«Between the Assassinations» av Aravind Adiga

Ny bok av han som skrev White Tiger (se blogginnlegg tidligere i sommer). Denne boken viste seg å være en slags novellesamling. 14 historier av veldig varierende lengde (fra den korteste på 7 sider til den lengste på 36)  med nye personer hver gang. De er løst relatert til hverandre, siden de alle foregår i den fiktive byen Kittur på vestkysten av India, men de har så få felles referansepunkter at det ikke er til stor hjelp. Sånn sett er boken litt lik men også veldig annerledes enn Lena Niemis bok som jeg leste nylig. Alle fortellingene har navn etter et sted i Kittur, og innimellom fortellingene er det løsrevne småtekster om disse stedene, formet som en slags gudiebok.

Jeg synes historiene er av veldig varierende kvalitet. Som noveller betraktet er mange av dem uten en klar oppbygging av plot og uten noe klart vendepunkt. De fleste historiene slutter litt ut «i intet». Mest vellykket som novelle er historien om insektbekjemperen George, under tittelen «Day Five (Evening): The Cathedral of Our Lady of Valencia».

En av omtalene på bokens cover påsto at denne boken var en «page turner». Dette må jeg si meg uenig i. Jeg syntes den var tung å komme igjennom og det var ikke vanskelig å legge den fra seg for å ta fatt på andre ting. Det var vanskelig å holde oppe interessen for teksten, siden personene stadig skiftet og flere av fortellingene manglet en bærende nerve eller spenningskurve med høydepunkt/spenningsutløsning.

Mest positivt med boken synes jeg var miljøskildringene. Detaljene i smak og lukt er til å ta og føle på. Også livskraften kombinert med håpløsheten i fattige mennerskers tilværelse er innsiktsfull og vellykket formidlet. India i alt sitt mangfold er godt representert, med alle sine religioner fra katolikker til hinduer (og kommunister), høy og lav kaste, fattig og rik og noen midt i mellom.

Og denne gangen merket jeg meg en drøss med sitater. Adiga kan skrive godt, det er å bygge opp et plot som er hans største svakhet. 

p. 56: «There was no better institution to stop Hindus from converting to Christianity than the Catholic boys’ school.»

p. 192: «Then he wantet to know what they were eating. He made a list of everything they ate every day in his notepad; then he went silent and scratched a lot on the pad with his pen, while they waited expectantly.
         At the end, he put the notepad down, and, with a wide, almost triumphant grin, he declared: ‘The work you are doing exeeds the amount of calories you consume. Every day, every trip you take – you are slowly killing yourselves.'»

p. 203: «You have to attain a certain level of richness before you can complain about being poor, he thought. When you are this poor, you are not given the right to complain.»

p. 325: «Comrade Thimma would not allow the exploitative hiring of proletarian labour. Murali was certainly not proletarian – he was the scion of an influential landowning Brahmin family – so it was okay for him to perform all kinds of menial work.»

p. 344: «To want things in life … is to recognize that time is limited.»

Min karakter: 4

Advertisements

«Spikerskrift» av Kader Abdolah

Denne boken er opprinnelig skrevet på nederlandsk. Originalens tittel er Spijkerschrift. Engelsk tittel: My Father’s Notebook. En bedre norsk tittel hadde vært «Kileskrift», for det er dét det er snakk om her. Denne strek-skriften som i mange forskjellige utgaver er utbredt i Lilleasia og Midtøsten, særlig på leirtavler der den ble skrevet ved å presse hjørnet/spissen av en stav ned i den våte leiren. Men den finnes også på steintavler, der den ble hugget inn. Som i huleveggen i denne boken. De franske oversetterne har fått det rett, på fransk heter boken Cunéiforme.

Boken handler om Esmail, iransk flyktning i Nederland, og faren hans, teppe-reparatøren Aqa Akbar. Bokens «prosjekt» er Esmails forsøk på å fortelle farens historie gjennom dels sine egne erindringer og dels den døvstumme farens dagbok – skrevet i en slags privat kileskrift som Esmail møysommelig prøver å tolke. Men boken handler også vel så mye om Esmail. Faktisk så mye at det er lett å glemme at han egentlig prøver å skrive farens historie.

Vi følger hele livsløpet til Aqa Akbar, men mesteparten av handlingen foregår i Iran i tiden rundt revolusjonen, og hendelsene fra hans liv som vi blir vitne til er valgt ut fra Esmails synsvinkel. Eller er det synsvinkelen til farens notater? Det er kanskje det det er meningen at vi skal tro, men det er ikke det inntrykket jeg sitter igjen med.

