«Haroun and the Sea of Stories» av Salman Rushdie

HarounEn liten og lettlest eventyrbok med referanser til Star Wars, Alice i Eventyrland, Ringenes Herre… og til indiske filmkonvensjoner som jeg ikke kjenner like godt. Veldig artig og klassisk Rushdie-humor: Språkdrevet, full av understatements og så britisk som bare en inder kan være. Handlingen og fortellingen sier meg at dette er en barnebok, men språket er krevende og med bredt ordforråd. Og vakkert, som alltid fra mesteren Rushdie.

Favorittsitat: «There were simply too many passengers at the bus Depot to fit into the available buses, and, anyhow, nobody knew which bus was leaving first; which made it possible for the drivers to play a mischievous game. One driver would start his engine, adjust his mirrors, and behave as if he were about to leave. At once a bunch of passengers would gather up their suitcases and bedrolls and parrots and transistor radios and rush towards him. Then he’d switch off his engine with an innocent smile; while on the far side of the courtyard, a different bus would start up, and the passengers would start running again.»

Karakter: 5

BookRags studyguide

Advertisements

«The Island» av Victoria Hislop

islandBoken handler om Alexis (25), som ved et vendepunkt i livet (hun skal gifte seg med Ed) søker i fortiden etter informasjon om hennes egen familie. Hennes mor Sofia har alltid vært hemmelighetsfull om fortiden. Sofia kommer fra Kreta og det er her Alexis finner svarene hun søker.

Fortellingen er nærmest en familiekrønike, der vi følger forskjellige medlemmer av familien gjennom ulike deler av livsløpet. Det begynner med Eleni, gift med Georgiou, siden deres døtre Anna og Maria, så Sofia i neste generasjon og til sist altså Alexis. Bokens synsvinkel er en allvitende forfatter som går inn og beskriver tanker og følelser på begge sider av en relasjon, og flytter seg ettersom fokus i historien flytter seg mellom de forskjellige personene.

Et gjennomgående tema i boken er spedalskhet, og her har forfatteren tydeligvis gjort et grundig forarbeide. Ellers er det liv og død, kjærlighet og sorg det går i.

Med så mange generasjoner mellom to permer er det mange personer å holde styr på. Forfatteren har gjort denne oppgaven enklere for oss ved at bortimot hele persongalleriet er meget ensidig og nærmest stereotypt fremstilt. Så og si alle bokens skikkelser kan plasseres blant enten «de snille» eller «de slemme». Ikke bare er Ed en følelseskald, rasjonell og selvopptatt rutine-junkie, han er i tillegg utstyrt med lyst hår, stålblå øyne og «nesten ariske trekk». Søstrene Anna og Maria er «den onde» og «den gode» – begge riktignok blendende vakre, men der Anna er selvopptatt, overfladisk, usympatisk og manipulativ er Maria så omsorgsfull, tålmodig og selvoppofrende at hun knapt står tilbake for sin navnesøster Jomfruen.

Dette blir litt for dumt, føler jeg.

Boken tar opp noen viktige temaer, som fortielse (en familiesynd der det tydeligvis er vanskelig å lære av forfedrenes feil), skam og hva sykdom kan gjøre med mennesker, både den det rammer direkte og dessuten de pårørende. Men disse viktige temaene er pakket i et sluttprodukt som bare i korte perioder makter å løfte seg over kioskroman-nivå.

Følelsene blir engasjert, ihvertfall i begynnelsen av boken inntil det begynner å bli litt for pinlig med de forenklede karakteristikkene. Men god litteratur blir det ikke. Forsøket i bokens avslutning på å «forklare» og «tilgi» blir fort patetisk og makter ikke å rette opp inntrykket av over 400 sider med fordummende tekst.

I am not impressed.

Min karakter: 3

Leserguide med spørsmål til diskusjon

Intervju med Victoria Hislop

«Mengele Zoo» av Gert Nygårdshaug

mengele_320_1212076952

Jeg var veldig spent på å lese denne boken som er blitt kåret til den beste norske boken gjennom tidene av NRK/Dagbladet. Samtidig har jeg hørt mye forskjellig om den fra andre som har lest den – ikke alle var like begeistret. Det var derfor med blandede forventninger jeg begynte å lese.

Boken handler om gutten Mino som vokser opp i jungelen i Sør-Amerika. Han får se raseringen av regnskogen på nært hold, og konsekvensene dette har for lokalbefolkningen, for naturen, livsbetingelsene, dyrelivet. Mino gjør det til sitt livsprosjekt å stanse denne raseringen, og vi følger ham gjennom suksesser og nederlag, sorger og gleder fra han er 6 år til han er omtrent 20.

Dette er en frodig bok med fantastisk levende beskrivelser av jungelen, naturen og menneskesamfunnene. Det er også en spennende bok, etterhvert som man kommer inn i handlingen kan man nesten ikke legge vekk boken. Jeg satt med hjertet i halsen for å se hvordan det gikk til slutt.

Dette er bokens to sterkeste sider: Levende, fargerike beskrivelser som gir følelsen av å være tilstede, kjenne luktene og smakene, høre lydene. Og altså handlingen, som er bygget opp som den beste thriller, med mange høydepunkter og gode spenningskurver.

Boken er proppfull av «food for thought» og et sterkt forsvarsskrift for bevaring av regnskogen. Hendelsene er til tider direkte groteske, og med de malende beskrivelsene som er gjennomført også her kan man fort bli kvalm. Samtidig har også disse hendelsene sin plass i boken og virker ikke kunstig plassert bare for sjokk-effekten.

Kontrasten er stor til de vakre skildringene av Minos forhold til menneskene rundt seg – de av dem han bryr seg om. Det er ikke mange, men til gjengjeld er det intenst. Likevel – her finner jeg bokens svakeste punkt: Menneskepsykologi. Vi kommer ikke under huden på menneskene i boken, de forblir rollefigurer i en spenningsroman. De bøkene som gir god inngang til «innsiden» av menneskene gir opplevelsen av å virkelig føle tvilen og troen, håpet og fortvilelsen, kjærligheten og sorgen. Denne boken gjør ikke det. Her er det handlingen som står i sentrum og menneskene forblir litt upersonlige rollefigurer som først og fremst har til oppgave å drive handlingen fremover.

Jeg synes det er en overdrivelse å kalle dette Norges beste roman, men den er absolutt veldig god og lesverdig.

Yndlingssitat: «Pengene i landet het crazys og det gikk fire crazys på en crazo. Røkte pølser eksisterte ikke som betalingsmiddel. (…) Det fantes hverken armeros eller carabineros, det kunne de være helt trygge for. Derimot fantes det commanderos. Dem var det til gjengjeld svært mange av.»

Karakter: 5(-)

«Mannen som elsket Yngve» av Tore Renberg

_Mannen_som_elsket_Y__4356bSå fikk endelig jeg også lest denne boken; en bok som «alle» har lest, «alle» elsker – en bok som kanskje fortjener den klisjéfylte betegnelsen «moderne klassiker». En bok som også har fått bli film. Jeg skal se filmen også, men jeg vil alltid helst lese boken først. Jeg vil jo ikke vite hvordan det går… 🙂

Jeg må bare forte meg og si at jeg likte boken fryktelig godt. Den var spennende, morsom, nervepirrende, trist, velskrevet og med et veldig godt språk. Ingen skrivefeil, masse presise formuleringer. Ingen overflødige ord som har sneket seg med. Renberg vet hva han gjør. Det er en nytelse å lese en bok som er så sikkert og godt skrevet.

Det er også deilig nært å lese en bok fra en virkelighet som jeg kjenner meg så godt igjen i. Jeg var riktignok akkurat litt for ung i 1990, men det skarpe skillet mellom sosser og frikere (som de het hos oss) levde i beste velgående. Jeg kjenner igjen festene, skolehverdagen, oppvekstmiljøet.

Bokens tittel avslører at ett av bokens tema er homofil kjærlighet. Ett element jeg undret meg over i den forbindelse var hovedpersonen Jarles fundamentalt uproblematiske (?) forhold til sin egen homoseksualitet. Han sier selv at hans politiske holdninger gjør at han ikke skulle ha problemer med det rent prinsippielt, likevel ville jeg trodd man kunne vente en reaksjon når det plutselig blir en personlig opplevelse. Er det troverdig at han ville ha hatt så lite problemer med å akseptere det? Kanskje var det flere «problematiske undertoner» i boken enn jeg klarte å fange opp. Samtidig er det litt forfriskende å lese en bok der selve homoseksualiteten ikke problematiseres men behandles som en realitet på lik linje med andre temaer i boken. En bok om homofili der det å være homofil ikke må behandles ut fra om det er lett/vanskelig/riktig/galt osv.

Sånn sett er det fabelaktig at kjærlighet kan gjøres så lite «politisk» i en bok som nettopp handler om kjærlighet i et miljø der nesten alt hadde politiske under- og overtoner.

Boken er proppfull av frampek. Det er helt sikkert et bevisst grep fra Renbergs hånd, men for meg var det litt spolerende for leseopplevelsen. Jeg ble sittende og vente på det *visste* ville komme, og dermed var det vanskelig å sette pris på handlingen «underveis».

Det har sittet langt inne å skrive om denne boken, litt fordi jeg rett og slett bare likte den så godt og har lite å henge meg opp i. Les den, nyt den! Men mest fordi jeg har innsett at jeg ikke klarer å kommentere den uten å spolere handlingen. Så hvis du ikke har lest boken, hopp over neste avsnitt.

 ————————SPOILER WARNING————————–

Spesielt gjaldt det forholdet mellom Katrine og Helge. Det var tidlig klart for meg hvilken vei det bar der, og det gjorde deler av boken forferdelig lang mens jeg ventet på en bekreftelse av den antagelsen. Kanskje er jeg bare litt ekstra utålmodig. 😉

Et annet slikt punkt var forholdet mellom Yngve og Jarle – eller snarere mangelen på et slikt forhold. Jarle sier jo allerede veldig tidlig i boken at han aldri kysset Yngve. Dermed er det litt lite spenning igjen når man leser videre om hvordan det går med dem. For det er liksom ikke noe vits i å sitte og vente på at det skal utvikle seg til noe mer mellom dem… Den pirrende følelsen av gryende forelskelse, som er så spennende, kriblende, altoppslukende–. Boken lyktes i liten grad å formidle denne følelsen fordi jeg jo allerede visste at det ikke var noe vits i å sitte og vente på at det skulle «skje noe».

Overraskelsen ble selvfølgelig desto større i bokens siste linje, men med den var jo boken og dermed leseropplevelsen slutt så det blir en mager trøst, synes jeg.

—————————-END SPOILER——————————

Jeg fikk sett filmen etter at boken var lest ut. Overraskende nok var også filmen veldig bra, og bokens «ånd» var ivaretatt til tross for de nødvendige endringene som måtte gjøres fra bok til film. Nå gleder jeg meg til å lese de andre bøkene om Jarle Klepp, «Kompani Orheim» (2005) og «Pixley Mapogo» som kommer nå i høst.

Karakter: 5+

Intervju med forfatteren