Så fikk endelig jeg også lest denne boken; en bok som «alle» har lest, «alle» elsker – en bok som kanskje fortjener den klisjéfylte betegnelsen «moderne klassiker». En bok som også har fått bli film. Jeg skal se filmen også, men jeg vil alltid helst lese boken først. Jeg vil jo ikke vite hvordan det går… 🙂
Jeg må bare forte meg og si at jeg likte boken fryktelig godt. Den var spennende, morsom, nervepirrende, trist, velskrevet og med et veldig godt språk. Ingen skrivefeil, masse presise formuleringer. Ingen overflødige ord som har sneket seg med. Renberg vet hva han gjør. Det er en nytelse å lese en bok som er så sikkert og godt skrevet.
Det er også deilig nært å lese en bok fra en virkelighet som jeg kjenner meg så godt igjen i. Jeg var riktignok akkurat litt for ung i 1990, men det skarpe skillet mellom sosser og frikere (som de het hos oss) levde i beste velgående. Jeg kjenner igjen festene, skolehverdagen, oppvekstmiljøet.
Bokens tittel avslører at ett av bokens tema er homofil kjærlighet. Ett element jeg undret meg over i den forbindelse var hovedpersonen Jarles fundamentalt uproblematiske (?) forhold til sin egen homoseksualitet. Han sier selv at hans politiske holdninger gjør at han ikke skulle ha problemer med det rent prinsippielt, likevel ville jeg trodd man kunne vente en reaksjon når det plutselig blir en personlig opplevelse. Er det troverdig at han ville ha hatt så lite problemer med å akseptere det? Kanskje var det flere «problematiske undertoner» i boken enn jeg klarte å fange opp. Samtidig er det litt forfriskende å lese en bok der selve homoseksualiteten ikke problematiseres men behandles som en realitet på lik linje med andre temaer i boken. En bok om homofili der det å være homofil ikke må behandles ut fra om det er lett/vanskelig/riktig/galt osv.
Sånn sett er det fabelaktig at kjærlighet kan gjøres så lite «politisk» i en bok som nettopp handler om kjærlighet i et miljø der nesten alt hadde politiske under- og overtoner.
Boken er proppfull av frampek. Det er helt sikkert et bevisst grep fra Renbergs hånd, men for meg var det litt spolerende for leseopplevelsen. Jeg ble sittende og vente på det *visste* ville komme, og dermed var det vanskelig å sette pris på handlingen «underveis».
Det har sittet langt inne å skrive om denne boken, litt fordi jeg rett og slett bare likte den så godt og har lite å henge meg opp i. Les den, nyt den! Men mest fordi jeg har innsett at jeg ikke klarer å kommentere den uten å spolere handlingen. Så hvis du ikke har lest boken, hopp over neste avsnitt.
————————SPOILER WARNING————————–
Spesielt gjaldt det forholdet mellom Katrine og Helge. Det var tidlig klart for meg hvilken vei det bar der, og det gjorde deler av boken forferdelig lang mens jeg ventet på en bekreftelse av den antagelsen. Kanskje er jeg bare litt ekstra utålmodig. 😉
Et annet slikt punkt var forholdet mellom Yngve og Jarle – eller snarere mangelen på et slikt forhold. Jarle sier jo allerede veldig tidlig i boken at han aldri kysset Yngve. Dermed er det litt lite spenning igjen når man leser videre om hvordan det går med dem. For det er liksom ikke noe vits i å sitte og vente på at det skal utvikle seg til noe mer mellom dem… Den pirrende følelsen av gryende forelskelse, som er så spennende, kriblende, altoppslukende–. Boken lyktes i liten grad å formidle denne følelsen fordi jeg jo allerede visste at det ikke var noe vits i å sitte og vente på at det skulle «skje noe».
Overraskelsen ble selvfølgelig desto større i bokens siste linje, men med den var jo boken og dermed leseropplevelsen slutt så det blir en mager trøst, synes jeg.
—————————-END SPOILER——————————
Jeg fikk sett filmen etter at boken var lest ut. Overraskende nok var også filmen veldig bra, og bokens «ånd» var ivaretatt til tross for de nødvendige endringene som måtte gjøres fra bok til film. Nå gleder jeg meg til å lese de andre bøkene om Jarle Klepp, «Kompani Orheim» (2005) og «Pixley Mapogo» som kommer nå i høst.
Karakter: 5+
Leselykke 