Da jeg så denne boken på biblioteket fikk jeg en sterk fornemmelse av at denne måtte jeg lese, men jeg kunne ikke huske hvorfor. Senere har jeg funnet ut at det kan ha vært fordi jeg hadde sett at Knirk har fremhevet den som den beste norske boken hun leste i 2010. Heldigvis fulgte jeg magefølelsen, og fikk en leseopplevelse av sjeldent god kvalitet.
Til tross for tungt tema (psykisk sykdom og tilhørende tung medisinering) var boka ganske lettlest. Jeg tror det kommer av de korte avsnittene. Få avsnitt var lenger enn 3-4 sider, ofte var de nede i en halv side. Det gjorde det lett å lese, legge boken fra seg og plukke den opp igjen, lese «bare litt til» og litt til og litt til – en leseform som passer meg og min hverdag veldig bra.
En dåre fri handler om Eli Larsen, forfatter, filmskaper, prisvinner – og psykiatrisk pasient. Boken hopper frem og tilbake i tid, og vi møter Eli både som lite barn, tenåring, ung voksen og i bokens nåtid når hun er rundt 40. Reisen gjennom Elis liv er full av dobbelthet. Hun er barnet som er så proppfullt av historier og formidlingstrang at hun forteller og forteller for seg selv og alle som vil høre på, samtidig som hun lider av dysleksi og av støttelæreren får beskjed om at drømmen om å bli forfatter er det best å legge på hylla. Hun er jenta med dukkeansiktet og prinsessehåret som heller vil ha gutteklær og kalle seg med guttenavn. Hun tisser på seg til langt opp i ungdommen – men havner på A-landslaget i fotball og kan gå fortere enn alle storesøsknene på ski. Og ikke minst dobbeltheten galskap/genialitet. Er Eli så god til å skrive fordi hun er gal, eller på tross av det? Eller har de egentlig ingenting med hverandre å gjøre, bare fanget som to egenskaper i samme kropp?
Det er forresten ikke bare Eli som har en dualitet i denne boken. Det går igjen i flere av personene (Ikke minst Elis pappa), hendelsene og situasjonene. Selv om det er nærliggende å lete etter forklaringer på Elis sykdom i hendelser og opplevelser vi får bli vitne til fra barndommen hennes, insisterer ikke boken på en slik kobling. Tvert imot blir vi hele tiden minnet på hvor komplekst et hendelsesforløp kan være. «Virkeligheten har mange utganger». Her er det få fasitsvar.
Denne boken er en litterær kraftdemonastrasjon. Elis opplevelser av sykdommen og behandlingsapparatet er så inngående og detaljert skildret at det er troverdig og lett å leve seg inn i. Å få komme på innsiden av Elis tanker og følelser er på samme tid en opplevelse av gjennkjennelse og forbløffelse, for her er «normale» følelser vevet tett sammen med det splitter pine gale. Beskrivelsen av tunge medisiners virkninger og bivirkninger fremstår ikke som oppdiktet og er mer enn bare et krydder i teksten.
Dette er enten en sjeldent nær, åpen og ærlig bok – eller forfatterhåndverk på sitt aller beste, med grundig research og en innlevelsesevne i særklasse. Det er lett å begynne å spekulere på hvor mye av boken som er selvbiografisk. Hovedpersonen Eli er vokst opp i Norge, men bor og arbeider i Sverige, akkurat som forfatteren Grimsrud selv. Eli har gått på samme skoler som Grimsrud. Elis debutbok heter det samme som Beate Grimsruds debutbok. Men siden Beate Grimsrud hevder at mesteparten av boka ikke er selvbiografisk så får vi tro det heller er snakk om grundig forfatterarbeid. Fleksing av litterære muskler.
En annen særegenhet ved boken er at den er skrevet på svensk og oversatt til norsk av forfatteren selv. Dermed står det i utgaven jeg har lest at den er 1. utgave, 1. opplag, utkommet i Norge i 2010, og uten noen henvisning til oversetter – samtidig som det på baksiden av boken er sitater fra anmeldelser av den svenske utgaven!
Beate Grimsrud var ny for meg. Jeg har ikke lest noe annet hun har skrevet, men det kan jeg godt tenke meg å gjøre nå. En dåre fri var både skremmende og fascinerende lesning. Den har krøpet under huden på meg, og kommer til å bli sittende. Lenge.
Sitater:
s. 38: «I bunnen av øyeblikket binder jeg en liten knute. Og så fortsetter livet. Jeg er oppe om natten og i sengen om dagen. Korte stunder fram og tilbake. Verden er låst, og jeg er ikke der. På godt og vondt.»
s. 78: «Verden er fylt av mennesker, men ingen jeg kan fortelle til. Man lever i samme luft. Men er helt alene inne i sin egen kropp. Som en ballong. Luft utenfor og luft innenfor det tynne skallet som kan sprekke. Det er bare å styre unna for nålen som hele tiden truer. Som vil at det en dag bare skal si poff.»
s. 105: «Hvis du skal bli forfatter eller politiker eller noe i den duren og bli intervjuet i framtiden, så skal jeg gi deg et lite tips. Du skal ikke svare på spørsmålene. Du skal bare si det du vil ha sagt.»
s. 215 «Jeg får forespørsler om å delta i debatter og ha opplesninger. Jeg takker ja. Jeg svarer ja til nesten alt. Reiser land og strand rundt. Til radioen ringer en dag og spør hva jeg mener om renten. Da forstår jeg at jeg må velge blant tilbudene. At jeg må bremse.»
s. 405 «Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal.»
s. 490 «Jeg går inn og legger meg på sengen. Jeg er urolig, jeg må be personalet om hjelp. Mest opptatt er jeg av hvordan jeg skal komme meg tilbake fra Umeå, hvor jeg har hatt en opplesning i natt. Jeg ber om hjelp til å bestille en togbillett med sovekupé. Jeg er redd for å forsove meg og ikke komme meg av toget i Stockholm. De gjorde jeg ikke forrige gang. Jeg våknet da toget gled ut fra Stockholm sentral. ‘Men du trenger ikke være urolig,’ sier personalet. ‘Du er ikke i Umeå, så du trenger ingen billett. Du er på avdelingen.’ «
Dagbladets anmeldelse
dagsavisens anmeldelse
NRK sin anmeldelse
Knirk sin blogpost
Godt gjort. Min karakter: 5/6
Dette var en liten, forundelig bok. Forfatteren Henry lider av skrivesperre. Han lever godt av den siste boken sin, som ble en stor suksess. Når den neste ikke engang kommer så langt som til utgivelse, bestemmer han seg for å slutte å skrive. Han får ny inspirasjon i møtet med en taksidermist – en som stopper ut døde dyr – når denne ber om hjelp til teaterstykket han har skrevet. Beatrice og Virgil er karakterer i dette teaterstykket, og fragmenter i deres historie er flettet inn i boken som en fortelling inni fortellingen.
Leselykke 