt av religion, og vil helst være både hindu, kristen og muslim på en gang. Turen til Nord-Amerika blir mer enn strabasiøs, når han i reisefølget har en bengalsk tiger.

Historien er fortalt på en overbevisende måte og har tilsynelatende til hensikt å få oss til å tro at den gjerne kunne vært sann. Men i noen partier blir det likevel hardt å følge denne oppfordringen, da noen av delene blir litt vel fantastiske. Og så, til slutt, får vi servert en «alternativ historie», og blir utfordret til å ta stilling til hvilken fortelling vi ønsker å tro på.

Og det er kanskje bokens budskap: Til syvende og sist handler det å tro om et valg man må gjøre. Man må velge å tro. På Yann Martel og på Gud.

Favorittsitat:  «To choose doubt as a philosophy of life is akin to choosing immobility as a means of transportation.»

Min karakter: 5+    

SparkNotes om boken

ReadingGroupGuides om boken