«Sarah’s Key» av Tatiana de Rosnay

Jeg var litt forutinntatt mot denne boken som har fått så voldsomt mye omtale, blitt så enormt populær og solgt i haugevis av eksemplarer. Kunne den virkelig være verdt alt oppstyret?

Svaret er tja.

Jeg begynte først å lese boken på norsk (Saras nøkkel, oversettelse av Kirsti Øvergaard) – men bestemte meg ganske raskt for heller å få tak i den engelske utgaven. Det var noe med språket i den norske som virket anstrengt, krampaktig, unaturlig – ikke fengende. Jeg vil likevel ikke gi oversetteren all skyld for dette – den engelske utgaven hadde litt av det samme preget. Her var det riktignok ikke like sjenerende, men det kan rett og slett skyldes at jeg er mer var for denslags nyanser i mitt eget morsmål.

Handlingen – Paris, 1942 og 2002. Journalisten Julia Jarmond skriver om 60-årsmarkeringen av Vel d’Hiv – et svart kapittel i fransk historie, da jøder i Paris ble arrestert og internert i Frankrike før de ble sendt til døden i Auschwitz. Boken har mange temaer. Dels handler den om det som skjedde den gangen, og dels om hvordan ettertiden har tiet om det som skjedde. Jeg liker måten bokens forskjellige temaer griper inn i hverandre, spiller opp til hverandre. Her er et vell av mysterier og familiehemmeligheter, fortielse, fornektelse, håp, misforståelser, hat, kjærlighet og likegyldighet. Til tider spennende som en kriminalroman. Bokens mysterier finnes på mange plan. Noen svært innlysende, noen mindre overraskelser, litt færre store overraskelser og noen få ting som blir stående åpent, som vi rett og slett aldri får vite.

Jeg syntes boken var veldig vekslende i kvalitet. Noen ting var veldig, veldig bra – som detaljene i hendelsene i fortiden. de Rosnay flytter meg tilbake i tid og lar meg være med (om enn ikke så fengende at jeg faktisk føler at jeg er der – for min del kunne hun godt kjørt på med enda større detaljrikdom og koloritt). Andre ting var heller middelmådige. Jeg irriterte meg innimellom over ting jeg syntes virket usannsynlig eller litt for lettvint (hva noen tenker eller sier, hvilke slutninger de trekker av ting andre har sagt eller gjort). Det var enkelte av personene/relasjonene som ikke var overbevisende. Andre igjen var veldig godt skildret. Jeg endte med å lese boken mest for å «se hvordan det går», uten egentlig å føle så sterkt med personene i boka.

Som Half of a Yellow Sun er Sarah’s Key en roman som samtidig fungerer som folkeopplysning. Jeg hadde Holocaust som særemne på historie på Blindern, så hovedtrekkene i historien kjente jeg fra før, men også for meg var det detaljer jeg ikke kjente til. Skal jeg ha noe å utsette på boken i dette henseende så er det at den er overtydelig i å påpeke hvor lite ettertiden har vært opptatt av problemstillingene rundt jødeutryddelsen i Frankrike og franskmennenes rolle i den. Denne unnfallenheten, viljen til å glemme og snu seg vekk, er et tema som blir gjentatt til det kjedsommelige. Dessverre er vel dette nettopp en ganske god beskrivelse av hvordan det faktisk forholder seg. Heldigvis kan det virke som de Rosnay har maktet å motvirke den trenden med denne boken. I såfall – godt gået, for å si det på dansk.

Boken er blitt film i 2010, med en av mine absolutt favorittskuespillere Kristin Scott Thomas i hovedrollen. Den må jeg se!

Sitatet er fra s. 30, et eksempel på detaljene som gjør boka god:

With her father, they had tried to find the restrooms at the other end of the arena. An unimaginable stench greeted them. There were too few toilets for such a crowd, and these were soon out of order. The girl had to squat against the wall to relieve herself, fighting against the overpowering urge to vomit, her hand clapped over her mouth. People were pissing and defecating wherever they could, ashamed, broken, cowering like animals near the filthy floor. She saw a dignified old woman hiding behind her husband’s coat. Another woman was gasping with horror, clasping her hands over her mouth and nose, shaking her head.

Intrvju med forfatteren i Mother Daughter Book Club

Diskusjonsspørsmå hos ReadingGroupGuides 

The story behind Sarah’s Key (Tatiana de Rosnay hos ReadingGroupGuides) 

Min karakter: 4/5

«Morgen i Jenin» av Susan Abulhawa

For en fantastisk bok!

Amal elsker morgener. De minner henne om faren, som sto opp før soloppgangen og leste for Amal mens han røyket sin pipe med honning, eple og tobakk. Flere år senere våkner Amal fremdeles før soloppgang og tenker på sin kjære baba.

Det er sjelden en bok går så inn på meg som denne gjorde. Jeg tror jeg gråt sammenhengende gjennom de siste 100 sidene. Men det er en god ting! En vakker, grusom, velskrevet og sterk bok.

Boken spenner vidt i tid og sted, fra Palestina på 1940-tallet før staten Israel ble til, til USA etter 11. september 2001. Generasjon etter generasjon blir vi kjent med personene i slekten Abulheja. Synsvinkelen skifter ofte fra kapittel til kapittel. Noen ganger i jeg-form, noen ganger i 3. person, og mellom forskjellige fortellerstemmer. Men hele tiden med en kronologisk kontinuitet som gjør handlingen lett å følge. Samtidig er det også mange frampek og tilbakeblikk. Disse bidrar til å skape en nysgjerrighet for det som skal komme senere i fortellingen, og er med på å drive handlingen fremover.

Språket i boken er helt usedvanlig godt. Malende og vakkert, poetisk. Dette er sjeldent godt ivaretatt i den norske oversettelsen ved Ragnhild Eikli. Ett eksempel fra s. 330: «… mot friheten i en trassig død som eksploderte i en ærerik haug av skitt.»

Noe av det som bidrar til å gjøre denne boken så sterk er at vi får god tid til å bli kjent med menneskene. Vi får bli godt kjent med personenes tanker og følelser. Vi blir vitne til ungdomsforelskelser og pinlige hemmeligheter, vi får være flue på veggen på hos det nygifte paret på bryllupsnatten og hos fangene i fengselscellen. Persongalleriet er uvanlig bredt, og vi treffer igjen menneskene både som barn, ungdommer, middelaldrende og gamle. Kvinner og menn viser oss sine sårbare sider og store styrker. Alt sammen pakket inn i et språk som er utsøkt, veloverveid, nyskapende, skremmende, vakkert.

Samtidig makter boken å spille på ufattelig mange strenger avmenneskelig erfaring. Det er forskjellige måter å utøve morsrollen på, noen erfaringer merker oss for livet, ungdommelig mot og alderdommelig erfaring, og barn som blir bråfort gamle i møtet medde voksnes brutale verden som de ikke kan unnslippe. Kjærlighet, forelskelse og død. Alle de store temaene behandlet på en nett og varsom måte som ikke virker beklemmende eller masete, og bare i noen veldig få sekvenser klisjéfylt (her får også de sitt som vil ha romantikk og husmorporno). Aller mest er det bare sårt og fint.

Boken overrasker meg i sin vakre form og rører meg med sitt såre innhold. Stålsett deg for en leseropplevelse du sent vil glemme!

Fra en bok med så mange gode formuleringer er det vanskelig å velge ut bare ett sitat.

s. 93: «Stillheten nådde opp til taket av katedralen og svevde rundt der oppe, med en gjenklang av sorg og usynlig kaos, som om altfor mange sjeler steg opp samtidig. Vi eksisterte et sted mellom livet og døden, uten å bli tatt fullt ut imot av noen av dem.»

s. 145: «Hvis jeg blir her, kommer disse israelerne til å drepe meg en dag. De har all makt, og de vil ha all jord. (…) Det livet de har skrevet for oss, er bare en utsatt dødsdom, en levende død. Jeg vil ikke leve etter deres manuskript.»

s. 306: «Hele familien hennes [Jolantas] var blitt drept i holocaust under Den annen verdenskrig. Det ironiska var (…) at mama (…) også overlevde et blodbad som krevde nesten hele familien hennes. Bare med den forskjell at sistnevnte skjedde på grunn av førstnevnte, noe som forsterket min oppfatning av at det var palestinerne som måtte betale prisen for jødenes holocaust. Jødene drepte min mors familie fordi tyskerne hadde drept Jolantas familie.»

Min karakter: 5+

Dagbladets anmeldelse

NRK sin anmelder Anne Cathrine Straume var ikke like begeistret som jeg, og anbefaler isteden Solens Port av Elias Khoury

Omtale og diskusjonsspørsmål hos Readinggroupguides

«The House of the Mosque» av Kader Abdolah

The House of the Mosque handler om Aqa Jaan og familien hans, og hvordan det går med dem gjennom den iranske revolusjonen i 1979.

Abdolah er en fantastisk historieforteller. Han er god på å skape stemning og boken oser av fortellerglede. Han er ikke tilsvarende god på å bygge opp og samle seg om et plot. Som i boken My father’s notebook er det mange løse tråder, hele scener som ikke fører noe sted hen og en følelse av at det hele løper ut i sanden.

Tematisk er boken tredelt. I første del, som favner de første 270 sidene, er handlingen konsentrert rundt Aqa Jaan og medlemmene i hans familie. Det som skjer i verden rundt dukker opp mest i små glimt. Dette er en nær og varm skildring av familierelasjoner på godt og vondt. Men rundt s. 270 skifter perspektivet brått. Iran og revolusjonen blir hovedtema, og vi besøker bare Aqa Jaans familie i kortere glimt. De blir eksempler på grusomheter og tragiske skjebner i revolusjonens kaos. Siste del blir mer løsrevet fra handlingen, stemningen er litt svevende, selv om meningen nok er å gi inntrykk av at livet går videre for Aqa Jaan, tross alt…

For meg var dette en trist og opplysende bok. Opplysende fordi den i detalj tar for seg gangen i hendelsene rundt revolusjonen i Iran og den senere krigen mot Irak, de forskjellige gruppene i befolkningen og dessuten selvfølgelig kulturen, eksemplifisert ved Aqa Jaans familie. Trist fordi det stort sett går galt med alle sammen. Enten dør de, eller så reiser de sin vei…

Sitat s. 347:
«At last Zinat broke her silence. ‘People are free to say whatever they like. I’m simply doing my duty, and obeying the wishes of Allah!’
‘Which Allah do you mean? Why don’t I know that Allah?’ «

Jeg synes denne var et lite hakk bedre enn My Father’s Notebook.
Min karakter: 5/4

Omtale i Independent

Anmeldelse av Anne Cathrine Straume, NRK

«Kompani Orheim» av Tore Renberg

Nok en velskrevet bok av Tore Renberg. Den gjorde meg rørt til tårer, den fikk meg til å le høyt, og den var spennende nok til at jeg slukte den på to dager (og det er fort, med en familie med tre barn å passe på). Som i Mannen som elsket Yngve blir jeg imponert over språket. Presist, virkningsfullt, veloverveid. Nok en gang blir jeg slått av hvor dyktig Renberg er til å bruke nøyaktig de ordene han trenger. Mange nok til å skape stemning, men ikke så mange at han bryter den ned igjen. Renberg overlater akkurat nok for leseren å regne ut selv at det hele tiden oppleves som om virkningen boken gjør er en slags understrøm i teksten, og blir ikke påtvunget oss med insisterende påminnelser. Det er en fryd å lese en så velskrevet tekst.

Dette er den andre boken av tre om Jarle Klepp. Denne gangen er det barndom og tidlig ungdomstid, og «Kompani Orheim» er dermed en slags prequel til Mannen som elsket Yngve. Den kan kanskje kalles en bildungsroman. Men det er mer spennende med det den sier om relasjoner. Boken er full av relasjoner som går skeis. På mange måter er den en dyster bok, ihvertfall i lys av alt som går galt, og hvordan personene ødelegger for hverandre, bygger hverandre ned. Men den blir ikke trist å lese likevel. Merkelig nok formidler den kraft, energi, optimisme og glede over de tingene i livet som tross alt fungerer.

Dette er også en bok om alkoholisme, og hvor ødeleggende det kan være for en familie. Sånn sett er boken et vellykket kampanjeskrift for avholdsbevegelsen. Den er nok ikke ment slik, for Renberg er forsiktig med å lage ensidige, stereotype personskildringer. Alle har (minst) to sider. Men desto bedre effekt har det.

Synsvinkelen i boken skifter hyppig. Vi får hendelsene belyst fra flere sider, og følger tankene vekselsvis hos de forskjellige personene i boken. Dette er spennende, og gir en dypere innsikt i relasjoner og hendelser. Til tider er skildringene så tette på personenes tanker og følelser at det kvalifiserer til å kalles stream-of-consciousness. Og det er vellykket! Ikke forvirrende og uoversiktlig, for Renberg markerer tydelig nok når synsvinkelen skifter. På denne måten følger vi ikke bare Jarle. Vi får komme inn i hodet hos moren Sara og faren Terje, kammeraten Helge, mormoren Else, og flere andre. Og i motsetning til andre forfattere behersker Renberg også dette. Han er troverdig både som sprengkåt fjortenåring, pensjonert mormor, stupfull familiefar, middelaldrende mor.

Boken er full av parallelle handlinger og frampek. Flere scener fungerer som forsmak på andre som skal komme senere, uten at dette blir for åpenbart. Dessuten er jo hele boken et tilbakeblikk fra Mannen som elsket Yngve, og dermed er det noen overordnede ting vi vet fra før (hvis vi leser bøkene i den rekkefølgen de er gitt ut). Jeg fikk lyst til å lese den første boken om igjen nå, med innsikten i Jarles barndom friskt i minne.

Sitat s. 369:
«Han er ikke full. Han er glad. Han er ikke deprimert. Han har ikke høyt blodtrykk. Han er glad.
Forstår de ikke det.
Glad. Mose.
Glad. Lyng.
Glad. Stein.
Glad. Vann.
Glad. Norge.
Så nå får de bare gå litt.
Og kjenne på det.
At han er glad.»

Med forbehold om at jeg senere angrer meg… Denne gangen flesker jeg til:

Min karakter: 6

Dagbladets anmelder var ikke like begeistret som jeg

«Sula» av Toni Morrison

SulaHadde dette vært en film, ville det ha vært et drama. Et ganske groteskt ett, til tider…

Et svart nabolag i en landsby i USA på 1920-tallet og noen tiår fremover. Vi møter bestevenninnene Sula og Nel, og familiene deres. Svarte kvinners hverdag i et samfunn der menn enten er arbeidsledige eller de reiser vekk for å få jobb. Den daglige kampen for overlevelse og forsørgerpliktene for barna setter kvinnene i umulige situasjoner, der oppfinnsomheten og jernviljen holder dem gående eller blir deres undergang.

Boka er stappfull av symbolisme. Jeg kan se symbolene, men jeg er ikke så flink til å vite hva de betyr alltid.

Favorittsitat: » ‘When you gone to get married? You need to have some babies. It’ll settle you.’   ‘I don’t want to make somebody else. I want to make myself.’ » (s. 92)

«Good taste was out of place in the company of death, death itself was the essence of bad taste.» (s. 107)

Karakter: 5-

SparkNotes om Sula

«The Catcher in the Rye» av J. D. Salinger

Så har endelig jeg også blitt kjent med Holden Caulfield. For en fyr! Halve tiden irriterte han vettet av meg, andre halvparten syntes jeg synd på ham.

Denne boken var tung å komme inn i. Ikke før på side 112 klarte jeg å overse språket nok til å begynne å følge skikkelig med i handlingen. Språket var nemlig veldig muntlig og fullt av banneord. Fryktelig slitsomt å lese, synes jeg.

Men når jeg først klarte å se forbi språket var det forsåvidt en god bok. Veldig spennende – jeg satt og ventet på at et eller annet helt forferdelig skulle skje…

Bokens Store Tema er Holdens utvikling iløpet av noen få desemberdager det året han er 16. Kanskje er dette en «oppvekstroman» – skjønt tidsspennet er kort, og man kan jo spørre seg om han vokser noe særlig. «Headed for a crash» er en bedre beskrivelse.

Aller mest er han en fryktelig ensom person som desperat søker etter kontakt og tilknytning til andre mennesker. Men det går galt hver gang, for han skyver alle fra seg med imponerende effektivitet.

Et annet tema jeg ser i boken er hvordan de «kondisjonerte og vellykkede» (les: rike) i samfunnet overser «de indre verdier». Holden trenger menneskelig kontakt og ikke minst trenger han nærhet til familien og trygghet. Det er åpenbart at han sliter med sorg og ensomhet etter at lillebroren hans døde. Men familien hans forventer at han skal gjøre det bra på skolen, bli en vellykket advokat og tjene penger slik som faren. Og når han ikke klarer det, blir løsningen å sende ham på en (garantert svindyr) psykiatrisk institusjon. Slik løser man sånne problemer i de kretser.

På grunn av språket klarte jeg ikke å finne noe sitat denne gangen. Kanskje jeg kan komme tilbake til det senere.

Karakter: 4++

SparkNotes om Catcher in the Rye

CliffNotes om Catcher in the Rye

«The Island» av Victoria Hislop

islandBoken handler om Alexis (25), som ved et vendepunkt i livet (hun skal gifte seg med Ed) søker i fortiden etter informasjon om hennes egen familie. Hennes mor Sofia har alltid vært hemmelighetsfull om fortiden. Sofia kommer fra Kreta og det er her Alexis finner svarene hun søker.

Fortellingen er nærmest en familiekrønike, der vi følger forskjellige medlemmer av familien gjennom ulike deler av livsløpet. Det begynner med Eleni, gift med Georgiou, siden deres døtre Anna og Maria, så Sofia i neste generasjon og til sist altså Alexis. Bokens synsvinkel er en allvitende forfatter som går inn og beskriver tanker og følelser på begge sider av en relasjon, og flytter seg ettersom fokus i historien flytter seg mellom de forskjellige personene.

Et gjennomgående tema i boken er spedalskhet, og her har forfatteren tydeligvis gjort et grundig forarbeide. Ellers er det liv og død, kjærlighet og sorg det går i.

Med så mange generasjoner mellom to permer er det mange personer å holde styr på. Forfatteren har gjort denne oppgaven enklere for oss ved at bortimot hele persongalleriet er meget ensidig og nærmest stereotypt fremstilt. Så og si alle bokens skikkelser kan plasseres blant enten «de snille» eller «de slemme». Ikke bare er Ed en følelseskald, rasjonell og selvopptatt rutine-junkie, han er i tillegg utstyrt med lyst hår, stålblå øyne og «nesten ariske trekk». Søstrene Anna og Maria er «den onde» og «den gode» – begge riktignok blendende vakre, men der Anna er selvopptatt, overfladisk, usympatisk og manipulativ er Maria så omsorgsfull, tålmodig og selvoppofrende at hun knapt står tilbake for sin navnesøster Jomfruen.

Dette blir litt for dumt, føler jeg.

Boken tar opp noen viktige temaer, som fortielse (en familiesynd der det tydeligvis er vanskelig å lære av forfedrenes feil), skam og hva sykdom kan gjøre med mennesker, både den det rammer direkte og dessuten de pårørende. Men disse viktige temaene er pakket i et sluttprodukt som bare i korte perioder makter å løfte seg over kioskroman-nivå.

Følelsene blir engasjert, ihvertfall i begynnelsen av boken inntil det begynner å bli litt for pinlig med de forenklede karakteristikkene. Men god litteratur blir det ikke. Forsøket i bokens avslutning på å «forklare» og «tilgi» blir fort patetisk og makter ikke å rette opp inntrykket av over 400 sider med fordummende tekst.

I am not impressed.

Min karakter: 3

Leserguide med spørsmål til diskusjon

Intervju med Victoria Hislop

«The saffron kitchen» av Yasmin Crowther

saffron_kitchen_pb_jacket1Boken handler om Sara, hennes mann Julian og hennes foreldre Maryam og Edward, Maryams nevø Saeed, og Maryams familie i Iran. Boken hopper frem og tilbake i tid og dekker et tidsspenn på over 40 år, fra Maryam var en ung jente i Iran og frem til nåtiden når hun er rundt 60.

Vi forstår tidlig at det er mange spøkelser i Maryams skap, og etterhvert som handlingen skrider frem avdekkes også fortiden hennes, både for oss og for hennes nærmeste familie. Boken er proppfull av mellommenneskelig konflikt og smerte, og de helt store temaene i livet – kjærlighet og hat, svik og død, lengsel, håp og drømmer. Her er også bokens aller største styrke. Forfatteren klarer, ofte indirekte og med stillferdige beskrivelser å gjøre oss kjent med menneskene hun forteller om, på en slik måte at følelsene blir levende og konfliktene føles reelle. Forfatteren har virkelig et skarpt blikk for å skildre forholdene mellom mennesker.

Et annet stort pluss med boken er miljøskildringene, som også er overbevisende, fargerike og intense, enten det er den isnende kulden i vinterfjellet eller forurensede bygater, symmetriske britiske hager eller pulserende iranske basarer.

Noen små minus finner jeg i plottet. Utgangspunktet for dramaet føles av en eller annen grunn ikke overbevisende nok – som om forfatteren kanskje ikke har tatt seg god nok tid til å følge oss inn i fortellingen. Vel er det galt å slå et barn, men SÅ utilgivelig er et klaps på kinnet heller ikke, og konsekvensene var like uforutsigbare som de var grusomme. Startens dramatikk kommer kanskje litt for brått på til at man rekker å føle tyngden. Deretter tar det seg raskt opp til å bli en bok med god nerve, men mot slutten taper det seg litt igjen – når trådene skal nøstes opp. Mangelen på konklusjon føles også litt «tomt»; jeg vil vite hvordan det går videre med disse menneskene. Men det er kanskje egentlig et pluss?

Det sier ihvertfall noe om at dette var en god leseopplevelse. Jeg ble slukt opp av boken og ønsket egentlig at den aldri skulle ta slutt. Vil ha mer!

Yndlingssitat: «All I ever wanted as a child, a young woman, was to be free of etiquette and tradition, arranged marriages and everything just so. All I found was another world where I had to work out the new traditions, habits, how to appear just so. Isn’t it silly?»

Min karakter: 5 (+)

Penguin reading guide om boken Med intervju av forfatteren.

«Adresse Oslo vest» av Jens Chr. Frydenlund

frydenlundEn bok som handler om pene og vellykkede mennesker på beste vestkant. Gyldendal kaller dette «ren heimstaddiktning» fra siviløkonomen Jens Chr. Frydenlund. Som åpenbart kjenner miljøet fra innsiden. Har du lyst til å kaste opp nå? Jeg også.

