«Spikerskrift» av Kader Abdolah

Denne boken er opprinnelig skrevet på nederlandsk. Originalens tittel er Spijkerschrift. Engelsk tittel: My Father’s Notebook. En bedre norsk tittel hadde vært «Kileskrift», for det er dét det er snakk om her. Denne strek-skriften som i mange forskjellige utgaver er utbredt i Lilleasia og Midtøsten, særlig på leirtavler der den ble skrevet ved å presse hjørnet/spissen av en stav ned i den våte leiren. Men den finnes også på steintavler, der den ble hugget inn. Som i huleveggen i denne boken. De franske oversetterne har fått det rett, på fransk heter boken Cunéiforme.

Boken handler om Esmail, iransk flyktning i Nederland, og faren hans, teppe-reparatøren Aqa Akbar. Bokens «prosjekt» er Esmails forsøk på å fortelle farens historie gjennom dels sine egne erindringer og dels den døvstumme farens dagbok – skrevet i en slags privat kileskrift som Esmail møysommelig prøver å tolke. Men boken handler også vel så mye om Esmail. Faktisk så mye at det er lett å glemme at han egentlig prøver å skrive farens historie.

Vi følger hele livsløpet til Aqa Akbar, men mesteparten av handlingen foregår i Iran i tiden rundt revolusjonen, og hendelsene fra hans liv som vi blir vitne til er valgt ut fra Esmails synsvinkel. Eller er det synsvinkelen til farens notater? Det er kanskje det det er meningen at vi skal tro, men det er ikke det inntrykket jeg sitter igjen med.

Jeg synes fortellingen er spennende og velskrevet. Skikkelsene i boken er troverdige med alle sine spesielle personligheter og særegenheter. Kanskje må man lese boken mange ganger for å skjønne alle lagene i den. For her er det ikke gitt hvordan alle hendelsene skal forstås. Noen av hendelsene i boken virker løsrevet fra resten av handlingen. Ikke på en måte som virker forstyrrende mens man leser. Men etterpå, når man prøver å finne ut hva meningen med det hele er så blir man sittende og lure: Hvilke scener vi får bli vitne til virker noen ganger tilfeldig valgt. Kanskje ligger det like mye betydning i det vi ikke får vite?

For eksempel virker det veldig dårlig motivert hvordan og hvorfor Esmail blir med i kommunistpartiet – et faktum som skal komme til å få stor betydning for utviklingen av handlingen. En så sentral hendelse burde kanskje vært tydeligere fundert og ikke servert oss i en bisetning. Men kanskje er det nettopp en grunn til at dette er presentert på denne måten: Det var slik det måtte oppleves sett fra farens synsvinkel. Han hadde ikke del i noen av de opplevelsene som ledet Esmail inn i kommunistpartiet – for ham ble det bare et faktum som man måtte lære å forholde seg til, akkurat slik det blir presentert for oss i boken.

En annen løs tråd, som jeg ikke forstår meningen med, er datteren til Louis, den handicappede mannen Esmail møter på toget. Hun var betydningsfull, får vi vite. Men hvorfor? Den historien ender litt ut i ingenting, synes jeg.

Boken er full av sitater fra persisk poesi og fra koranen. Det fungerer som kulturelt krydder og setter an stemningen. Ett fint dikt sitert i boken heter «Gartneren og døden»:

 En persisk adelsmann:

 Min gartner kom stormende inn denne morgen,
hvit av skrekk: «Herre, hør denne sorgen!»

I rosehagen skar jeg roser i morgenrøden,
og da jeg snudde meg: Der sto Døden.

Jeg skvatt og skyndte meg bortetter gjerdet,
men var plutselig fanget i hans truende sfære.

Mester, la meg reise med en eneste gang,
før kvelden faller på når jeg Esfahan!»

I ettermiddag (lenge etter at han hadde reist avsted)
møtte jeg Døden i parken av sedertre.

«Hvorfor,» spør jeg, for han venter i stillhet,
«truet du i morges min tjener av mildhet?»

«Jeg truet ham ikke,» svarer Døden med latter,
«men jeg skvatt så fryktelig da jeg så din gartner,

Så rolig i hagen arbeidet denne mann
som jeg i kveld skulle hente i Esfahan.»

Min karakter: 4/5

Advertisements

2 kommentarer

  1. Elin said,

    juni 28, 2010 kl. 8:39 am

    Det kom ut en utgave av denne i 2008 med navnet Min fars notatbok. Som bibliotekar synes jeg det er ganske irriterende at forlagene gir ut samme bok med forskjellig navn. Det samme gjelder boka Gutten som hadde svar på alt, som ble hetende Q & A : gutten som hadde svar på alt senere. Hakket bedre, men dog.

    Tror nok ikke jeg kommer til å lese Spikerskrift med det første.

  2. mars 30, 2011 kl. 3:55 pm

    […] fortellerglede. Han er ikke tilsvarende god på å bygge opp og samle seg om et plot. Som i boken My father’s notebook er det mange løse tråder, hele scener som ikke fører noe sted hen og en følelse av at det hele […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: