«The Island» av Victoria Hislop

islandBoken handler om Alexis (25), som ved et vendepunkt i livet (hun skal gifte seg med Ed) søker i fortiden etter informasjon om hennes egen familie. Hennes mor Sofia har alltid vært hemmelighetsfull om fortiden. Sofia kommer fra Kreta og det er her Alexis finner svarene hun søker.

Fortellingen er nærmest en familiekrønike, der vi følger forskjellige medlemmer av familien gjennom ulike deler av livsløpet. Det begynner med Eleni, gift med Georgiou, siden deres døtre Anna og Maria, så Sofia i neste generasjon og til sist altså Alexis. Bokens synsvinkel er en allvitende forfatter som går inn og beskriver tanker og følelser på begge sider av en relasjon, og flytter seg ettersom fokus i historien flytter seg mellom de forskjellige personene.

Et gjennomgående tema i boken er spedalskhet, og her har forfatteren tydeligvis gjort et grundig forarbeide. Ellers er det liv og død, kjærlighet og sorg det går i.

Med så mange generasjoner mellom to permer er det mange personer å holde styr på. Forfatteren har gjort denne oppgaven enklere for oss ved at bortimot hele persongalleriet er meget ensidig og nærmest stereotypt fremstilt. Så og si alle bokens skikkelser kan plasseres blant enten «de snille» eller «de slemme». Ikke bare er Ed en følelseskald, rasjonell og selvopptatt rutine-junkie, han er i tillegg utstyrt med lyst hår, stålblå øyne og «nesten ariske trekk». Søstrene Anna og Maria er «den onde» og «den gode» – begge riktignok blendende vakre, men der Anna er selvopptatt, overfladisk, usympatisk og manipulativ er Maria så omsorgsfull, tålmodig og selvoppofrende at hun knapt står tilbake for sin navnesøster Jomfruen.

Dette blir litt for dumt, føler jeg.

Boken tar opp noen viktige temaer, som fortielse (en familiesynd der det tydeligvis er vanskelig å lære av forfedrenes feil), skam og hva sykdom kan gjøre med mennesker, både den det rammer direkte og dessuten de pårørende. Men disse viktige temaene er pakket i et sluttprodukt som bare i korte perioder makter å løfte seg over kioskroman-nivå.

Følelsene blir engasjert, ihvertfall i begynnelsen av boken inntil det begynner å bli litt for pinlig med de forenklede karakteristikkene. Men god litteratur blir det ikke. Forsøket i bokens avslutning på å «forklare» og «tilgi» blir fort patetisk og makter ikke å rette opp inntrykket av over 400 sider med fordummende tekst.

I am not impressed.

Min karakter: 3

Leserguide med spørsmål til diskusjon

Intervju med Victoria Hislop

Advertisements