«Adresse Oslo vest» av Jens Chr. Frydenlund

frydenlundEn bok som handler om pene og vellykkede mennesker på beste vestkant. Gyldendal kaller dette «ren heimstaddiktning» fra siviløkonomen Jens Chr. Frydenlund. Som åpenbart kjenner miljøet fra innsiden. Har du lyst til å kaste opp nå? Jeg også.

Boken handler om Georg, eier av meglerfirmaet BestVest, og Pia, direktørdatter og banksjef. De er i begynnelsen av 40-årene, har hus og hytte, bil, båt og 3, snart 4 barn. De reiser på høstferie til Syd-Frankrike og Vinterferie til Geilo. De omgås de riktige menneskene, de spiser på de riktige stedene, de har den riktige kunsten på veggen og barna har de riktige fritidsaktivitetene. Kort sagt vellykkede.

Baksiden av boken lokket med at disse menneskene er på vei mot en krise, idet de ser at livene kanskje ikke ble det de tenkte, der de kynisk bruker hverandre i en evig jakt etter mere penger, bedre status, mer glansbildeaktig vellykkethet. Det var løftet om «krise» som lurte meg til å lese boken. For meg som er en tilskuer til dette miljøet er det ren skadefryd å se dem gå på snørra.

Den fryden ble jeg snytt for. Første halvpart av boken satt jeg med en besk smak i munnen av disse menneskene som får panikk når det går opp for dem at de kanskje fikk 50.000 kroner mindre enn ventet på en pengeplassering, men som ikke klarer å møte opp i  barnehage og skole for å følge opp barna sine. Bekymringer over om man skal kjøpe Jaguar, Volvo XC 90 eller Porsche er også nokså virkelighetsfjerne, må jeg innrømme.

Da hjelper det ikke akkurat at språket er vaklende. Skjemmende skrivefeil dukker opp hist og pist, og fortellerstilen veksler mellom å være kjedelig og glansløs, og krampaktig påtatt «fresk». Men etter 130 sider ble jeg likevel dratt inn i intrigen og fulgte spent med Pia og Georg på deres oppturer og nedturer. Merkelig nok ble det faktisk nervepirrende å følge med om Georg skulle klare å overtale Pia til å la 11-åringen Amalie få 200.000-kroners hesten hun ønsket seg. (Hallo, liksom?!? Hei, verden.)

Som sagt ble jeg skuffet. Til tider har boka en nerve som legger an mot en utløsning, en utløsning som etter min mening aldri ordentlig kommer. Pia og Georg lever sine vellykkede liv, og rir alle stormer av. De fremstår som supermennesker som klarer å sjonglere kompromissløs karriere-klatring med vellykket familieliv.

Kanskje kjenner forfatteren dette miljøet fra innsiden, men det er samtidig tydelig at det er som mann han har disse erfaringene. Georgs indre liv er beskrevet langt mer overbevisende enn Pias, og det er tydelig at forfatteren kun har erfaring med kvinner på utdrikningslag som observatør, fra utsiden. Hvor er intrigene? De subtile hintene som jenter alltid sender hverandre, alt som foregår under overflaten når jenter er sammen? Dette har gått forfatteren hus forbi. Han beskriver forhold menn imellom, og mellom menn og damer (fra mennenes synsvinkel) forholdsvis overbevisende. Men kvinners indre liv har han liten styring på. Dette gjør karakteren Pia til en karikatur, en litt plasskrevende biperson i fortellingen.

Dessverre kan ikke hele boken oppfattes som en karikatur, til det er det malt med for tynn pensel. Forfatteren vil ha oss til å tro at det faktisk er sånn. Og jeg tror på det, jeg. Men særlig spennende litteratur synes jeg ikke det blir av det.

Men jeg skal innrømme at jeg lo godt da jeg kom til tallerkenscenen.

Favorittsitat:  «-Likte dere utstillingen? (…) -Veldig visuelt, sa Georg. Han lurte på om han skulle spørre henne om hun følte seg som en hore eller si at han oppriktig talt ikke så verdien i bildene og filmsnuttene han hadde sett. Eller hva med verdien på Stenersen-villaen? Først selge Stenersen-villaen og deretter – surt at Range Rover ikke blir levert med syv seter.»

Min karakter: 2

Anmeldelse i Aftenposten 03.06.2007

Advertisements