«Beatrice and Virgil» av Yann Martel

Dette var en liten, forundelig bok. Forfatteren Henry lider av skrivesperre. Han lever godt av den siste boken sin, som ble en stor suksess. Når den neste ikke engang kommer så langt som til utgivelse, bestemmer han seg for å slutte å skrive. Han får ny inspirasjon i møtet med en taksidermist – en som stopper ut døde dyr – når denne ber om hjelp til teaterstykket han har skrevet. Beatrice og Virgil er karakterer i dette teaterstykket, og fragmenter i deres historie er flettet inn i boken som en fortelling inni fortellingen.

Boken er så lettlest og så kort at jeg leste den ut på en dag. Det var nesten litt synd, for den var samtidig pakket med filosofiske betraktninger om kunst, om livet, om forfattergjerningen og om grusomhet. Jeg skulle gjerne levd i boken litt lenger.

Martel reiser mange spørsmål med denne lille boken. Et spørsmål som tas opp tidlig i boken er mangelen på fiksjon om Holocaust. Et tema som er så alvorlig at selv kunsten blir stille. Beatrice and Virgil er en bok om å skrive. En bok om kunst og fiksjon. En fortelling om å fortelle. Om å fortelle om Holocaust. Eller ikke.

Slutten kom brått og overraskende på meg, og det likte jeg. Tror jeg.

Men jeg er tilbøylig til å være enig med anmelderen i The Guardian, som setter fingeren på hva som er galt med boken:

Beatrice and Virgil seems, despite its evidently large ambitions, strangely trivial and narcissistic: a book that ends up thinking about neither Jews nor animals, but using the extermination of both to think about, of all things, writer’s block.

Enda mer kritisk var denne anmeldelsen: http://www.edrants.com/why-yann-martels-beatrice-and-virgil-is-the-worst-book-of-the-decade/
Selv om jeg er tilbøylig til å være enig i noe av det som står i denne anmeldelsen, mener jeg faktisk at boken var verdt å lese. Om ikke annet fordi den var så kort, men mest på grunn av de filosofiske funderingene.

Sitat s. 16:
Fiction and nonfiction are not so easily divided. Fiction may not be real, but it’s true. (…) As for nonfiction, for history, it may be real but its truth is slippery. (…) If history doesn’t become story, it dies to everyone except the historian. (…) With the Holocaust, we have a tree with massive historical roots and only tiny, scattered fictional fruit. But it’s the fruit that holds the seed! It’s the fruit that people pick. If there is no fruit, the tree will be forgotten.

Min karakter: 4-

 

 

Advertisements

«Sarah’s Key» av Tatiana de Rosnay

Jeg var litt forutinntatt mot denne boken som har fått så voldsomt mye omtale, blitt så enormt populær og solgt i haugevis av eksemplarer. Kunne den virkelig være verdt alt oppstyret?

Svaret er tja.

Jeg begynte først å lese boken på norsk (Saras nøkkel, oversettelse av Kirsti Øvergaard) – men bestemte meg ganske raskt for heller å få tak i den engelske utgaven. Det var noe med språket i den norske som virket anstrengt, krampaktig, unaturlig – ikke fengende. Jeg vil likevel ikke gi oversetteren all skyld for dette – den engelske utgaven hadde litt av det samme preget. Her var det riktignok ikke like sjenerende, men det kan rett og slett skyldes at jeg er mer var for denslags nyanser i mitt eget morsmål.

Handlingen – Paris, 1942 og 2002. Journalisten Julia Jarmond skriver om 60-årsmarkeringen av Vel d’Hiv – et svart kapittel i fransk historie, da jøder i Paris ble arrestert og internert i Frankrike før de ble sendt til døden i Auschwitz. Boken har mange temaer. Dels handler den om det som skjedde den gangen, og dels om hvordan ettertiden har tiet om det som skjedde. Jeg liker måten bokens forskjellige temaer griper inn i hverandre, spiller opp til hverandre. Her er et vell av mysterier og familiehemmeligheter, fortielse, fornektelse, håp, misforståelser, hat, kjærlighet og likegyldighet. Til tider spennende som en kriminalroman. Bokens mysterier finnes på mange plan. Noen svært innlysende, noen mindre overraskelser, litt færre store overraskelser og noen få ting som blir stående åpent, som vi rett og slett aldri får vite.

Jeg syntes boken var veldig vekslende i kvalitet. Noen ting var veldig, veldig bra – som detaljene i hendelsene i fortiden. de Rosnay flytter meg tilbake i tid og lar meg være med (om enn ikke så fengende at jeg faktisk føler at jeg er der – for min del kunne hun godt kjørt på med enda større detaljrikdom og koloritt). Andre ting var heller middelmådige. Jeg irriterte meg innimellom over ting jeg syntes virket usannsynlig eller litt for lettvint (hva noen tenker eller sier, hvilke slutninger de trekker av ting andre har sagt eller gjort). Det var enkelte av personene/relasjonene som ikke var overbevisende. Andre igjen var veldig godt skildret. Jeg endte med å lese boken mest for å «se hvordan det går», uten egentlig å føle så sterkt med personene i boka.

Som Half of a Yellow Sun er Sarah’s Key en roman som samtidig fungerer som folkeopplysning. Jeg hadde Holocaust som særemne på historie på Blindern, så hovedtrekkene i historien kjente jeg fra før, men også for meg var det detaljer jeg ikke kjente til. Skal jeg ha noe å utsette på boken i dette henseende så er det at den er overtydelig i å påpeke hvor lite ettertiden har vært opptatt av problemstillingene rundt jødeutryddelsen i Frankrike og franskmennenes rolle i den. Denne unnfallenheten, viljen til å glemme og snu seg vekk, er et tema som blir gjentatt til det kjedsommelige. Dessverre er vel dette nettopp en ganske god beskrivelse av hvordan det faktisk forholder seg. Heldigvis kan det virke som de Rosnay har maktet å motvirke den trenden med denne boken. I såfall – godt gået, for å si det på dansk.

Boken er blitt film i 2010, med en av mine absolutt favorittskuespillere Kristin Scott Thomas i hovedrollen. Den må jeg se!

Sitatet er fra s. 30, et eksempel på detaljene som gjør boka god:

With her father, they had tried to find the restrooms at the other end of the arena. An unimaginable stench greeted them. There were too few toilets for such a crowd, and these were soon out of order. The girl had to squat against the wall to relieve herself, fighting against the overpowering urge to vomit, her hand clapped over her mouth. People were pissing and defecating wherever they could, ashamed, broken, cowering like animals near the filthy floor. She saw a dignified old woman hiding behind her husband’s coat. Another woman was gasping with horror, clasping her hands over her mouth and nose, shaking her head.

Intrvju med forfatteren i Mother Daughter Book Club

Diskusjonsspørsmå hos ReadingGroupGuides 

The story behind Sarah’s Key (Tatiana de Rosnay hos ReadingGroupGuides) 

Min karakter: 4/5

«Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant» av Jonas Jonasson

Dette er en lettbent kommedie med hundre år gamle Allan Karlsson i hovedrollen. Bokens handling foregår i ukene fra hundreårsdagen og fremover, da Allan er på rømmen fra sitt eget bursdagsselskap, fra en voldelig MC-bande og dessuten etterhvert også fra politi og journalister. Men i tillegg får vi også tilbakeblikk på Allans liv gjennom hele det tyvende århundret. Allan er en mann som utmerker seg ved å være grunnleggende apolitisk. Fascist, kommunist eller kapitalist er ett fett for ham. Dette kombinert med en evne til å være der det skjer når det skjer og å få kontakt med de mektigste menn og kvinner gjør Allans liv til en fascinerende blanding av spenning og action, ispedd en god porsjon absurditet.

For min egen del må jeg si jeg hadde veldig sansen for hvordan Allan etterhvert ble en språkmektig mann. 🙂 Også Sonja, da!

Det er ingen tvil om at Jonsson er en stor fan av Paasilinna. Både handlingens oppbygging (tilfeldigheter og sammenfall), temaer (herunder en noe tilfeldig omgang med rett og galt) og ikke minst skrivestil og tone er mistenkelig likt. Så får også Paasilinna en hilsen i boken, og dermed er det ingenting hemmelig med denne inspirasjonskilden. Det er da enda noe. Har du sansen for Paasilinna og trenger lesestoff i sommer? Les Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant!

Sitat s. 233:
-Krysset du Himalaya? Hundre år gammel?
-Nei, er du gæren, sa Allan. -Jeg har, forstår herr statsadvokaten, ikke vært hundre år hele livet. Det er tvert imot ganske nytt.

