«Beatrice and Virgil» av Yann Martel

Dette var en liten, forundelig bok. Forfatteren Henry lider av skrivesperre. Han lever godt av den siste boken sin, som ble en stor suksess. Når den neste ikke engang kommer så langt som til utgivelse, bestemmer han seg for å slutte å skrive. Han får ny inspirasjon i møtet med en taksidermist – en som stopper ut døde dyr – når denne ber om hjelp til teaterstykket han har skrevet. Beatrice og Virgil er karakterer i dette teaterstykket, og fragmenter i deres historie er flettet inn i boken som en fortelling inni fortellingen.

Boken er så lettlest og så kort at jeg leste den ut på en dag. Det var nesten litt synd, for den var samtidig pakket med filosofiske betraktninger om kunst, om livet, om forfattergjerningen og om grusomhet. Jeg skulle gjerne levd i boken litt lenger.

Martel reiser mange spørsmål med denne lille boken. Et spørsmål som tas opp tidlig i boken er mangelen på fiksjon om Holocaust. Et tema som er så alvorlig at selv kunsten blir stille. Beatrice and Virgil er en bok om å skrive. En bok om kunst og fiksjon. En fortelling om å fortelle. Om å fortelle om Holocaust. Eller ikke.

Slutten kom brått og overraskende på meg, og det likte jeg. Tror jeg.

Men jeg er tilbøylig til å være enig med anmelderen i The Guardian, som setter fingeren på hva som er galt med boken:

Beatrice and Virgil seems, despite its evidently large ambitions, strangely trivial and narcissistic: a book that ends up thinking about neither Jews nor animals, but using the extermination of both to think about, of all things, writer’s block.

Enda mer kritisk var denne anmeldelsen: http://www.edrants.com/why-yann-martels-beatrice-and-virgil-is-the-worst-book-of-the-decade/
Selv om jeg er tilbøylig til å være enig i noe av det som står i denne anmeldelsen, mener jeg faktisk at boken var verdt å lese. Om ikke annet fordi den var så kort, men mest på grunn av de filosofiske funderingene.

Sitat s. 16:
Fiction and nonfiction are not so easily divided. Fiction may not be real, but it’s true. (…) As for nonfiction, for history, it may be real but its truth is slippery. (…) If history doesn’t become story, it dies to everyone except the historian. (…) With the Holocaust, we have a tree with massive historical roots and only tiny, scattered fictional fruit. But it’s the fruit that holds the seed! It’s the fruit that people pick. If there is no fruit, the tree will be forgotten.

Min karakter: 4-

 

 

Advertisements

«Between the Assassinations» av Aravind Adiga

Ny bok av han som skrev White Tiger (se blogginnlegg tidligere i sommer). Denne boken viste seg å være en slags novellesamling. 14 historier av veldig varierende lengde (fra den korteste på 7 sider til den lengste på 36)  med nye personer hver gang. De er løst relatert til hverandre, siden de alle foregår i den fiktive byen Kittur på vestkysten av India, men de har så få felles referansepunkter at det ikke er til stor hjelp. Sånn sett er boken litt lik men også veldig annerledes enn Lena Niemis bok som jeg leste nylig. Alle fortellingene har navn etter et sted i Kittur, og innimellom fortellingene er det løsrevne småtekster om disse stedene, formet som en slags gudiebok.

Jeg synes historiene er av veldig varierende kvalitet. Som noveller betraktet er mange av dem uten en klar oppbygging av plot og uten noe klart vendepunkt. De fleste historiene slutter litt ut «i intet». Mest vellykket som novelle er historien om insektbekjemperen George, under tittelen «Day Five (Evening): The Cathedral of Our Lady of Valencia».

En av omtalene på bokens cover påsto at denne boken var en «page turner». Dette må jeg si meg uenig i. Jeg syntes den var tung å komme igjennom og det var ikke vanskelig å legge den fra seg for å ta fatt på andre ting. Det var vanskelig å holde oppe interessen for teksten, siden personene stadig skiftet og flere av fortellingene manglet en bærende nerve eller spenningskurve med høydepunkt/spenningsutløsning.

Mest positivt med boken synes jeg var miljøskildringene. Detaljene i smak og lukt er til å ta og føle på. Også livskraften kombinert med håpløsheten i fattige mennerskers tilværelse er innsiktsfull og vellykket formidlet. India i alt sitt mangfold er godt representert, med alle sine religioner fra katolikker til hinduer (og kommunister), høy og lav kaste, fattig og rik og noen midt i mellom.