Jeg synes fortellingen er spennende og velskrevet. Skikkelsene i boken er troverdige med alle sine spesielle personligheter og særegenheter. Kanskje må man lese boken mange ganger for å skjønne alle lagene i den. For her er det ikke gitt hvordan alle hendelsene skal forstås. Noen av hendelsene i boken virker løsrevet fra resten av handlingen. Ikke på en måte som virker forstyrrende mens man leser. Men etterpå, når man prøver å finne ut hva meningen med det hele er så blir man sittende og lure: Hvilke scener vi får bli vitne til virker noen ganger tilfeldig valgt. Kanskje ligger det like mye betydning i det vi ikke får vite?

For eksempel virker det veldig dårlig motivert hvordan og hvorfor Esmail blir med i kommunistpartiet – et faktum som skal komme til å få stor betydning for utviklingen av handlingen. En så sentral hendelse burde kanskje vært tydeligere fundert og ikke servert oss i en bisetning. Men kanskje er det nettopp en grunn til at dette er presentert på denne måten: Det var slik det måtte oppleves sett fra farens synsvinkel. Han hadde ikke del i noen av de opplevelsene som ledet Esmail inn i kommunistpartiet – for ham ble det bare et faktum som man måtte lære å forholde seg til, akkurat slik det blir presentert for oss i boken.

En annen løs tråd, som jeg ikke forstår meningen med, er datteren til Louis, den handicappede mannen Esmail møter på toget. Hun var betydningsfull, får vi vite. Men hvorfor? Den historien ender litt ut i ingenting, synes jeg.

Boken er full av sitater fra persisk poesi og fra koranen. Det fungerer som kulturelt krydder og setter an stemningen. Ett fint dikt sitert i boken heter «Gartneren og døden»:

 En persisk adelsmann:

 Min gartner kom stormende inn denne morgen,
hvit av skrekk: «Herre, hør denne sorgen!»

I rosehagen skar jeg roser i morgenrøden,
og da jeg snudde meg: Der sto Døden.

Jeg skvatt og skyndte meg bortetter gjerdet,
men var plutselig fanget i hans truende sfære.

Mester, la meg reise med en eneste gang,
før kvelden faller på når jeg Esfahan!»

I ettermiddag (lenge etter at han hadde reist avsted)
møtte jeg Døden i parken av sedertre.

«Hvorfor,» spør jeg, for han venter i stillhet,
«truet du i morges min tjener av mildhet?»

«Jeg truet ham ikke,» svarer Døden med latter,
«men jeg skvatt så fryktelig da jeg så din gartner,

Så rolig i hagen arbeidet denne mann
som jeg i kveld skulle hente i Esfahan.»

Min karakter: 4/5

«Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket» av Lena Niemi

Dette er en forunderlig liten bok. 15 historier som gjør oss kjent med 17 forskjellige mennesker som alle sammen er forbundet med hverandre på forskjellige måter. En vinternatt i Oslo i 2008. Bokens drama skapes av at mobilnettet er nede, og alle misforståelsene og vanskelighetene som oppstår fordi folk ikke får ringt til hverandre.

På en måte minner fortellingene mye om noveller, fordi vi «begynner på nytt» for hver fortelling; ny hovedperson, ny bakgrunn, nye hendelser. Men samtidig får vi vite mer om personene i de andre fortellingene – fordi alle er forbundet med hverandre, og de som er hovedpersoner i sine egne fortellinger er samtidig bipersoner i noen av de andre fortellingene. Det er også en kronologisk rekkefølge: Den første fortellingen foregår tidligst på kvelden, deretter blir det senere og senere på natten og etterhvert morgen neste dag.

Noen av historiene er kjempespennende, og det er vanskelig å legge fra seg boken. Den er så kort og liten at man helst bare sluker den i én jafs. Men flere av fortellingene har ingen ordentlig avslutning. De ender i cliffhangere og vi får ikke vite hvordan det går med dem! Det er på samme tid både provoserende og spennende. Det er noe utilfredsstillende med å ha så mange fortellinger «hengende» igjen i hodet uten å få en konklusjon. Samtidig er det er dristig og effektfullt litterært grep. Historiene lever videre inne i hodet og jeg blir gående og grunne over dem. Hvor ble det av Magnar? Hva skrev Eline til Birgitte? Hva hendte med Mathias og Thea? Og hvor er egentlig faren til Thea??? Dette er en bok jeg kommer til å huske – lenge.