Boken handler om Georg, eier av meglerfirmaet BestVest, og Pia, direktørdatter og banksjef. De er i begynnelsen av 40-årene, har hus og hytte, bil, båt og 3, snart 4 barn. De reiser på høstferie til Syd-Frankrike og Vinterferie til Geilo. De omgås de riktige menneskene, de spiser på de riktige stedene, de har den riktige kunsten på veggen og barna har de riktige fritidsaktivitetene. Kort sagt vellykkede.

Baksiden av boken lokket med at disse menneskene er på vei mot en krise, idet de ser at livene kanskje ikke ble det de tenkte, der de kynisk bruker hverandre i en evig jakt etter mere penger, bedre status, mer glansbildeaktig vellykkethet. Det var løftet om «krise» som lurte meg til å lese boken. For meg som er en tilskuer til dette miljøet er det ren skadefryd å se dem gå på snørra.

Den fryden ble jeg snytt for. Første halvpart av boken satt jeg med en besk smak i munnen av disse menneskene som får panikk når det går opp for dem at de kanskje fikk 50.000 kroner mindre enn ventet på en pengeplassering, men som ikke klarer å møte opp i  barnehage og skole for å følge opp barna sine. Bekymringer over om man skal kjøpe Jaguar, Volvo XC 90 eller Porsche er også nokså virkelighetsfjerne, må jeg innrømme.

Da hjelper det ikke akkurat at språket er vaklende. Skjemmende skrivefeil dukker opp hist og pist, og fortellerstilen veksler mellom å være kjedelig og glansløs, og krampaktig påtatt «fresk». Men etter 130 sider ble jeg likevel dratt inn i intrigen og fulgte spent med Pia og Georg på deres oppturer og nedturer. Merkelig nok ble det faktisk nervepirrende å følge med om Georg skulle klare å overtale Pia til å la 11-åringen Amalie få 200.000-kroners hesten hun ønsket seg. (Hallo, liksom?!? Hei, verden.)

Som sagt ble jeg skuffet. Til tider har boka en nerve som legger an mot en utløsning, en utløsning som etter min mening aldri ordentlig kommer. Pia og Georg lever sine vellykkede liv, og rir alle stormer av. De fremstår som supermennesker som klarer å sjonglere kompromissløs karriere-klatring med vellykket familieliv.

Kanskje kjenner forfatteren dette miljøet fra innsiden, men det er samtidig tydelig at det er som mann han har disse erfaringene. Georgs indre liv er beskrevet langt mer overbevisende enn Pias, og det er tydelig at forfatteren kun har erfaring med kvinner på utdrikningslag som observatør, fra utsiden. Hvor er intrigene? De subtile hintene som jenter alltid sender hverandre, alt som foregår under overflaten når jenter er sammen? Dette har gått forfatteren hus forbi. Han beskriver forhold menn imellom, og mellom menn og damer (fra mennenes synsvinkel) forholdsvis overbevisende. Men kvinners indre liv har han liten styring på. Dette gjør karakteren Pia til en karikatur, en litt plasskrevende biperson i fortellingen.

Dessverre kan ikke hele boken oppfattes som en karikatur, til det er det malt med for tynn pensel. Forfatteren vil ha oss til å tro at det faktisk er sånn. Og jeg tror på det, jeg. Men særlig spennende litteratur synes jeg ikke det blir av det.

Men jeg skal innrømme at jeg lo godt da jeg kom til tallerkenscenen.

Favorittsitat:  «-Likte dere utstillingen? (…) -Veldig visuelt, sa Georg. Han lurte på om han skulle spørre henne om hun følte seg som en hore eller si at han oppriktig talt ikke så verdien i bildene og filmsnuttene han hadde sett. Eller hva med verdien på Stenersen-villaen? Først selge Stenersen-villaen og deretter – surt at Range Rover ikke blir levert med syv seter.»

Min karakter: 2

Anmeldelse i Aftenposten 03.06.2007