«Dyrlegen forteller» av Halvor Paus

Dyrlegen forteller. Om folk og fe i norske daler er en fornøyelig liten bok. Dette er fortellinger fra en dyrlegepraksis i Rendalen på 1950-tallet, gitt ut i 1983.

Jeg husker jeg som barn med stor iver leste James Herriots bøker da jeg var på sommerferie hos Bestemor. Her er så mye likt at det ikke kan være snakk om tilfeldigheter men inspirasjon. Og det er jo greit nok, det. Resultatet er en koselig bok der vi får møte mange slags folk og ikke minst dyr. Og utvikler en bestemt følelse av at riktignok kunne man nok klare seg uten veier og uten allmenlege på landet i Norge på 50-tallet, men galgenhumor, det kunne man ikke klare seg uten.

Det er bare snaue 60 år siden, men livet som skildres i disse fortellingene er allerede fra en annen verden. Det er litt eksotisk nesten, å tenke på hvordan det har vært i tidligere tider, der det ikke fantes veier og heller ikke biler til å kjøre på dem med, der nøysomhet ikke bare var en dyd men et spørsmål om overlevelse, og der hjertevarmen øker proporsjonalt med avstanden mellom gårdene.

Sitat s. 28-29:  Bilen braste ut og sto bom fast i snøfonna. (…) To timer senere ankom samaritanene i form av to traktorer som skulle til skogs. (…) De helte i meg noe kaffe fra en termos og dro meg ut av snøfonna med et kjemperykk. «Når jeg får merkene fra helsedirektoratet skal dere få en halv flaske sprit,» sa jeg. De uttrykte begge håpet om at jeg måtte kjøre riktig mye i grøfta i tiden som kom, og forsvant larmende i mørket.

Min karakter: 4

Advertisements

«Morgen i Jenin» av Susan Abulhawa

For en fantastisk bok!

Amal elsker morgener. De minner henne om faren, som sto opp før soloppgangen og leste for Amal mens han røyket sin pipe med honning, eple og tobakk. Flere år senere våkner Amal fremdeles før soloppgang og tenker på sin kjære baba.

Det er sjelden en bok går så inn på meg som denne gjorde. Jeg tror jeg gråt sammenhengende gjennom de siste 100 sidene. Men det er en god ting! En vakker, grusom, velskrevet og sterk bok.

Boken spenner vidt i tid og sted, fra Palestina på 1940-tallet før staten Israel ble til, til USA etter 11. september 2001. Generasjon etter generasjon blir vi kjent med personene i slekten Abulheja. Synsvinkelen skifter ofte fra kapittel til kapittel. Noen ganger i jeg-form, noen ganger i 3. person, og mellom forskjellige fortellerstemmer. Men hele tiden med en kronologisk kontinuitet som gjør handlingen lett å følge. Samtidig er det også mange frampek og tilbakeblikk. Disse bidrar til å skape en nysgjerrighet for det som skal komme senere i fortellingen, og er med på å drive handlingen fremover.

Språket i boken er helt usedvanlig godt. Malende og vakkert, poetisk. Dette er sjeldent godt ivaretatt i den norske oversettelsen ved Ragnhild Eikli. Ett eksempel fra s. 330: «… mot friheten i en trassig død som eksploderte i en ærerik haug av skitt.»

Noe av det som bidrar til å gjøre denne boken så sterk er at vi får god tid til å bli kjent med menneskene. Vi får bli godt kjent med personenes tanker og følelser. Vi blir vitne til ungdomsforelskelser og pinlige hemmeligheter, vi får være flue på veggen på hos det nygifte paret på bryllupsnatten og hos fangene i fengselscellen. Persongalleriet er uvanlig bredt, og vi treffer igjen menneskene både som barn, ungdommer, middelaldrende og gamle. Kvinner og menn viser oss sine sårbare sider og store styrker. Alt sammen pakket inn i et språk som er utsøkt, veloverveid, nyskapende, skremmende, vakkert.

Samtidig makter boken å spille på ufattelig mange strenger avmenneskelig erfaring. Det er forskjellige måter å utøve morsrollen på, noen erfaringer merker oss for livet, ungdommelig mot og alderdommelig erfaring, og barn som blir bråfort gamle i møtet medde voksnes brutale verden som de ikke kan unnslippe. Kjærlighet, forelskelse og død. Alle de store temaene behandlet på en nett og varsom måte som ikke virker beklemmende eller masete, og bare i noen veldig få sekvenser klisjéfylt (her får også de sitt som vil ha romantikk og husmorporno). Aller mest er det bare sårt og fint.

Boken overrasker meg i sin vakre form og rører meg med sitt såre innhold. Stålsett deg for en leseropplevelse du sent vil glemme!

Fra en bok med så mange gode formuleringer er det vanskelig å velge ut bare ett sitat.

s. 93: «Stillheten nådde opp til taket av katedralen og svevde rundt der oppe, med en gjenklang av sorg og usynlig kaos, som om altfor mange sjeler steg opp samtidig. Vi eksisterte et sted mellom livet og døden, uten å bli tatt fullt ut imot av noen av dem.»

s. 145: «Hvis jeg blir her, kommer disse israelerne til å drepe meg en dag. De har all makt, og de vil ha all jord. (…) Det livet de har skrevet for oss, er bare en utsatt dødsdom, en levende død. Jeg vil ikke leve etter deres manuskript.»

s. 306: «Hele familien hennes [Jolantas] var blitt drept i holocaust under Den annen verdenskrig. Det ironiska var (…) at mama (…) også overlevde et blodbad som krevde nesten hele familien hennes. Bare med den forskjell at sistnevnte skjedde på grunn av førstnevnte, noe som forsterket min oppfatning av at det var palestinerne som måtte betale prisen for jødenes holocaust. Jødene drepte min mors familie fordi tyskerne hadde drept Jolantas familie.»

Min karakter: 5+

Dagbladets anmeldelse

NRK sin anmelder Anne Cathrine Straume var ikke like begeistret som jeg, og anbefaler isteden Solens Port av Elias Khoury

Omtale og diskusjonsspørsmål hos Readinggroupguides