Noman Mubashir, NRK-journalist og norsk-pakistaner, har skrevet en slags selvbiografi/historisk oversikt over det pakistanske miljøet i Norge. Det er tydelig at dette er et miljø han kjenner godt. Morsomme historier og lett karikerte karakteristikker, ispedd avis-sitater og mange gode bilder og illustrasjoner. Her er det noe å kjenne seg igjenn i, både for innvandrer og innfødt, og alle får så hatten passer. Men skrevet med en stor porsjon selvironi så ingen kan føle seg støtt. Det var interessant å få et innblikk i dette miljøets historie her i Norge. Vi vet jo at de er her, men hvorfor og hvordan og ikke minst når kom de hit, egentlig? Dette er en lettlest og morsom liten bok, skrevet i et journalistisk språk, friskt, satirisk og vittig, men også fargerikt og så malende at man virkelig kan kjenne hvitløks- og karri-smaken mens man leser. Samtidig en kjærlighetserklæring til to land som begge har fått prege oppveksten til forfatteren. Alle som likte TV-serien «En Noman i Pakistan» vil like denne boken, tør jeg våge å påstå.
Yndlingssitat: «Et pakistansk juletre er enda mer glitrende og levende. Forskjellen er at det pakistanske juletreet pyntes med rosa posebukser, matchende lang bluse, et par kilo gull i øre, nese, hals, masse sminke og heter mor.»
Min karakter: 4+
Leselykke 