«Sarah’s Key» av Tatiana de Rosnay

Jeg var litt forutinntatt mot denne boken som har fått så voldsomt mye omtale, blitt så enormt populær og solgt i haugevis av eksemplarer. Kunne den virkelig være verdt alt oppstyret?

Svaret er tja.

Jeg begynte først å lese boken på norsk (Saras nøkkel, oversettelse av Kirsti Øvergaard) – men bestemte meg ganske raskt for heller å få tak i den engelske utgaven. Det var noe med språket i den norske som virket anstrengt, krampaktig, unaturlig – ikke fengende. Jeg vil likevel ikke gi oversetteren all skyld for dette – den engelske utgaven hadde litt av det samme preget. Her var det riktignok ikke like sjenerende, men det kan rett og slett skyldes at jeg er mer var for denslags nyanser i mitt eget morsmål.

Handlingen – Paris, 1942 og 2002. Journalisten Julia Jarmond skriver om 60-årsmarkeringen av Vel d’Hiv – et svart kapittel i fransk historie, da jøder i Paris ble arrestert og internert i Frankrike før de ble sendt til døden i Auschwitz. Boken har mange temaer. Dels handler den om det som skjedde den gangen, og dels om hvordan ettertiden har tiet om det som skjedde. Jeg liker måten bokens forskjellige temaer griper inn i hverandre, spiller opp til hverandre. Her er et vell av mysterier og familiehemmeligheter, fortielse, fornektelse, håp, misforståelser, hat, kjærlighet og likegyldighet. Til tider spennende som en kriminalroman. Bokens mysterier finnes på mange plan. Noen svært innlysende, noen mindre overraskelser, litt færre store overraskelser og noen få ting som blir stående åpent, som vi rett og slett aldri får vite.

Jeg syntes boken var veldig vekslende i kvalitet. Noen ting var veldig, veldig bra – som detaljene i hendelsene i fortiden. de Rosnay flytter meg tilbake i tid og lar meg være med (om enn ikke så fengende at jeg faktisk føler at jeg er der – for min del kunne hun godt kjørt på med enda større detaljrikdom og koloritt). Andre ting var heller middelmådige. Jeg irriterte meg innimellom over ting jeg syntes virket usannsynlig eller litt for lettvint (hva noen tenker eller sier, hvilke slutninger de trekker av ting andre har sagt eller gjort). Det var enkelte av personene/relasjonene som ikke var overbevisende. Andre igjen var veldig godt skildret. Jeg endte med å lese boken mest for å «se hvordan det går», uten egentlig å føle så sterkt med personene i boka.

Som Half of a Yellow Sun er Sarah’s Key en roman som samtidig fungerer som folkeopplysning. Jeg hadde Holocaust som særemne på historie på Blindern, så hovedtrekkene i historien kjente jeg fra før, men også for meg var det detaljer jeg ikke kjente til. Skal jeg ha noe å utsette på boken i dette henseende så er det at den er overtydelig i å påpeke hvor lite ettertiden har vært opptatt av problemstillingene rundt jødeutryddelsen i Frankrike og franskmennenes rolle i den. Denne unnfallenheten, viljen til å glemme og snu seg vekk, er et tema som blir gjentatt til det kjedsommelige. Dessverre er vel dette nettopp en ganske god beskrivelse av hvordan det faktisk forholder seg. Heldigvis kan det virke som de Rosnay har maktet å motvirke den trenden med denne boken. I såfall – godt gået, for å si det på dansk.

Boken er blitt film i 2010, med en av mine absolutt favorittskuespillere Kristin Scott Thomas i hovedrollen. Den må jeg se!

Sitatet er fra s. 30, et eksempel på detaljene som gjør boka god:

With her father, they had tried to find the restrooms at the other end of the arena. An unimaginable stench greeted them. There were too few toilets for such a crowd, and these were soon out of order. The girl had to squat against the wall to relieve herself, fighting against the overpowering urge to vomit, her hand clapped over her mouth. People were pissing and defecating wherever they could, ashamed, broken, cowering like animals near the filthy floor. She saw a dignified old woman hiding behind her husband’s coat. Another woman was gasping with horror, clasping her hands over her mouth and nose, shaking her head.