Min karakter: 4+

«Half of a Yellow Sun» av Chimamanda Ngozi Adichie

For meg var dette først og fremst en lærerik og opplysende bok. Selv om forfatteren eksplisitt poengterer at dette er fiksjon er hun også klar på at hun ikke har fiklet med de viktigste hendelsene. For meg har «Biafra» inntil nå kun vært et ord, et ord jeg ikke kjente betydningen av, men som jeg har forstått på en eller annen måte har betegnet et sårt punkt i menneskehetens historie på 1900-tallet, noens dårlige samvittighet – men det var alt jeg visste. Nå vet jeg at Biafra er en region i Nigeria, en region som i etterdønningene av avviklingen av kolonistyret ønsket å bli en selvstendig stat – men som ikke lyktes med det da de tapte krigen for å rive seg løs fra Nigeria.

Jeg tror den første gangen jeg møtte ordet «Biafra» var i et dikt av Inger Hagerup:

Fra denne merkelige sørlands-høst-sommer
(trær fugler roser frukt
frukt roser fugler trær
omskvulpet av vennlig sjø
nattens hemmelige dyr
tømmer vår søppelbøtte)
fra denne merkelige sørlands-høst-sommer
slår det mot oss fra aviser og radio:
Biafra.
BIAFRA.
Det er jo meget annet også
for eksempel Viet… unnskyld.
Det snakker vi ikke om.
Men altså Biafra.
Første reaksjon fra fluktstolen:
Reis deg!
Riv klærne av deg!
Gi alt du eier og har!
Alt du eier og har?
Nei. Det får være grenser.
Men hvis du var mor og hadde et døende spebarn mellom to tomme bryster
et døende spebarn som bare kunne si med øynene:
«Gi meg livet»!
Hva ville du gjort da?
Tøv, jeg har to voksne sønner som klarer seg selv.
Hva ville du gjort da?
TIGGE  STJELE  RANE  DREPE
I dag hilsen fra den merkelige sørlands-høst-sommer
omskvulpet av vennlig sjø.

(Dagbladet 20.9.1969, gjengitt i Samlede dikt, 1976)

Tittelen Half of a Yellow Sun (En halv gul sol på norsk) henspeiler på flagget som staten Biafra laget seg.

Det første som slår meg når jeg skal si noe om denne boken er at den er lang. 433 sider (pluss etterord, kort biografi, intervju med forfatteren, litteraturliste (!) og utvidet bibliografi av forfatteren). Og den føles lang. Jeg brukte lang tid på den, blant annet fordi jeg innimellom måtte la den «synke» litt før jeg fortsatte.

Boken er delt inn i fire deler og 37 kapitler. Del 1 foregår tidlig på 1960-tallet, etter Nigerias selvstendighet. Del 2 foregår senere på 1960-tallet, i tiden rett før og ved utbbruddet av borgerkrigen. I del 3 er vi tilbake i begynnelsen av 1960-årene, og i del 4 er vi igjen på slutten av 1960-tallet, under krigen. Tre personer bytter på å ha synsvinkelen: Ugwu, en 13 år gammel tjener i huset hos Odenigbo (foreleser ved Nsukka universitet); Olanna, rikmannsdatter og Odenigbos samboer/elskerinne; samt Richard, britisk journalist/forfatter og kjæresten til Olannas søster Kainene.

Jeg må innrømme at jeg synes denne boka ble litt lang og omstendelig. Så lang faktisk, at da det endelig begynte å bli spennende, sånn rundt s. 270, så måtte jeg bla til siste side og sjekke hvordan det gikk til slutt, fordi jeg ikke orket å lese hele boka uten å vite det… Adichie har mye å fortelle, og det er bra. Men kanskje hun har prøvd å putte litt for mye inn i én bok. I historien her er det nok stoff til to, kanskje tre bøker. Hun er så ivrig på å gape over så mange skjebner, at vi egentlig ikke rekker å føle sterkt for noen av dem. Enkelte ting er også mer grundig forklart enn det som er nødvendig for å få leseren med.

Noen tråder blir ikke nøstet opp og noen spørsmål blir stående ubesvart. Dette irriterte meg litt. Det er godt mulig det var gjort slik med vilje, men jeg syntes ikke det fungerte bra.