Og denne gangen merket jeg meg en drøss med sitater. Adiga kan skrive godt, det er å bygge opp et plot som er hans største svakhet. 

p. 56: «There was no better institution to stop Hindus from converting to Christianity than the Catholic boys’ school.»

p. 192: «Then he wantet to know what they were eating. He made a list of everything they ate every day in his notepad; then he went silent and scratched a lot on the pad with his pen, while they waited expectantly.
         At the end, he put the notepad down, and, with a wide, almost triumphant grin, he declared: ‘The work you are doing exeeds the amount of calories you consume. Every day, every trip you take – you are slowly killing yourselves.'»

p. 203: «You have to attain a certain level of richness before you can complain about being poor, he thought. When you are this poor, you are not given the right to complain.»

p. 325: «Comrade Thimma would not allow the exploitative hiring of proletarian labour. Murali was certainly not proletarian – he was the scion of an influential landowning Brahmin family – so it was okay for him to perform all kinds of menial work.»

p. 344: «To want things in life … is to recognize that time is limited.»

Min karakter: 4

«Alias Grace» av Margaret Atwood

200px-AliasGraceBoka handler om tjenestepiken Grace Marks som blir dømt for mord. Handlingen foregår i Canada og USA i tiden rundt 1840-1870. Jeg har alltid høye forventninger til en Atwood-bok (Etter at jeg falt pladask for Den blinde morderen) – og jeg ble ikke skuffet.

Noe av det jeg likte best med boka var alle de detaljerte beskrivelsene av arbeidsoppgavene til tjenerne i et herskapshus på 1800-tallet. Det er en verden som for meg er helt ukjent, samtidig har den vært realiteten for enormt mange mennesker opp igjennom historien. Fantastisk fascinerende, dette vil jeg lese mer av! Men hvor? Noe av magien ligger jo i Atwoods dyktige skrivehåndverk – hun har ikke skrevet disse tingene for å opplyse, dette er kun bakteppet og omstendighetene for å formidle den historien hun vil fortelle. Stilsikkert og av høy litterær kvalitet. Få, om noen, kan matche hennes talent for dette. Jeg er Atwood-fan!

Handlingen i boka bygger på faktiske personer som har levd, og faktiske hendelser. Dermed er den kanskje en faction-roman. Men Atwood har vært så ryddig at hun har gitt en kort oppsummering til sist av hvilke kilder hun bygger på, og hva man vet og hva som er funnet på av henne selv. Det er et stort pluss!

Atwood har gjort en imponerende mengde grundig research for å få på plass detaljer og informasjon om perioden hun skriver om. Nok et tegn på dyktig håndverk som legger til rette for en fantastisk leseopplevelse. Dette er en tykk bok, Atwood skriver mye. Hun går grundig inn i personene sine, vi føler vi blir godt kjent med dem, selv mange som egentlig bare er bipersoner i plottet. Hun har lange og detaljerte beskrivelser, men det blir ikke kjedelig eller tungt. Det er en liten bragd i seg selv!

Hvis man søker etter informasjon om Margaret Atwood på nett er det ofte denne boken som nevnes. Dessverre snubler man også veldig tidlig over sentrale elementer fra handlingen som kanskje kan avsløre litt for mye av boka. (Dette skjedde dessverre meg.) Jeg vil absolutt anbefale denne boken, så les den, men gjør det først, uten å prøve å lese mer om den på nett. Og uten å lese denne omtalen videre.

—————————————SPOILER WARNING—————————————————–

Jeg hadde helt fra starten av boka en anelse om hva som var «fatt» med Graces mentale tilstand – fordi dette dukker opp tidlig når man søker på informasjon om boken. Dessverre. Dermed ble det aldri noen stor overraskelse for meg, og jeg aner ikke når man «normalt» ville begynne å fatte mistanke. Derfor vet jeg heller ikke hvordan boken virker på en leser uten slike forutantagelser.

På meg ble bokens siste del (etter den store hypnose-seansen) litt platt og kjedelig. Jeg satt og ventet på noen store rystende avsløringer, eller i det minste noen overraskelser. Isteden seilet boken inn til en happy ending, uten noen skjær i sjøen. For eksempel hadde jeg gjerne sett at doktor Jordan hadde måttet ta en større del av konsekvensene for sin opptreden – han er jo en ufordragelig fyr, sånn han behandler damene i sitt liv. Tenk om Grace da hun var under hypnose hadde avslørt for hele selskapet det hun hadde hørt om ham fra Dora! Haha, det hadde vært til pass for ham, tenker jeg!