Intrvju med forfatteren i Mother Daughter Book Club

Diskusjonsspørsmå hos ReadingGroupGuides 

The story behind Sarah’s Key (Tatiana de Rosnay hos ReadingGroupGuides) 

Min karakter: 4/5

Advertisements

«Primtallenes ensomhet» av Paolo Giordano

Primtallenes ensomhet handler om Alice og Mattia. Vi treffer dem i barndommen, ungdommen og som voksne. De har en litt større avstand til livet og andre mennesker enn det som er vanlig. Det er ikke så lett for dem å bryte ut av skallet, inn til der de andre er, der erfaringer og opplevelser deles. Denne avstanden gjør dette til en sår og litt trist bok. Men også veldig innsiktsfull og fin!

Jeg lar meg imponere av forfatterens evne til å komme inn under huden på hovedpersonene sine. Troverdig formidler han både Alices følelsemessige kaos og Mattias tvangstanker på en like naturlig måte. Jeg tror på disse personene, og jeg tror på at forfatteren klarer å formidle et riktig bilde av hvordan det er å være dem. En slik menneskekunnskap er ikke gitt alle forfattere – dessverre! Men det er en fryd å lese når forfatteren behersker det i så stor grad som her.

Den virkelige styrken i boken ligger i detaljene. Måten detaljene skildres på. De er på en forunderlig måte både lavmælte og insisterende på samme tid. Handlingen springer litt og gjør store hopp i antall år. Men scenene vi får innblikk i er mettet med detaljer som gjør dem veldig virkelighetsnære og troverdige.

Dette er også en slik bok som gir meg lyst til å skrive selv. Ikke fordi jeg kjenner meg så mye igjen i den (eller kanskje det også?), men fordi Giordano får det til å virke som alle slags dagligdagse erfaringer kan være gode nok til å skrive bok om. Hvis man bare er nok tilstede i øyeblikket til å virkelig legge merke til hendelsenes smak, opplevelsenes lukt og tekstur.

En ting jeg likte godt med denne boken var at den er så inkonklusiv. Mange av spørsmålene som reises blir aldri besvart. (Hva hendte egentlig med Alice den gangen? Hvorfor gir hun faren skylden for alt, også for anoreksien? Hvor ble det egentlig av Michela? Hvem var jenta Alice så på sykehuset?) Fordi jeg ikke får vite, blir jeg gående og grunne på disse spørsmålene. Boken fortsetter å kverne rundt i tankene mine etter at jeg har lest den ut, og får meg til å tenke på andre ting som boken også illustrerer. Sårbarheten i møtet mellom mennesker. Hvor lite som skal til for å ødelegge en stemning. Hvordan vi alle er summen av våre erfaringer, men fordi disse endrer seg gjennom tiden gjør vi det også. Hva som skal til for å kunne få lov å kalle seg «normal». Og hva som kvalifiserer til det motsatte.

Fordi mye i boken forblir usagt er det også symboler og temaer som ikke blir forklart eksplisitt. Som vanlig kan jeg se symbolene, men klarer ikke alltid å se hva de står for. Michela, f.eks., blir et symbol, men på hva? Alices tatovering er lettere – kanskje. Mattias runde arr i håndflaten? Jeg vet ikke. Men de er der. En mer dreven litteraturtolker enn jeg kan sikkert få noe mer utav dem.

Jeg forsøkte å søke på lister over kjente primtall på nett, men jeg klarte ikke å finne ut om 2760889966649 og 2760889966651 er primtall. 😉

Denne boken var forfriskende god. Giordano er nok en debutforfatter. Da er det bare å veeeeeente på neste… Håper det kommer fler. Og da mener jeg ikke doktoravhandlingen i partikkelfysikk som han visstnok holder på å skrive. (Var han ikke ganske så kjekk også forresten?! Tenk at det går an å være så smart, pen og begavet på en gang da… *sukk* )

Sitat, s. 153:
«Jeg skulle gjerne hatt ditt hode, det skulle jeg,» fortsatte Pietro. «Men jeg skjønte ikke noe av matematikken. Det var ikke noe for meg. Visse ting krever en helt spesiell hjerne.»
 Mattia tenkte at det var ingenting bra med å ha hans hode. At han gjerne skull ha erstattet det med et annet, eller også med en kakeboks, hvis den bare var tom og lett. Han åpnet munnen for å svare at det å føle seg spesiell er det verste fengselet noen kan lage seg, men han sa ingenting.

Boken har også blitt film.