—————————————-SPOILER WARNING—————————————————

Av spørsmål som ikke blir besvart er:
Skjedde det noe mer mellom Odenigbo og Alice? Olanna snakker med Kainene om å spørre ham om det, men gjør det aldri så vidt vi får vite.

Hadde det vært noe mellom Madu og Kainene? Richard får aldri svar på spørsmålet sitt.

Hva blir det av Adanna under krigen? Vi hører aldri noe mer til henne, enda hun altså er mor til Baby og Olanna kaller seg «Mama Ola» i tilfelle Adanna skal komme tilbake. Dette er et klart frampek som ikke peker på noe som helst, men bare render ut i sanden.

Hvor ble det av Kainene? Det spørsmålet er det åpenbart meningen at vi ikke skal få noe svar på.

På mange måter synes jeg boken blir for lettvint. Enda så grusomme hendelser den beskriver, så går de i liten grad inn på oss, fordi de i stor grad skjer med noen andre enn de hovedpersonene vi har kommet til å bli kjent med og føle for. Alle som dør har stort sett en eller annen feil eller svakhet i våre øyne, og med unntak av Kainene er det ingen av «våre» det skjer noe virkelig ille med. Det gjør at vi betrakter alt det grusomme «fra utsiden». Når man samtidig vet hvor ille det var, blir det for enkelt at boken seiler i land til en slags happy ending – ihvertfall i form av at alle hovedpersonene overlever og tilsynelatende uten store mén.

————————————-END SPOILER————————————————————-

Adichie sier selv at hun synes det er viktig at teksten hennes har «emotional truth». Det har hun kanskje oppnådd til en viss grad i menneskenes samhandling og enkeltscener i boken, men i fortellingen som helhet synes jeg ikke hun har oppnådd det.

Likevel er det en bok jeg vil anbefale, både fordi den er spennende; Adichie er flink til å skape karakterer og fortelle historier (selv om hun kan bli litt pratsom – men det kan skyldes at hun har så mye på hjertet) men først og fremst fordi det er en fin måte å bli bedre kjent med Biafra-konflikten for oss som er så unge at vi ikke selv fikk det med oss den gangen det skjedde.

Sitat s. 297: «She looked proud of what she had accomplished, and Ugwu felt as if she were deliberately pulling out his teeth, one after another.»

Bokens egen hjemmeside

Omtale i NY Times

Omtale i The Guardian

Omtale i NRK ved Marta Norheim

Min karakter: 4

«Dyrlegen forteller» av Halvor Paus

Dyrlegen forteller. Om folk og fe i norske daler er en fornøyelig liten bok. Dette er fortellinger fra en dyrlegepraksis i Rendalen på 1950-tallet, gitt ut i 1983.

Jeg husker jeg som barn med stor iver leste James Herriots bøker da jeg var på sommerferie hos Bestemor. Her er så mye likt at det ikke kan være snakk om tilfeldigheter men inspirasjon. Og det er jo greit nok, det. Resultatet er en koselig bok der vi får møte mange slags folk og ikke minst dyr. Og utvikler en bestemt følelse av at riktignok kunne man nok klare seg uten veier og uten allmenlege på landet i Norge på 50-tallet, men galgenhumor, det kunne man ikke klare seg uten.

Det er bare snaue 60 år siden, men livet som skildres i disse fortellingene er allerede fra en annen verden. Det er litt eksotisk nesten, å tenke på hvordan det har vært i tidligere tider, der det ikke fantes veier og heller ikke biler til å kjøre på dem med, der nøysomhet ikke bare var en dyd men et spørsmål om overlevelse, og der hjertevarmen øker proporsjonalt med avstanden mellom gårdene.

Sitat s. 28-29:  Bilen braste ut og sto bom fast i snøfonna. (…) To timer senere ankom samaritanene i form av to traktorer som skulle til skogs. (…) De helte i meg noe kaffe fra en termos og dro meg ut av snøfonna med et kjemperykk. «Når jeg får merkene fra helsedirektoratet skal dere få en halv flaske sprit,» sa jeg. De uttrykte begge håpet om at jeg måtte kjøre riktig mye i grøfta i tiden som kom, og forsvant larmende i mørket.

Min karakter: 4

«Egalias døtre» av Gerd Brantenberg

«Egalias døtre» må vel nesten kunne betraktes som en klassiker fra 1970-talls-feminismen. I landet Egalia er det kvinnene som har makten, og mennene blir undertrykt. Fengende satire, samfunnskritikk som sparker både hit og dit. På en vellykket måte snur boken opp-ned på mange ting som har virket selvfølgelig i vårt samfunn, og viser hvor absurd det egentlig er når kvinner skal tilpasse seg et samfunn beregnet for menn. Kritikk av mannssjåvinismen i vårt eget samfunn. Men dette er ikke en selvhøytidelig rødstrømpebok – den fungerer like godt som satire nettopp av kvinnebevegelsen og feminismen, og har dermed selvironi og brodd i flere retninger.

Kvinnene arbeider, mennene er hjemme og passer barn og steller hus. Men Brantenberg har dratt det mye mye lenger. Mennene pynter seg med bluser og skjørt og mange farger, damene går i nøytrale farger. Dessuten ter damene seg bryskt og brått, mens mennene fjoller rundt,

De to tingene jeg likte best med boken:

1) Språk:
Alle ord var «språkvasket» med kvinnelige briller. Dette var fascinerende grundig gjort. Noen eksempler:
mennesker: kvinnesker
man: dam
herske: frue
mannskap:kvinnskap
..og så videre. Menn hadde «vennanner», damer hadde «kammerater». En kvinne var en kvinne enten hun var gift eller ei, en ugift mann var en herken (parallell til frøken) og i ekteskapet var han kvinnens mone.

Dette var reflektert også i navnene: Et vanlig etternavn var f.eks. Livsdatter, og det kunne man hete enten man var mann eller kvinne. (Ikke noe merkeligere enn at en dame i vår verden kan hete Jensen til etternavn!)

Jeg bet meg merke i at alle damene i boken hadde korte fornavn, helst på én stavelse og kun tre bokstaver:  Gro, Lis, Liv, Gerd, Kit, Sue, Ba, Rut, Brit, Eva, Ann. Mennene hadde lengre fornavn med flere stavelser og flere bokstaver:  Kristoffer, Petronius, Mirabello, Lisello, Grodiran, Baldrian, Britobert, Fandango, Mirabello, Syprian, Rudrik.
Jeg antar at dette skal stå i stil med henholdsvis kvinnenes fyndige og kontante fremtoning og mennenes pratsomme og fjollete.

2) Økologisk tankegang:
I Egalia var det en selvfølge at samfunnet skulle være i pakt med naturen. Dette kom til uttrykk både i religiøs sammenheng, men også i praktisk politikk. Byen Egalsund hadde flere store parker, beregnet på kullsyreassimilasjon. (!) Dette er da ganske forut for sin tid da boken ble skrevet i 1977? Visste de noe om CO2 og klima på den tiden? Straffene for forurensning var ganske harde i Egalia. Straffen for overfiske var å bli innelåst med et akvarium man skulle passe, der man skulle oppnå perfekt økologisk balanse. Og man slapp ikke ut før man hadde oppnådd det.

Det er flere gode grunner til å lese denne boken.
-Bevisstgjøring av kvinners stilling i vårt eget samfunn (om enn bedre nå enn for 34 år siden, men likevel…)
-Bokens samfunnskritikk forøvrig
-Som dokument fra 1970-tallsfeminismen
…og enkelte har ment at dette dessuten er en hårreisende festlig og morsom bok. (Disse har antagelig en litt annen humor enn jeg, jeg lo ikke så mye, men koste meg med boken allikevel.)

Mesteparten av boken er skrevet med en ironisk distanse til stoffet som gjør at man ikke riktig vet hvem som egentlig blir gjort narr av. Det fungerer stort sett fint, og er med på å gjøre boken lesverdig også såpass mange år etter den ble skrevet. Men bokens avslutningsord virker ikke lenger så ironiske:

(Forhistorien her er et manneopprør, der en del av mennene ikke lenger vil finne seg i undertrykkelsen. De har dessuten funnet ut at det i tidligere tider har eksistert patriarkater, der mennene hersket.)

» ‘Hvordan tror du det gikk med de derre patriarkatene du sier har eksistert, som vi aldri hører om? (…) Du forstår… menn mangler all virkelig kontakt med livet. De har ingen fysisk kontakt med avkommet. De er derfor heller ikke i stand til å tenke på hvordan det går med jordens folk etterat de selv er døde. I et samfunn hvor mennene fikk lov til å bestemme, ville alt liv på jorden dø ut. Hvis mennene ikke holdes nede, hvis menn ikke stagges, hvis menn ikke siviliseres, hvis menn ikke holdes på plass, vil livet forgå…’

Og som alltid fikk Rut Bram det siste ordet.»

Min karakter: 4/5

«Til fyret» av Virginia Woolf

Nok en Virginia Woolf-bok. Forrige gang var det pensum og jeg sverget på at dette skulle jeg ihvertfall aldri gjøre igjen. Men her er jeg da. Lesesirkelbok, og denne gangen leste jeg den på norsk (fordi det var det mitt lokale bibliotek hadde).

Dette er ikke en bok for de som liker handlingsmettede actionbøker, så mye er sikkert. Det skjer vel knapt noe i hele fortellingen. Hovedpersonen, fru Ramsay, sitter stort sett og leser et eventyr for sønnen sin gjennom hele bokens første del. En annen av de mest sentrale figurene, Lily Briscoe, står og maler gjennom hele fortellingen. De andre vandrer frem og tilbake på plenen, eller sitter i en hagestol, eller ligger på stranden. En halv seiltur får vi riktignok også, men den er like langsom, like drømmeaktig dvelende som resten av fortellingen.

Det vesentlige i denne boken er hva personene tenker og føler; om det de gjør, om hverandre, om livet. Stream-of-consciousness-teknikken er fascinerende idet at vi får så godt innblikk i hvorfor personene gjør det de gjør. Samtidig er det vanskelig å holde tråden, med mange innskutte setninger og tanker som digregerer, men siden det er minimalt med handling er ikke det et stort problem.

Ifølge vaskeseddelen er denne boken «Woolfs mesterverk» og en viktig bok om kjønnsroller, familierelasjoner, kjærlighetens vesen, sorg og savn. Det synes jeg er store ord. Jeg har stor respekt for at stream-of-consciousness-teknikken er krevende, og sikkert en spesielt virkningsfull metode for å få frem karakterenes indre liv. Men meg gir det ikke så mye. Jeg blir utålmodig, begynner å kjede meg, lurer på hva som er meningen med alt sammen. Det kan kanskje komme av at jeg ikke umiddelbart tar betydningen i alle bildene og symbolene. Det blir litt vel mye prat, for min smak.  Samtidig var det lyspunkter, blant annet i å se tankene de gjør seg i boken om forholdet mellom mann og kvinne, rollene og betydningen man har for hverandre. Noen av disse tingene er like aktuelle som noengang, andre tror jeg kanskje er blitt mindre aktuelle etter 1900-tallets kvinnefrigjørings-bølger.

SparkNotes om «To the lighthouse»

Det føles litt utakknemlig å skulle gi denne boken karakter ut fra min subjektive vurdering. Jeg vil helst ikke, for jeg har en emmen følelse av at grunnen til at jeg ikke har fått så mye ut av den er at jeg «ikke forstår den». Men hvis jeg skal så blir det: 4.

«Between the Assassinations» av Aravind Adiga

Ny bok av han som skrev White Tiger (se blogginnlegg tidligere i sommer). Denne boken viste seg å være en slags novellesamling. 14 historier av veldig varierende lengde (fra den korteste på 7 sider til den lengste på 36)  med nye personer hver gang. De er løst relatert til hverandre, siden de alle foregår i den fiktive byen Kittur på vestkysten av India, men de har så få felles referansepunkter at det ikke er til stor hjelp. Sånn sett er boken litt lik men også veldig annerledes enn Lena Niemis bok som jeg leste nylig. Alle fortellingene har navn etter et sted i Kittur, og innimellom fortellingene er det løsrevne småtekster om disse stedene, formet som en slags gudiebok.

Jeg synes historiene er av veldig varierende kvalitet. Som noveller betraktet er mange av dem uten en klar oppbygging av plot og uten noe klart vendepunkt. De fleste historiene slutter litt ut «i intet». Mest vellykket som novelle er historien om insektbekjemperen George, under tittelen «Day Five (Evening): The Cathedral of Our Lady of Valencia».