En annen grunn til det er at enkelte av fortellingene inneholder scener eller bilder som er så sterke at de etset deg inn i bevisstheten min og gjorde et uutslettelig inntrykk. Noen av disse er sjokkerende, noen triste, og noen humoristiske. Men selv de komiske har en mørk vri, en slags galgenhumor eller bitter bismak. Her er klisjéen med elskeren som gjemmer seg i skapet når ektemannen kommer hjem – men med en vri som gjør den både ironisk og dyster. Tragediene er aldri langt unna i bokens mange skjebner.

————————-SPOILER WARNING—————————————-
For eksempel fortellingen om Mathias, politimann og bokens største drittsekk (i hard konkurranse med flere av de andre) – som har «prøvd å bli gravid» med sin kone i 16 måneder, men unnlatt å fortelle henne at han er sterilisert!?!?!?!?!?

Og døve Birgitte. Som måtte være alene med den nyfødte datteren en natt, sovnet, og ikke våknet da babyen skrek (selvfølgelig, hun er jo døv).  Hun våknet neste morgen og fikk se babyen sin som var hoven og rød av å ha grått og skreket sannsynligvis i mange timer. Det bildet gjorde et spesielt sterkt inntrykk på meg.

Og det absurde bildet av Nils som dumper elskerinnen sin mens de har sex. Altså bokstavlig talt, mens han fortsatt har dingsen sin inne i dama! En scene jeg ikke skal glemme så lett!

Persongalleriet:
Unni – som slår opp med Liv og flytter på hotell
Magnar – som legger seg i en sovepose på Karl Johan for å dø
Nils – sønnen til Magnar og elskeren til Vigdis
Roar – samboeren til Vigdis og kollega av Bendik
Thea – som ikke blir hentet av faren sin og blir kjørt hjem av Mathias
Julie – som prøver å bli gravid med Mathias
Eline – ulykkelig i forholdet til Kjetil, vil hoppe ut av vinduet på sin egen fest
Mathias – politimannen, gift med Julie, kjører Thea hjem og etterforsker Elines selvmordsforsøk
Birgitte – nybakt mor, døv, gift med Frode (og sykelig sjalu)
Bendik – kollega av Roar, kolliderer med Frode
Jarle – jobber på hotellet der Unni tar inn. Gift med Amanda.
Liv – (eks)samboer med Unni. Finner Magnar på Karl Johan
Gerd – pensjonert fra samme skole som Vigdis og Nils, nabo til Eline
Frode – gift med Birgitte og kolliderer med Bendik
Kjetil – som blir med Amanda hjem fra festen til Eline, og gjemmer seg i skapet når Jarle kommer for tidlig hjem

Og de to som ikke har egen historie:
Vigdis – samboer med Roar og elskerinnen til Nils
Amanda – eksen til Kjetil og gift med Jarle

—————————–END SPOILER———————————————

Det eneste minus jeg finner er at enkelte av de løse trådene er for løse. Noen av personene er løsere knyttet til historiene enn resten. Hvorfor er f.eks. ikke faren til Thea en av personene i fortellingen? Det tror jeg lett man kunne fått til og hadde på en måte gjort edderkoppnettet komplett. Jo, og det usannsynlige i situasjonen Mathias/Julie – en lege ville ha oppklart det for lengst. Bortsett fra det: En stillferdig og sterk bok som anbefales på det varmeste!

Dagbladets anmeldelse av boka

Min karakter: 5

«The White Tiger» av Aravind Adiga

Boken har fått Booker-prisen i 2008 og da får jeg straks forventninger.

Hovedpersonen, Munna alias Balram alias The White Tiger vokser opp i en fattig landsby i India, men han har større drømmer. Han vil bli rik. Boken er skrevet i førsteperson som en serie brev til en kinesisk minister.

Dette er en godt fortalt historie med mange fargerike skildringer av Indias underverden. Smaker, lukter og farger er så levende beskrevet at man nesten føler at man er der. Boken er både spennende og morsom.

Samtidig er den gjennomsyret av en sosial kritikk som favner hele samfunnet og er tilstede i nesten alle bokens scener, uten at dette i seg selv blir påtrengende. Noe annet som er allestedsnærværende er korrupsjon, og den er påtrengende. Det spenner alle områder fra lokalsykehus og skoler til forretningsliv, kriminalsaker og stemmegiving ved valg. Jeg lurer på om dette er en korrekt beskrivelse av hvordan ting fungerer i India? Isåfall er det ganske skremmende.