Min karakter: 5+

Omtale i NY Times

Omtale i The Guardian

Omtale, intervju med forfatteren og diskusjonsspørsmål (Penguin)

«Håndbok i husstell for leiemordere» av Hallgrímur Helgason

Som tittelen antyder er dette en vittig bok. Lettlest, morsom og spennende. Det første kapittelet ble en litt anstrengt akkumulasjon av «kule formuleringer», men etterhvert som handlingen får fart henter det seg inn.

Dette er gladvold i bokinnpakning. Litt samme følelse som Pulp Fiction. Handlingen byr på overraskelser og artige krumspring. En av de morsomste tingee syntes jeg var hvordan de islandske navnene ble «transkribert» til engelsk. Helgi blir Hell G, Sigriður blir Sickreader, Gunnhillður blir Gunholder.

Utgangspunktet med en kroatisk leiemorder fra New York som havner i et frikirkemiljø på Island er på alle måter originalt.  Imponerende med detaljerte skildringer fra alle disse forskjellige stedene; Kroatia, New York, Island.

Oversettelsen av Tore Aurstad har jeg ingenting å utsette på.

Sitater:
s. 60: «Når man har gått omtrent 50 år uten krig, begynner man å engste seg for sånt som luftkvaliteten i barlokaler.»

s. 80:
Goodmoondoor (…) stiller et ganske kinkig spørsmål:
«Hva med kona di? Arbeider hun utenfor hjemmet?»
Ops! Jeg er visst gift.
«Hun? Nei, hun… hun foretrekker husarbeid. Og jeg… jeg er veldig tilfreds med det.»
«Det var veldig leit å høre om ulykken.»
Å? Har prestefruen kommet ut for en bilulykke? Håper det går bra med henne.
«Ja, takk skal du ha,» sier jeg med et bedrøvet blikk, som en tulling av en talentløs skuespiller i en dårlig tv-reklame.
«Du må savne henne veldig.»
Ops, der forsvant kona. Det her er som å se en spenningsfilm baklengs.
«Ja, det er sikkert og visst. Det er vanskelig å være alene.»
«Og dere har ikke noen barn sammen?»
Uff da. Den var vrien.
«Eh… Nei, jeg tror ikke det.» Faen. Den replikken var jævlig dårlig. «Jeg mener nei. Strengt tatt ikke.» Ikke spør meg hva jeg mener med det. Jeg har ikke peiling.

 Omtale i Dagsavisen
Anmeldelse i Daglabdet

Jeg koste meg med denne boka. Min karakter: 5.

«The White Tiger» av Aravind Adiga

Boken har fått Booker-prisen i 2008 og da får jeg straks forventninger.

Hovedpersonen, Munna alias Balram alias The White Tiger vokser opp i en fattig landsby i India, men han har større drømmer. Han vil bli rik. Boken er skrevet i førsteperson som en serie brev til en kinesisk minister.

Dette er en godt fortalt historie med mange fargerike skildringer av Indias underverden. Smaker, lukter og farger er så levende beskrevet at man nesten føler at man er der. Boken er både spennende og morsom.

Samtidig er den gjennomsyret av en sosial kritikk som favner hele samfunnet og er tilstede i nesten alle bokens scener, uten at dette i seg selv blir påtrengende. Noe annet som er allestedsnærværende er korrupsjon, og den er påtrengende. Det spenner alle områder fra lokalsykehus og skoler til forretningsliv, kriminalsaker og stemmegiving ved valg. Jeg lurer på om dette er en korrekt beskrivelse av hvordan ting fungerer i India? Isåfall er det ganske skremmende.

Boka var en god leseopplevelse som jeg koste meg med. Den ga også noen elementer til ettertanke, som hvordan korrupsjon, utpressing og råttenskap reproduseres gjennom systemet fra høy til lav og fra denne generasjon til neste. Likevel syntes jeg den dalte litt etter at den største spenningskurven var utløst.

Nå er jeg spent på neste bok av samme forfatter, som jeg har liggende her, klar til å leses.

Min karakter: 5-

ReadingGroupGuides om The White Tiger

«Jeg skal vise dere frykten» av Nikolaj Frobenius

poe-lEtter årevis med studier på universitetet nærer jeg en dyp skepsis mot denne sjangeren: Faction. Altså man tager et sett virkelige historiske personer, og dikter en skjønnlitterær fortelling om dem, løselig bygget på fakta. Resultatet er en smørje der man ikke kan være sikker på hva som er sant og hva som er dikt. Jeg synes sånt er fryktelig vanskelig å forholde meg til. Hva vet jeg egentlig om disse menneskene etter å ha lest en sånn bok? Hva kan jeg stole på at er fakta av det jeg har lest? Siden det er umulig for meg å vite uten inngående studier av hovedpersonene må jeg altså forkaste alt sammen – for ikke å risikere å tro på noe som bare er løgn. Dermed sitter jeg igjen like dum – eller enda dummere – enn før. Frustrerende!