En av omtalene på bokens cover påsto at denne boken var en «page turner». Dette må jeg si meg uenig i. Jeg syntes den var tung å komme igjennom og det var ikke vanskelig å legge den fra seg for å ta fatt på andre ting. Det var vanskelig å holde oppe interessen for teksten, siden personene stadig skiftet og flere av fortellingene manglet en bærende nerve eller spenningskurve med høydepunkt/spenningsutløsning.

Mest positivt med boken synes jeg var miljøskildringene. Detaljene i smak og lukt er til å ta og føle på. Også livskraften kombinert med håpløsheten i fattige mennerskers tilværelse er innsiktsfull og vellykket formidlet. India i alt sitt mangfold er godt representert, med alle sine religioner fra katolikker til hinduer (og kommunister), høy og lav kaste, fattig og rik og noen midt i mellom.

Og denne gangen merket jeg meg en drøss med sitater. Adiga kan skrive godt, det er å bygge opp et plot som er hans største svakhet. 

p. 56: «There was no better institution to stop Hindus from converting to Christianity than the Catholic boys’ school.»

p. 192: «Then he wantet to know what they were eating. He made a list of everything they ate every day in his notepad; then he went silent and scratched a lot on the pad with his pen, while they waited expectantly.
         At the end, he put the notepad down, and, with a wide, almost triumphant grin, he declared: ‘The work you are doing exeeds the amount of calories you consume. Every day, every trip you take – you are slowly killing yourselves.'»

p. 203: «You have to attain a certain level of richness before you can complain about being poor, he thought. When you are this poor, you are not given the right to complain.»

p. 325: «Comrade Thimma would not allow the exploitative hiring of proletarian labour. Murali was certainly not proletarian – he was the scion of an influential landowning Brahmin family – so it was okay for him to perform all kinds of menial work.»

p. 344: «To want things in life … is to recognize that time is limited.»

Min karakter: 4

«Spikerskrift» av Kader Abdolah

Denne boken er opprinnelig skrevet på nederlandsk. Originalens tittel er Spijkerschrift. Engelsk tittel: My Father’s Notebook. En bedre norsk tittel hadde vært «Kileskrift», for det er dét det er snakk om her. Denne strek-skriften som i mange forskjellige utgaver er utbredt i Lilleasia og Midtøsten, særlig på leirtavler der den ble skrevet ved å presse hjørnet/spissen av en stav ned i den våte leiren. Men den finnes også på steintavler, der den ble hugget inn. Som i huleveggen i denne boken. De franske oversetterne har fått det rett, på fransk heter boken Cunéiforme.

Boken handler om Esmail, iransk flyktning i Nederland, og faren hans, teppe-reparatøren Aqa Akbar. Bokens «prosjekt» er Esmails forsøk på å fortelle farens historie gjennom dels sine egne erindringer og dels den døvstumme farens dagbok – skrevet i en slags privat kileskrift som Esmail møysommelig prøver å tolke. Men boken handler også vel så mye om Esmail. Faktisk så mye at det er lett å glemme at han egentlig prøver å skrive farens historie.

Vi følger hele livsløpet til Aqa Akbar, men mesteparten av handlingen foregår i Iran i tiden rundt revolusjonen, og hendelsene fra hans liv som vi blir vitne til er valgt ut fra Esmails synsvinkel. Eller er det synsvinkelen til farens notater? Det er kanskje det det er meningen at vi skal tro, men det er ikke det inntrykket jeg sitter igjen med.

Jeg synes fortellingen er spennende og velskrevet. Skikkelsene i boken er troverdige med alle sine spesielle personligheter og særegenheter. Kanskje må man lese boken mange ganger for å skjønne alle lagene i den. For her er det ikke gitt hvordan alle hendelsene skal forstås. Noen av hendelsene i boken virker løsrevet fra resten av handlingen. Ikke på en måte som virker forstyrrende mens man leser. Men etterpå, når man prøver å finne ut hva meningen med det hele er så blir man sittende og lure: Hvilke scener vi får bli vitne til virker noen ganger tilfeldig valgt. Kanskje ligger det like mye betydning i det vi ikke får vite?

For eksempel virker det veldig dårlig motivert hvordan og hvorfor Esmail blir med i kommunistpartiet – et faktum som skal komme til å få stor betydning for utviklingen av handlingen. En så sentral hendelse burde kanskje vært tydeligere fundert og ikke servert oss i en bisetning. Men kanskje er det nettopp en grunn til at dette er presentert på denne måten: Det var slik det måtte oppleves sett fra farens synsvinkel. Han hadde ikke del i noen av de opplevelsene som ledet Esmail inn i kommunistpartiet – for ham ble det bare et faktum som man måtte lære å forholde seg til, akkurat slik det blir presentert for oss i boken.

En annen løs tråd, som jeg ikke forstår meningen med, er datteren til Louis, den handicappede mannen Esmail møter på toget. Hun var betydningsfull, får vi vite. Men hvorfor? Den historien ender litt ut i ingenting, synes jeg.

Boken er full av sitater fra persisk poesi og fra koranen. Det fungerer som kulturelt krydder og setter an stemningen. Ett fint dikt sitert i boken heter «Gartneren og døden»:

 En persisk adelsmann:

 Min gartner kom stormende inn denne morgen,
hvit av skrekk: «Herre, hør denne sorgen!»

I rosehagen skar jeg roser i morgenrøden,
og da jeg snudde meg: Der sto Døden.

Jeg skvatt og skyndte meg bortetter gjerdet,
men var plutselig fanget i hans truende sfære.

Mester, la meg reise med en eneste gang,
før kvelden faller på når jeg Esfahan!»

I ettermiddag (lenge etter at han hadde reist avsted)
møtte jeg Døden i parken av sedertre.

«Hvorfor,» spør jeg, for han venter i stillhet,
«truet du i morges min tjener av mildhet?»

«Jeg truet ham ikke,» svarer Døden med latter,
«men jeg skvatt så fryktelig da jeg så din gartner,

Så rolig i hagen arbeidet denne mann
som jeg i kveld skulle hente i Esfahan.»

Min karakter: 4/5

«Oppmålingen av verden» av Daniel Kehlmann

KehlmannNok en faction. Jeg gruet meg litt til det, men hadde fått boken anbefalt (og kjøpte den på salg) – og så er den blitt lesesirkelbok. Riktignok ikke før i januar, men noe skal man jo gjøre på hytta når det regner…

Boken handler om de tyske vitenskapsmennene Alexander von Humboldt (geolog og oppdagelsesreisende) og Carl Friedrich Gauss (matematiker og astronom). Annethvert kapittel handler om Humboldt og annethvert om Gauss.

De to mennene har veldig forskjellig utgangspunkt. Gauss er en fattigmannssønn som blir «oppdaget» på skolen, Humboldt tilhører adelen og får dyre privatlærere. Mens Gauss blir hjemme i Tyskland, skriver avhandlinger, gifter seg, får barn og livnærer seg som landmåler, reiser Humboldt for egne penger til Sør-Amerika der han blir i en årrekke som oppdager, måler høyden på fjell, møter indianere og jaguarer i junglen og dissekerer planter sammen med sin assistent (unnskyld, medhjelper) Aimé Bonpland.

I 1928 møtes så de to som gamle menn på en kongress. Mot slutten av sitt liv reflekterer de så over hvor forskjellig – og hvor likt – de har opplevd og prøvd å forstå verden.

Jeg syntes det var en underholdende bok og jeg har stor sans for Kehlmanns skrivestil. Den er underfundig og oppfinnsom, her er mange morsomme formuleringer og humoristiske perspektiver. Ironi, underdrivelser og hentydninger florerer. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde orket å lese boken på tysk hadde denne opplevelsen vært enda sterkere, men heldigvis har oversetter Sverre Dahl gjort en god jobb. Språket flyter godt og vitsene fungerer.

Boken spiller opp til fordommen om vitenskapsmannen som stopper midt i en handling (spasertur, midt i middagen eller … ja, les selv) for å notere en aha-opplevelse. Kehlmann tar denne gamle klisjéen til et nytt nivå og gjør den morsom igjen. Og fortellingene om Humboldt i jungelen er jo rett og slett spennende.

Helt uproblematisk synes jeg fortsatt ikke det er med faction. Jeg sitter fremdeles og lurer på hvor mye jeg egentlig vet om Humboldt og Gauss etter å  ha lest denne boken.

Favorittsitat: «Møtet med det mørke var en del av det å vokse opp, den som ikke kjente til metafysisk angst, ble aldri en tysk mann.» (s. 18)

«Pølse, sa Kant.» (s. 80)

Karakter: 4+

Omtale i Aftenposten

… og i Dagbladet

« Older entries