————————————–END SPOILER————————————————————

Men dette er flisespikkeri. Boken var i det store og det hele både spennende og godt skrevet. Den har mange hentydninger, subtile vendinger og ting som ikke blir sagt fullt ut. Dermed kan man velge å lese den på mange «plan». Jeg er ikke noen verdensmester i litteraturtolkning, så her er det sikkert mange lag med dobbelt bunn som jeg ikke har trengt fullt og helt igjennom. Men jeg skimter dem, og ser at de er der. Peonene, for eksempel, er helt garantert symbol for et eller annet, men hva?

Heldigvis kan man nyte boka også selv om man ikke tar alle disse symbolene på strak arm.

Mange gode sitater, jeg velger bare ut ett på måfå:

«Jeg husker ikke stedet så godt, siden jeg var barn da jeg forlot det; bare bitvis, som en knust tallerken. Det er alltid noen biter som ser ut som de kommer fra en helt annen tallerken; og så er det tomrommene som man ikke får noenting til å passe inn i.»

Karakter: 5+

Diskusjonsspørsmål hos ReadingGroupGuides

Intervju med Margaret Atwood på ReadingGroupGuides

e-notes study guide

BookRags study guide

«Kollektivt selvmord» av Arto Paasilinna

arto250Jeg hadde litt blandede forventninger til denne boken, etter at jeg leste «Den elskelige giftblandersken» for litt siden og var litt sånn mellomfornøyd.

Denne gangen var det ingen tunge formuleringer eller haltende språk. Boken er rett og slett morsom, underholdende og herlig. Tenk at det går an å skrive så muntert om så triste temaer som depresjon og selvmord! Med finsk galgenhumor følger vi en gruppe selvmords-kandidater på vei mot døden gjennom Finland og Europa. Mange avstikkere underveis og flere hindringer må overvinnes – alt til stor glede for leseren. Jeg lo høyt flere ganger.

Favorittsitat: «Urho ble redd, det var faktisk en ekte oberst som fylte døråpningen, i full uniform med skulderklaffer og det hele, og med tre gyldne roser på kragespeilet. Urho Jääskeläinen stilte seg instinktivt i stram givakt: -Oberst! Korporal Jääskeläinen, tolv kyr, tretten mann alle!»

Karakter: 5

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.3360493

«East, West» av Salman Rushdie

c6972En novellesamling med 9 noveller; tre under overskriften «East» som alle foregår i India, tre under «West» som sorterer under den Europeiske kultursfæren, og tre under «East, West» – som har elementer fra begge deler.

Jeg likte kanskje best de tre første, og noen av de siste. De som sorterer under «West» er ganske forunderlige og litt vanskelig tilgjengelige. Den ene av dem er en slags opptakt eller alternativ versjon av Hamlet, en annen er en slags fremtidsvisjon eller en scifi-novelle, og den siste en fortelling om Columbus.

Men fantasien er det iallfall ingenting å si på. God underholdning og til dels genial oppbygging. Alle novellens sjangerkrav er tilfredsstilt. Litt søking på nett viser meg at de fleste er enige i at novellene i samlingen holder veldigvarierende kvalitet, men det hersker ikke like rørende enighet om hvilke som er de gode. Interessant, hehe.

Den jeg likte aller best var «The harmony of the spheres» som sorterte under «East, West»-delen.

Karakter: 4 til 5

http://www.garretwilson.com/books/eastwest.html

«Den trettende fortellingen» av Diane Setterfield

13fortellingPå coveret av min utgave har Anne B. Ragde sagt at «Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun ikke selv fikk skrevet denne romanen!» Snakk om å skru forventningene høyt i været!

Vi møter Margaret Lea, vokst opp i et antikvariat med en enorm kjærlighet til bøker og lesning, og den eksentriske, døende forfatterinnen Vida Winter. Boken er en kjærlighetserklæring til bøker og lesere. Bøker, biblioteker og forfattere har en helt dominerende plass i fortellingen.  Noen mysterier blir det også plass til, som driver handlingen fremover og gjør boken spennende.