Med disse bange anelsene gikk jeg til denne boken som handler om forfatteren Edgar Alan Poe og kritikeren/redaktøren Rufus Griswold. Boken har fått P2-lytternes romanpris, så noen har tydeligvis likt den.

Boken minnet mest om en kriminalroman. Jeg satte større pris på den enn jeg trodde jeg kom til å gjøre, men den litt plagsomme følelsen av å sveve mellom fiksjon og virkelighet hang  ved.

Karakter: 5- 

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.6478037

«Gud – en vitenskapelig oppdatering» av Bjørn Grinde

Tittelen på denne boken gjorde meg nysgjerrig. Det er ganske irriterende hvordan de fleste store religionene passer gud_grinde_m_jpg__5b100px5d1dårlig med det bildet av virkeligheten vi har fra vitenskapen. Derfor var jeg spent på hva han kunne klare å få ut av et sånt prosjekt. Spennende.

På bokens bakside har den kjente sosialantropologen og rikssynseren Thomas Hylland Eriksen skrevet:
«Dette er en modig og lærerik bok; reflektert, avbalansert og skrevet med eksistensiell nerve. Det er fantastisk at en internasjonalt anerkjent genetiker tør, og vil, skrive en bok som denne, og jeg tør påstå at utgivelsen av denne boken vil kunne løfte debatten om vitenskap og religion opp på et nytt nivå.»

Boken er delt inn i et forord, 5 kapitler og et appendiks. Det siste forstår jeg ikke helt; noen av bokens beste deler er plassert der, i appendikset. Det er her vi endelig får servert en beskrivelse av hva som i dagens vitenskap tilsvarer det forfatteren ønsker å kalle Gud.

Jeg har brukt lang tid på denne boken. Ikke kun fordi jeg ville være grundig og reflektert mens jeg leste, men fordi teksten er … i mangel av et bedre ord vil jeg kalle den ubehagelig. Jeg orket rett og slett ikke mer og måtte stadig legge fra meg boken, i timer eller dager, før jeg orket å lese litt til.

Dette var særlig et problem i de første ca. 100 sidene av boken. Mot slutten tok den seg betraktelig opp.

Ett spørsmål som stadig meldte seg var: Er denne mannen virkelig vitenskapsmann?? Så mye synsing og føling – hvor er den vitenskapelige diskusjonen og argumentasjonen? Særlig de første delene av boken er spekket med uttrykk av typen «det er nærliggende å øyne», «det kan tenkes», «det er ikke umulig å forestille seg». Denne typen formuleringer er ubehagelige for en som er vant til å lese vitenskapelige tekster.

Grindes prosjekt er å forene muligheten for religiøs tro med innholdet i moderne vitenskap. Men vitenskapen er en krevende brud. Den vil kun være med hvis det kan foregå på dens egne premisser. De som vil gå i spann med vitenskapen må rette seg etter vitenskapens krav. Hvis ikke vil den ikke være med. Da kan de få holde på som de lyster, men ikke med vitenskapen på laget.

Derfor blir det direkte provoserende når Grinde åpent og direkte avviser vitenskapelige kriterier, som på side 37: «Occams prinsipp er i beste fall en tommelfingerregel.» I beste fall? Fordi det finnes noen få eksempler på at den må omgås?

Det er også pinlig tydelig at Grinde hverken er historiker eller filosof. Det er ikke hans sterke sider og han fremstår som ubehagelig naiv i de delene av boken der han beveger seg inn på slike områder. Men jeg vil ikke legge ham dette til last, ingen kan være ekspert på alt. Det er spennende at noen skriver denne boken, og med ekspertise i genetikk har Grinde et utmerket utgangspunkt.

Det kan synes som om Grinde må strippe ned både vitenskapen og religionen for å få dem til å passe sammen. Gudsbegrepet han blir sittende igjen med er minimalistisk. I filosofien snakker man om «Den første beveger» – den som har satt igang alt sammen, bestemt naturlovene og «trykket på startknappen». Det er denne typen Gud det blir plass til i Grindes univers.

Først stripper han Gud for moral… (s. 44):
«Adjektiver som snill og slem er trolig like irrelevante i beskrivelsen av det guddommelige som i beskrivelsen av en bie eller en blomst. Gud befinner seg langt utenfor denslags begreper. Den guddommelige kraft er et overordnet prinsipp, med kvaliteter av en helt annen kategori enn de evolusjonen har lagt ned i menneskesinnet.»

…og deretter for allmektighet (s. 45):
«Vi kan velge å tro på guddommelig innflytelse uten at det gjør Gud allmektig på alle områder. Helt fra starten av kan det ha ligget begrensninger i skaperverket.»

Med disse store innskrenkningene i både vitenskapen og religionen, hvorfor er det da hensiktsmessig av oss å tro på Gud?

Jo, fordi dette vil gi oss et lykkeligere, fredeligere og lengre liv, ifølge Grinde. Side 20: «En rekke vitenskapelige undersøkelser konkluderer, ikke overraskende, med at troende i gjennomsnitt har bedre helse og lever lykkeligere.» (Med henvisninger.)

Men dette er ikke grunnlag nok til å motivere seg til å begynne å tro, hvis man ikke allerede tror fra før. Dette tror jeg Grinde er klar over. Én ting er å åpne for muligheten av å forene troen på Gud med vitenskapen. En helt annen ting er å inspirere og overbevise folk til faktisk å velge å tro.

En annen begrunnelse/motivasjon han tar utgangspunkt i (på s. 25) er at man bakenfor spørsmålene om hvordan universet oppsto mangler svaret på hvorfor. Her har vitenskapen intet svar, eller den sier det skyldes tilfeldigheter. Like gjerne som tilfeldigheter kan man da velge å anta at det ligger intensjon bak, uten at det dermed går på tvers av de føringer som er nedlagt i beskrivelsen av universets «hva» og «hvordan». Dette er egentlig et bedre poeng.

Grinde forsøker seg også med å trekke denne linjen videre, når han vil forklare hvordan menneskene har oppstått. Hele utviklingen kan beskrives, men den bygger på elementer som på samme tid både er helt uunnværlige og samtidig veldig usannsynlige. Istedenfor å hevde at det er tilfeldig at vi har akkurat de rette betingelsene her på jorda til at intelligent liv kunne oppstå, så er det fristende å kunne anta en styrende hånd som har tilveiebragt nettopp disse betingelsene, synes Grinde.

Mange steder ser det ut som Grinde oppfatter mennesket som målet for evolusjonen. Vi er skapt for at det skal finnes vesener som evner å forstå skaperverket og sanse Gud. Det er en lettelse når han på side 143 dementerer denne svært uvitenskapelige oppfatningen. Men veldig ryddig er det ikke.

Et svakt punkt er også sidene 21-23 der Grinde forsøksvis tar et oppgjør med religionenes negative konsekvenser i form av kriger, fundamentalisme og fanatisme. Jeg synes dette oppgjøret er svakt og lite overbevisende.

For min egen del er det helt andre deler av boken som ga meg de beste «aha»-opplevelsene. Det gjaldt særlig partiene om hvordan vi gjennom evolusjonen er tilpasset å leve på en bestemt måte, og at dagens samfunn på vesentlige punkter skiller seg fra dette livet. Dermed er det duket for stress og frustrasjon som forringer livskvaliteten hos moderne mennesker. Istedenfor å leve som jegere og samlere der vi får plenty av frisk luft, mosjon og sunn mat, sitter vi stille dagen lang på et kontor og er utsatt for konstante fristelser av mat som er usunn for oss. Istedenfor å leve i et sosialt nettverk av 20-100 mennesker vi kjenner godt, med det det betyr at trygghet, avlastning og forutsigbarhet, lever vi i små familiegrupper med et svært lite omsorgsnettverk og en konstant eksponering for fremmede mennesker. Jeg synes overhode ikke det er overraskende at dette kan gjøre mange mennesker ulykkelige.

Alt i alt vil jeg si at det er flott at noen prøver å skrive en sånn bok, og det er kanskje ikke å vente at man skal få mer ut av et slikt prosjekt enn det Grinde har klart. Jeg kan likevel ikke hjelpe for å være litt skuffet. Plusspoeng for gode og passe mange henvisninger til relevant litteratur.

Min karakter: 4