Boka var en god leseopplevelse som jeg koste meg med. Den ga også noen elementer til ettertanke, som hvordan korrupsjon, utpressing og råttenskap reproduseres gjennom systemet fra høy til lav og fra denne generasjon til neste. Likevel syntes jeg den dalte litt etter at den største spenningskurven var utløst.

Nå er jeg spent på neste bok av samme forfatter, som jeg har liggende her, klar til å leses.

Min karakter: 5-

ReadingGroupGuides om The White Tiger

«Mrs. Dalloway» av Virginia Woolf

Handlingen i Mrs. Dalloway foregår over én dag – en fiktiv onsdag i juni 1923, i London. Mange skikkelser spinner inn og ut av handlingen, men hovedpersonen er politikerfrue Clarissa Dalloway, som forbereder et selskap samme kveld.

Boken er skrevet på en mildt sagt spesiell måte. Teknikken kan vel kalles strem-of-consciousness, men her i en ekstrem utgave. Synsvinkelen skifter midtveis i setninger! Et avsnitt begynner med observasjoner gjort av én av personene i boken, men innen avsnittet er slutt har fokuset byttet til en helt annen. Dette gjør historien vanskelig å følge og jeg opplevde boken som tung og vanskelig tilgjengelig. Jeg hadde nok ikke lest den hvis den ikke var pensum…

På grunn av stream-of-consciousness-teknikken får vi godt innblikk i personenes tanker, følelser, refleksjoner og reaksjoner. Bedre enn de får av hverandre, kan man få inntrykk av. Ett av bokens hovedtema er nettopp mangelen på kommunikasjon mellom menneskene. Så godt som alle karakterene i boken fremstår som veldig ensomme. De strever med å forholde seg til samfunnet og hverandre.

Andre temaer i boken er også klassiske modernistiske, som individualisme, sosial fragmentering, desillusjonen som følge av første verdenskrig og eksistensielle problemstillinger. Oppbruddet fra etablerte normer og oppløsningen av det britiske imperiet.

Siden handlingen er litt vanskelig å følge blir boken på mange måter mer en «opplevelse» enn en ordnet historie. Samtidig er det jo spennende å se hvordan det går med personene, og fordi så mange er skildret fra «innsiden» er det lett å føle sympati med dem.

En god bok som jeg aldri hadde lest om jeg ikke måtte!

Min karakter: 4/5

Studiespørsmål om boken på ReadingGroupGuides

SparkNotes om Mrs. Dalloway

«Great Expectations» av Charles Dickens

Har jeg virkelig ikke postet noe her siden august?! Det er for dårlig. Men nå er enda ett år ved universitetet overstått og jeg har endelig sommerferie igjen.  Jeg skal prøve å hente igjen litt av etterslepet på både pensumbøker, lesesirkelbøker og andre bøker.

Great Expectations handler om Pip som vokser opp i en landsby i Kent (et distrikt i England sørøst for London). Etter planen skal han gå i lære og bli smed, men skjebnen vil det annerledes. Han kommer til London og får mulighet til å bli en gentleman. Vi følger Pip fra han er ca. 7 til han er voksen.

Boken har vært klassifisert som en klassisk «bildungsroman», en roman som tar for seg Pips psykologiske og moralske utvikling fra barn til voksen. Som flere av Dickens romaner har den elementer av sosial kritikk av samfunnet, men ikke som noe hovedfokus. De fleste sosiale forskjellene tas for gitt og moralen er gjennomsyret av holdningen om at «skomaker bli ved din lest» og kjenn din plass.

Som leseopplevelse syntes jeg det ble litt vel mange klisjéer og litt vel mange «tilfeldigheter» i boken. Tilfeldighetene er visst skrevet inn slik med vilje, det var en del av sjangeren og det skal gå an å lese inn masse betydning i dette. På meg virket det mest litt teit…

At historien virker klisjéfylt tror jeg kan være fordi den må være en av de første i sin sjanger. Nå har vi sett denne historien gjort hundre ganger på amerikanskproduserte serier og filmer, og det føles uoriginalt. Men da den var ny hadde den sikkert ikke det samme klisje-preget.

Jeg synes boken er grei nok, men ikke av de beste jeg har lest. Pluss for godt språk (hey, det er jo Dickens!) og tidskoloritt. Og grundig research.

Min karakter: 4(+)