«Mannen som elsket Yngve» av Tore Renberg

_Mannen_som_elsket_Y__4356bSå fikk endelig jeg også lest denne boken; en bok som «alle» har lest, «alle» elsker – en bok som kanskje fortjener den klisjéfylte betegnelsen «moderne klassiker». En bok som også har fått bli film. Jeg skal se filmen også, men jeg vil alltid helst lese boken først. Jeg vil jo ikke vite hvordan det går… 🙂

Jeg må bare forte meg og si at jeg likte boken fryktelig godt. Den var spennende, morsom, nervepirrende, trist, velskrevet og med et veldig godt språk. Ingen skrivefeil, masse presise formuleringer. Ingen overflødige ord som har sneket seg med. Renberg vet hva han gjør. Det er en nytelse å lese en bok som er så sikkert og godt skrevet.

Det er også deilig nært å lese en bok fra en virkelighet som jeg kjenner meg så godt igjen i. Jeg var riktignok akkurat litt for ung i 1990, men det skarpe skillet mellom sosser og frikere (som de het hos oss) levde i beste velgående. Jeg kjenner igjen festene, skolehverdagen, oppvekstmiljøet.

Bokens tittel avslører at ett av bokens tema er homofil kjærlighet. Ett element jeg undret meg over i den forbindelse var hovedpersonen Jarles fundamentalt uproblematiske (?) forhold til sin egen homoseksualitet. Han sier selv at hans politiske holdninger gjør at han ikke skulle ha problemer med det rent prinsippielt, likevel ville jeg trodd man kunne vente en reaksjon når det plutselig blir en personlig opplevelse. Er det troverdig at han ville ha hatt så lite problemer med å akseptere det? Kanskje var det flere «problematiske undertoner» i boken enn jeg klarte å fange opp. Samtidig er det litt forfriskende å lese en bok der selve homoseksualiteten ikke problematiseres men behandles som en realitet på lik linje med andre temaer i boken. En bok om homofili der det å være homofil ikke må behandles ut fra om det er lett/vanskelig/riktig/galt osv.

Sånn sett er det fabelaktig at kjærlighet kan gjøres så lite «politisk» i en bok som nettopp handler om kjærlighet i et miljø der nesten alt hadde politiske under- og overtoner.

Boken er proppfull av frampek. Det er helt sikkert et bevisst grep fra Renbergs hånd, men for meg var det litt spolerende for leseopplevelsen. Jeg ble sittende og vente på det *visste* ville komme, og dermed var det vanskelig å sette pris på handlingen «underveis».

Det har sittet langt inne å skrive om denne boken, litt fordi jeg rett og slett bare likte den så godt og har lite å henge meg opp i. Les den, nyt den! Men mest fordi jeg har innsett at jeg ikke klarer å kommentere den uten å spolere handlingen. Så hvis du ikke har lest boken, hopp over neste avsnitt.

 ————————SPOILER WARNING————————–

Spesielt gjaldt det forholdet mellom Katrine og Helge. Det var tidlig klart for meg hvilken vei det bar der, og det gjorde deler av boken forferdelig lang mens jeg ventet på en bekreftelse av den antagelsen. Kanskje er jeg bare litt ekstra utålmodig. 😉

Et annet slikt punkt var forholdet mellom Yngve og Jarle – eller snarere mangelen på et slikt forhold. Jarle sier jo allerede veldig tidlig i boken at han aldri kysset Yngve. Dermed er det litt lite spenning igjen når man leser videre om hvordan det går med dem. For det er liksom ikke noe vits i å sitte og vente på at det skal utvikle seg til noe mer mellom dem… Den pirrende følelsen av gryende forelskelse, som er så spennende, kriblende, altoppslukende–. Boken lyktes i liten grad å formidle denne følelsen fordi jeg jo allerede visste at det ikke var noe vits i å sitte og vente på at det skulle «skje noe».

Overraskelsen ble selvfølgelig desto større i bokens siste linje, men med den var jo boken og dermed leseropplevelsen slutt så det blir en mager trøst, synes jeg.

—————————-END SPOILER——————————

Jeg fikk sett filmen etter at boken var lest ut. Overraskende nok var også filmen veldig bra, og bokens «ånd» var ivaretatt til tross for de nødvendige endringene som måtte gjøres fra bok til film. Nå gleder jeg meg til å lese de andre bøkene om Jarle Klepp, «Kompani Orheim» (2005) og «Pixley Mapogo» som kommer nå i høst.

Karakter: 5+

Intervju med forfatteren

Advertisements

5 kommentarer

  1. Montag said,

    juni 7, 2009 kl. 7:44 am

    Jeg likte også boka (og filmen), selv om jeg kanskje ikke er fullt så begeistret som mange andre. Det er en stund siden jeg leste den, men jeg synes Renberg har et lettfattelig, men samtidig veldig fint språk. Liker også at boka er full av humor. De mange pinlige situasjonene er morsomme. Dette fanges også bra opp i filmen, synes jeg.

    Jarles «problemer» knyttet til sin seksualitet synes jeg kommer litt til syne gjennom fornektelsesperioden han går gjennom og alle unnskyldningene og bortforklaringene han til og med tror på selv. Det er slik jeg husker det. Samtidig så kan en kanskje si at en slik periode med fornektelse kan en gå gjennom uansett hvilket kjønn en er forelsket i, slik at dette er mer et kjærlighetsfenom mer enn et vanskelig-forhold-til-egen-seksualitet-problem.

    Helt enig med deg i at det er bra at den homofile kjærligheten kan gjøres så lite politisk 🙂

  2. leselykke said,

    juni 7, 2009 kl. 9:14 pm

    Du har helt rett – fornektelsen og selvbedraget er selvfølgelig et slikt symptom på «problematikk». Jeg ante det mens jeg leste, men jeg hadde det ikke så klart for meg som du beskrev dat her. Takk! Samtidig kan det like gjerne være problemet med å falle for EN ANNEN når man egentlig allerede er i et forhold fra før – og altså ikke nødvendigvis ha noe med homo/hetero-problematikk å gjøre.

  3. Elin said,

    juni 10, 2009 kl. 1:37 pm

    Jeg var på bokprat med Renberg en gang, og han sa det jeg tenkte – at boka ikke handler om homofil kjærlighet. Den handler bare rett og slett om kjærlighet. Jarle elsker jo Kathrine også. Han er en fyr som elsker! Og det er nettopp en av de tingene jeg liker så godt med boka, den har ikke den typiske homo/hetero-tankegangen. Ikke enten/eller. Veldig befriende for de av oss som er litt lei den duale tankegangen. 😉

  4. knirk said,

    juni 11, 2009 kl. 7:10 am

    Jeg likte faktsisk filmen bedre enn boka. Det tror jeg må være første gang det skjer. Boka var fin den også.

  5. februar 2, 2011 kl. 7:46 am

    […] at jeg slukte den på to dager (og det er fort, med en familie med tre barn å passe på). Som i Mannen som elsket Yngve blir jeg imponert over språket. Presist, virkningsfullt, veloverveid. Nok en gang blir jeg slått […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: