«Oppmålingen av verden» av Daniel Kehlmann

KehlmannNok en faction. Jeg gruet meg litt til det, men hadde fått boken anbefalt (og kjøpte den på salg) – og så er den blitt lesesirkelbok. Riktignok ikke før i januar, men noe skal man jo gjøre på hytta når det regner…

Boken handler om de tyske vitenskapsmennene Alexander von Humboldt (geolog og oppdagelsesreisende) og Carl Friedrich Gauss (matematiker og astronom). Annethvert kapittel handler om Humboldt og annethvert om Gauss.

De to mennene har veldig forskjellig utgangspunkt. Gauss er en fattigmannssønn som blir «oppdaget» på skolen, Humboldt tilhører adelen og får dyre privatlærere. Mens Gauss blir hjemme i Tyskland, skriver avhandlinger, gifter seg, får barn og livnærer seg som landmåler, reiser Humboldt for egne penger til Sør-Amerika der han blir i en årrekke som oppdager, måler høyden på fjell, møter indianere og jaguarer i junglen og dissekerer planter sammen med sin assistent (unnskyld, medhjelper) Aimé Bonpland.

I 1928 møtes så de to som gamle menn på en kongress. Mot slutten av sitt liv reflekterer de så over hvor forskjellig – og hvor likt – de har opplevd og prøvd å forstå verden.

Jeg syntes det var en underholdende bok og jeg har stor sans for Kehlmanns skrivestil. Den er underfundig og oppfinnsom, her er mange morsomme formuleringer og humoristiske perspektiver. Ironi, underdrivelser og hentydninger florerer. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde orket å lese boken på tysk hadde denne opplevelsen vært enda sterkere, men heldigvis har oversetter Sverre Dahl gjort en god jobb. Språket flyter godt og vitsene fungerer.

Boken spiller opp til fordommen om vitenskapsmannen som stopper midt i en handling (spasertur, midt i middagen eller … ja, les selv) for å notere en aha-opplevelse. Kehlmann tar denne gamle klisjéen til et nytt nivå og gjør den morsom igjen. Og fortellingene om Humboldt i jungelen er jo rett og slett spennende.

Helt uproblematisk synes jeg fortsatt ikke det er med faction. Jeg sitter fremdeles og lurer på hvor mye jeg egentlig vet om Humboldt og Gauss etter å  ha lest denne boken.

Favorittsitat: «Møtet med det mørke var en del av det å vokse opp, den som ikke kjente til metafysisk angst, ble aldri en tysk mann.» (s. 18)

«Pølse, sa Kant.» (s. 80)

Karakter: 4+

Omtale i Aftenposten

… og i Dagbladet

Advertisements

«Alias Grace» av Margaret Atwood

200px-AliasGraceBoka handler om tjenestepiken Grace Marks som blir dømt for mord. Handlingen foregår i Canada og USA i tiden rundt 1840-1870. Jeg har alltid høye forventninger til en Atwood-bok (Etter at jeg falt pladask for Den blinde morderen) – og jeg ble ikke skuffet.

Noe av det jeg likte best med boka var alle de detaljerte beskrivelsene av arbeidsoppgavene til tjenerne i et herskapshus på 1800-tallet. Det er en verden som for meg er helt ukjent, samtidig har den vært realiteten for enormt mange mennesker opp igjennom historien. Fantastisk fascinerende, dette vil jeg lese mer av! Men hvor? Noe av magien ligger jo i Atwoods dyktige skrivehåndverk – hun har ikke skrevet disse tingene for å opplyse, dette er kun bakteppet og omstendighetene for å formidle den historien hun vil fortelle. Stilsikkert og av høy litterær kvalitet. Få, om noen, kan matche hennes talent for dette. Jeg er Atwood-fan!

Handlingen i boka bygger på faktiske personer som har levd, og faktiske hendelser. Dermed er den kanskje en faction-roman. Men Atwood har vært så ryddig at hun har gitt en kort oppsummering til sist av hvilke kilder hun bygger på, og hva man vet og hva som er funnet på av henne selv. Det er et stort pluss!

Atwood har gjort en imponerende mengde grundig research for å få på plass detaljer og informasjon om perioden hun skriver om. Nok et tegn på dyktig håndverk som legger til rette for en fantastisk leseopplevelse. Dette er en tykk bok, Atwood skriver mye. Hun går grundig inn i personene sine, vi føler vi blir godt kjent med dem, selv mange som egentlig bare er bipersoner i plottet. Hun har lange og detaljerte beskrivelser, men det blir ikke kjedelig eller tungt. Det er en liten bragd i seg selv!

Hvis man søker etter informasjon om Margaret Atwood på nett er det ofte denne boken som nevnes. Dessverre snubler man også veldig tidlig over sentrale elementer fra handlingen som kanskje kan avsløre litt for mye av boka. (Dette skjedde dessverre meg.) Jeg vil absolutt anbefale denne boken, så les den, men gjør det først, uten å prøve å lese mer om den på nett. Og uten å lese denne omtalen videre.

—————————————SPOILER WARNING—————————————————–

Jeg hadde helt fra starten av boka en anelse om hva som var «fatt» med Graces mentale tilstand – fordi dette dukker opp tidlig når man søker på informasjon om boken. Dessverre. Dermed ble det aldri noen stor overraskelse for meg, og jeg aner ikke når man «normalt» ville begynne å fatte mistanke. Derfor vet jeg heller ikke hvordan boken virker på en leser uten slike forutantagelser.

På meg ble bokens siste del (etter den store hypnose-seansen) litt platt og kjedelig. Jeg satt og ventet på noen store rystende avsløringer, eller i det minste noen overraskelser. Isteden seilet boken inn til en happy ending, uten noen skjær i sjøen. For eksempel hadde jeg gjerne sett at doktor Jordan hadde måttet ta en større del av konsekvensene for sin opptreden – han er jo en ufordragelig fyr, sånn han behandler damene i sitt liv. Tenk om Grace da hun var under hypnose hadde avslørt for hele selskapet det hun hadde hørt om ham fra Dora! Haha, det hadde vært til pass for ham, tenker jeg!

————————————–END SPOILER————————————————————

Men dette er flisespikkeri. Boken var i det store og det hele både spennende og godt skrevet. Den har mange hentydninger, subtile vendinger og ting som ikke blir sagt fullt ut. Dermed kan man velge å lese den på mange «plan». Jeg er ikke noen verdensmester i litteraturtolkning, så her er det sikkert mange lag med dobbelt bunn som jeg ikke har trengt fullt og helt igjennom. Men jeg skimter dem, og ser at de er der. Peonene, for eksempel, er helt garantert symbol for et eller annet, men hva?

Heldigvis kan man nyte boka også selv om man ikke tar alle disse symbolene på strak arm.

Mange gode sitater, jeg velger bare ut ett på måfå:

«Jeg husker ikke stedet så godt, siden jeg var barn da jeg forlot det; bare bitvis, som en knust tallerken. Det er alltid noen biter som ser ut som de kommer fra en helt annen tallerken; og så er det tomrommene som man ikke får noenting til å passe inn i.»

Karakter: 5+

Diskusjonsspørsmål hos ReadingGroupGuides

Intervju med Margaret Atwood på ReadingGroupGuides

e-notes study guide

BookRags study guide

«Jeg skal vise dere frykten» av Nikolaj Frobenius

poe-lEtter årevis med studier på universitetet nærer jeg en dyp skepsis mot denne sjangeren: Faction. Altså man tager et sett virkelige historiske personer, og dikter en skjønnlitterær fortelling om dem, løselig bygget på fakta. Resultatet er en smørje der man ikke kan være sikker på hva som er sant og hva som er dikt. Jeg synes sånt er fryktelig vanskelig å forholde meg til. Hva vet jeg egentlig om disse menneskene etter å ha lest en sånn bok? Hva kan jeg stole på at er fakta av det jeg har lest? Siden det er umulig for meg å vite uten inngående studier av hovedpersonene må jeg altså forkaste alt sammen – for ikke å risikere å tro på noe som bare er løgn. Dermed sitter jeg igjen like dum – eller enda dummere – enn før. Frustrerende!

Med disse bange anelsene gikk jeg til denne boken som handler om forfatteren Edgar Alan Poe og kritikeren/redaktøren Rufus Griswold. Boken har fått P2-lytternes romanpris, så noen har tydeligvis likt den.

Boken minnet mest om en kriminalroman. Jeg satte større pris på den enn jeg trodde jeg kom til å gjøre, men den litt plagsomme følelsen av å sveve mellom fiksjon og virkelighet hang  ved.

Karakter: 5- 

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.6478037