«Kakerlakkene» av Jo Nesbø

I annen bok om Harry Hole er det mange tematiske likheter med første bok. Som forrige gang blir Harry sendt langt avsted rundt halve jordkloden, for å løse en sak med et norsk mordoffer i utlandet, i samarbeid med det lokale politiet. De siste scenene i boken er også mistenkelig like. Lider Nesbø av dårlig fantasi? Hvem som dør i løpet av boken er heller ingen overraskelse.

Plotet var bedre bygget opp og en anelse mindre forutsigbart enn i forrige bok. Til gjengjeld var språket og utførelsen om mulig enda mer slurvete. På side 95 forteller Harry et vitne at «vi er midt i en mordetterforskning her, og jeg har dårlig tid.» Senere, på samme side, i samme samtale med det samme vitnet, forklarer Harry at «[det blir ikke de store presseoppslagene] når en mann dør av hjertesvikt.» Sånne slurvefeil bugner det av, i den grad at det faktisk blir forvirrende. Når personer i boken «forsnakker» seg, er det da med vilje? Eller er det forfatteren som har slurvet?

Alt i alt, samme karakter som forrige gang: 3/4.

Sitat s. 133:
«Man er ikke eldre enn man føler seg,» sa Harry. «Så da skulle jeg vel være rundt seksti.»

«Flaggermusmannen» av Jo Nesbø

Den første boken om Harry Hole foregår i Sydney i Australia. Jeg kommer sikkert til å skulle lese alle Harry Hole-bøkene med tid og stunder, og derfor tenkte jeg at nå skal jeg rett og slett ta dem fra begynnelsen av. (Jeg har bare lest Frelseren fra før, og den syntes jeg var veldig bra.)

Jeg ble imponert over mengden research og detaljkunnskaper Nesbø legger for dagen. Dette er veldig effektivt for å skape stemning og koloritt i historien. Språket er til tider en anelse anstreng og dessuten ofte klisjéfylt. Her tror jeg Nesbø senere har kommet en lang vei siden debutboken. Som krim betraktet synes jeg den var litt svak, idet at jeg veldig lenge hadde en anelse om hvem som var morderen. Det blir litt kjedelig å lese når man sitter og har skjønt det gjennom halve boken. Særlig når det ikke var bevisene eller hendelser *i* boken som satte meg på sporet, men derimot plot, drama og fortellerteknikk – slike meta-ting som gjør at du forstår at en person i en skrekkfilm skal dø når de går ut av rommet og sier «I’ll be right back».

Forøvrig er det litt nostalgisk å lese en krim fra 1997 – et tidspunkt da datamaskiner og mobiltelefoner akkurat såvidt var iferd med å bli allemannseie. Måten det tekniske må forklares i detalj på virker litt eksotisk nå.

Sitat s. 127:
Det ene bakhodet reiste seg. Og reiste seg. Det hadde nesten nådd taket da det snudde seg og viste sin stygge, kopparrede fremside. En glatt bart som hang ned ved munnvikene understreket mannens orientalske utseende.
«Djengis Khan! Godt å se deg, jeg trodde du var død!» utbrøt Harry og rakte fram hånden.

Min karakter: 3/4 En hederlig start, men Nesbø kan mye bedre.

 

 

«The Island» av Victoria Hislop

islandBoken handler om Alexis (25), som ved et vendepunkt i livet (hun skal gifte seg med Ed) søker i fortiden etter informasjon om hennes egen familie. Hennes mor Sofia har alltid vært hemmelighetsfull om fortiden. Sofia kommer fra Kreta og det er her Alexis finner svarene hun søker.

Fortellingen er nærmest en familiekrønike, der vi følger forskjellige medlemmer av familien gjennom ulike deler av livsløpet. Det begynner med Eleni, gift med Georgiou, siden deres døtre Anna og Maria, så Sofia i neste generasjon og til sist altså Alexis. Bokens synsvinkel er en allvitende forfatter som går inn og beskriver tanker og følelser på begge sider av en relasjon, og flytter seg ettersom fokus i historien flytter seg mellom de forskjellige personene.

Et gjennomgående tema i boken er spedalskhet, og her har forfatteren tydeligvis gjort et grundig forarbeide. Ellers er det liv og død, kjærlighet og sorg det går i.

Med så mange generasjoner mellom to permer er det mange personer å holde styr på. Forfatteren har gjort denne oppgaven enklere for oss ved at bortimot hele persongalleriet er meget ensidig og nærmest stereotypt fremstilt. Så og si alle bokens skikkelser kan plasseres blant enten «de snille» eller «de slemme». Ikke bare er Ed en følelseskald, rasjonell og selvopptatt rutine-junkie, han er i tillegg utstyrt med lyst hår, stålblå øyne og «nesten ariske trekk». Søstrene Anna og Maria er «den onde» og «den gode» – begge riktignok blendende vakre, men der Anna er selvopptatt, overfladisk, usympatisk og manipulativ er Maria så omsorgsfull, tålmodig og selvoppofrende at hun knapt står tilbake for sin navnesøster Jomfruen.

Dette blir litt for dumt, føler jeg.

Boken tar opp noen viktige temaer, som fortielse (en familiesynd der det tydeligvis er vanskelig å lære av forfedrenes feil), skam og hva sykdom kan gjøre med mennesker, både den det rammer direkte og dessuten de pårørende. Men disse viktige temaene er pakket i et sluttprodukt som bare i korte perioder makter å løfte seg over kioskroman-nivå.

Følelsene blir engasjert, ihvertfall i begynnelsen av boken inntil det begynner å bli litt for pinlig med de forenklede karakteristikkene. Men god litteratur blir det ikke. Forsøket i bokens avslutning på å «forklare» og «tilgi» blir fort patetisk og makter ikke å rette opp inntrykket av over 400 sider med fordummende tekst.

I am not impressed.

Min karakter: 3

Leserguide med spørsmål til diskusjon

Intervju med Victoria Hislop