Jeg skjønner at jeg (selvfølgelig) burde ha lest boken på engelsk. Det hadde nok gitt en mer helhetlig opplevelse. Likevel tror jeg ikke det er oversetterens feil at språket til tider virker en anelse anstrengt, påtatt eller kunstig. Det virker som forfatteren har en inngående kjennskap til hvordan bøker generelt er bygget opp og hvilke virkemidler som gir en tiltenkt effekt. Dermed bærer boken litt preg av en slags tilgjorthet: «Nå passer det med en malende ordrik skildring av et-eller-annet for å skape stemning, derfor putter vi det inn her. Og nå trenger vi en humoristisk satt-på-spissen-formulering, da tar vi med det.»

Jeg får følelsen av at forfatteren har ønsket å skrive en bok som treffer leseren på nøyaktig de riktige punktene, og at boken helt bevisst er ment å gi en bestemt opplevelse. Men dette er også så dyktig gjort at det virker. Det er akkurat det tiltenkte som skjer. Boken treffer, og gir en spennende og underholdende leseopplevelse, selv om jeg blir sittende med følelsen av å ha blitt manipulert.

I denne boken treffer vi også en stor fortelling inne i en annen fortelling. De er spennende, begge to. ❤ Men jeg må få komme med en alvorlig advarsel: Hvis du ikke har lest Jane Eyre, men planlegger å gjøre det, så les den før du leser «Den trettende fortellingen». Hele handlingen i Jane Eyre blir nemlig avslørt i denne boken, og for meg som ikke hadde lest den ennå er Jane Eyre altså blitt godt og grundig spolert.

Det er vanskelig å velge ut ett sitat blant mange gode fra denne boken. Den har sitat-materiale på mange plan:

Det kloke og innsiktsfulle (s. 53):  «En sunn kjærlighet til penger gir likevekt i livet, og mennesker som ikke har det, er sykelig besatt av ideen om personlig integritet

Referanser til populærkultur og verden utenfor boken (s. 118): «Legens kone. I musikkværelset. Med fiolinen

De vittige (s. 252): «Det var som å leve fullt og helt inni en bok. Jeg trengte ikke engang å dukke fram fra den, for jeg kunne sitte ved skrivebordet og lese manuskriptet mitt mens jeg spiste måltidene som Judith bragte til rommet mitt. Grøt betydde at det var morgen. Suppe og salat betydde lunsj. Stek og nyrepai var kveld. Jeg husker jeg grunnet lenge over en tallerken med eggerøre. Hva betydde det

 s. 316-317: «Doctor Clifton kom. Han lyttet til hjertet mitt og stilte en mengde spørsmål.  «Stormfulle Høyder – har du lest den?»  «Mm-hmm.» «Og Jane Eyre?» «Mm.» «Fornuft og følelser?» «Hm-m.» Han snudde seg og så alvorlig på meg. «Og jeg antar at du har lest disse bøkene mer enn én gang?» Jeg nikket, og han rynket pannen. «Lest og lest dem på nytt? Mange ganger?» Jeg nikket en gang til og han rynket pannen enda mer. «Siden barndommen?» Jeg ble forbløffet over spørsmålene hans, men tvunget av det alvorlige blikket hans nikket jeg igjen. Under de mørke øyenbrynene smalnet øynene hans til sprekker. Jeg kunne godt forestille meg at han skremte pasientene sine, og at de ble friske bare for å bli kvitt ham. »

Karakter: 5

ReadingGroupGuides om «The thirteenth tale»

«Haroun and the Sea of Stories» av Salman Rushdie

HarounEn liten og lettlest eventyrbok med referanser til Star Wars, Alice i Eventyrland, Ringenes Herre… og til indiske filmkonvensjoner som jeg ikke kjenner like godt. Veldig artig og klassisk Rushdie-humor: Språkdrevet, full av understatements og så britisk som bare en inder kan være. Handlingen og fortellingen sier meg at dette er en barnebok, men språket er krevende og med bredt ordforråd. Og vakkert, som alltid fra mesteren Rushdie.

Favorittsitat: «There were simply too many passengers at the bus Depot to fit into the available buses, and, anyhow, nobody knew which bus was leaving first; which made it possible for the drivers to play a mischievous game. One driver would start his engine, adjust his mirrors, and behave as if he were about to leave. At once a bunch of passengers would gather up their suitcases and bedrolls and parrots and transistor radios and rush towards him. Then he’d switch off his engine with an innocent smile; while on the far side of the courtyard, a different bus would start up, and the passengers would start running again.»

Karakter: 5

BookRags studyguide