«The House of the Mosque» av Kader Abdolah

The House of the Mosque handler om Aqa Jaan og familien hans, og hvordan det går med dem gjennom den iranske revolusjonen i 1979.

Abdolah er en fantastisk historieforteller. Han er god på å skape stemning og boken oser av fortellerglede. Han er ikke tilsvarende god på å bygge opp og samle seg om et plot. Som i boken My father’s notebook er det mange løse tråder, hele scener som ikke fører noe sted hen og en følelse av at det hele løper ut i sanden.

Tematisk er boken tredelt. I første del, som favner de første 270 sidene, er handlingen konsentrert rundt Aqa Jaan og medlemmene i hans familie. Det som skjer i verden rundt dukker opp mest i små glimt. Dette er en nær og varm skildring av familierelasjoner på godt og vondt. Men rundt s. 270 skifter perspektivet brått. Iran og revolusjonen blir hovedtema, og vi besøker bare Aqa Jaans familie i kortere glimt. De blir eksempler på grusomheter og tragiske skjebner i revolusjonens kaos. Siste del blir mer løsrevet fra handlingen, stemningen er litt svevende, selv om meningen nok er å gi inntrykk av at livet går videre for Aqa Jaan, tross alt…

For meg var dette en trist og opplysende bok. Opplysende fordi den i detalj tar for seg gangen i hendelsene rundt revolusjonen i Iran og den senere krigen mot Irak, de forskjellige gruppene i befolkningen og dessuten selvfølgelig kulturen, eksemplifisert ved Aqa Jaans familie. Trist fordi det stort sett går galt med alle sammen. Enten dør de, eller så reiser de sin vei…

Sitat s. 347:
«At last Zinat broke her silence. ‘People are free to say whatever they like. I’m simply doing my duty, and obeying the wishes of Allah!’
‘Which Allah do you mean? Why don’t I know that Allah?’ «

Jeg synes denne var et lite hakk bedre enn My Father’s Notebook.
Min karakter: 5/4

Omtale i Independent

Anmeldelse av Anne Cathrine Straume, NRK

«Kompani Orheim» av Tore Renberg

Nok en velskrevet bok av Tore Renberg. Den gjorde meg rørt til tårer, den fikk meg til å le høyt, og den var spennende nok til at jeg slukte den på to dager (og det er fort, med en familie med tre barn å passe på). Som i Mannen som elsket Yngve blir jeg imponert over språket. Presist, virkningsfullt, veloverveid. Nok en gang blir jeg slått av hvor dyktig Renberg er til å bruke nøyaktig de ordene han trenger. Mange nok til å skape stemning, men ikke så mange at han bryter den ned igjen. Renberg overlater akkurat nok for leseren å regne ut selv at det hele tiden oppleves som om virkningen boken gjør er en slags understrøm i teksten, og blir ikke påtvunget oss med insisterende påminnelser. Det er en fryd å lese en så velskrevet tekst.

Dette er den andre boken av tre om Jarle Klepp. Denne gangen er det barndom og tidlig ungdomstid, og «Kompani Orheim» er dermed en slags prequel til Mannen som elsket Yngve. Den kan kanskje kalles en bildungsroman. Men det er mer spennende med det den sier om relasjoner. Boken er full av relasjoner som går skeis. På mange måter er den en dyster bok, ihvertfall i lys av alt som går galt, og hvordan personene ødelegger for hverandre, bygger hverandre ned. Men den blir ikke trist å lese likevel. Merkelig nok formidler den kraft, energi, optimisme og glede over de tingene i livet som tross alt fungerer.

Dette er også en bok om alkoholisme, og hvor ødeleggende det kan være for en familie. Sånn sett er boken et vellykket kampanjeskrift for avholdsbevegelsen. Den er nok ikke ment slik, for Renberg er forsiktig med å lage ensidige, stereotype personskildringer. Alle har (minst) to sider. Men desto bedre effekt har det.

Synsvinkelen i boken skifter hyppig. Vi får hendelsene belyst fra flere sider, og følger tankene vekselsvis hos de forskjellige personene i boken. Dette er spennende, og gir en dypere innsikt i relasjoner og hendelser. Til tider er skildringene så tette på personenes tanker og følelser at det kvalifiserer til å kalles stream-of-consciousness. Og det er vellykket! Ikke forvirrende og uoversiktlig, for Renberg markerer tydelig nok når synsvinkelen skifter. På denne måten følger vi ikke bare Jarle. Vi får komme inn i hodet hos moren Sara og faren Terje, kammeraten Helge, mormoren Else, og flere andre. Og i motsetning til andre forfattere behersker Renberg også dette. Han er troverdig både som sprengkåt fjortenåring, pensjonert mormor, stupfull familiefar, middelaldrende mor.

Boken er full av parallelle handlinger og frampek. Flere scener fungerer som forsmak på andre som skal komme senere, uten at dette blir for åpenbart. Dessuten er jo hele boken et tilbakeblikk fra Mannen som elsket Yngve, og dermed er det noen overordnede ting vi vet fra før (hvis vi leser bøkene i den rekkefølgen de er gitt ut). Jeg fikk lyst til å lese den første boken om igjen nå, med innsikten i Jarles barndom friskt i minne.

Sitat s. 369:
«Han er ikke full. Han er glad. Han er ikke deprimert. Han har ikke høyt blodtrykk. Han er glad.
Forstår de ikke det.
Glad. Mose.
Glad. Lyng.
Glad. Stein.
Glad. Vann.
Glad. Norge.
Så nå får de bare gå litt.
Og kjenne på det.
At han er glad.»

Med forbehold om at jeg senere angrer meg… Denne gangen flesker jeg til:

Min karakter: 6

Dagbladets anmelder var ikke like begeistret som jeg

«Oppmålingen av verden» av Daniel Kehlmann

KehlmannNok en faction. Jeg gruet meg litt til det, men hadde fått boken anbefalt (og kjøpte den på salg) – og så er den blitt lesesirkelbok. Riktignok ikke før i januar, men noe skal man jo gjøre på hytta når det regner…

Boken handler om de tyske vitenskapsmennene Alexander von Humboldt (geolog og oppdagelsesreisende) og Carl Friedrich Gauss (matematiker og astronom). Annethvert kapittel handler om Humboldt og annethvert om Gauss.

De to mennene har veldig forskjellig utgangspunkt. Gauss er en fattigmannssønn som blir «oppdaget» på skolen, Humboldt tilhører adelen og får dyre privatlærere. Mens Gauss blir hjemme i Tyskland, skriver avhandlinger, gifter seg, får barn og livnærer seg som landmåler, reiser Humboldt for egne penger til Sør-Amerika der han blir i en årrekke som oppdager, måler høyden på fjell, møter indianere og jaguarer i junglen og dissekerer planter sammen med sin assistent (unnskyld, medhjelper) Aimé Bonpland.

I 1928 møtes så de to som gamle menn på en kongress. Mot slutten av sitt liv reflekterer de så over hvor forskjellig – og hvor likt – de har opplevd og prøvd å forstå verden.

Jeg syntes det var en underholdende bok og jeg har stor sans for Kehlmanns skrivestil. Den er underfundig og oppfinnsom, her er mange morsomme formuleringer og humoristiske perspektiver. Ironi, underdrivelser og hentydninger florerer. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde orket å lese boken på tysk hadde denne opplevelsen vært enda sterkere, men heldigvis har oversetter Sverre Dahl gjort en god jobb. Språket flyter godt og vitsene fungerer.

Boken spiller opp til fordommen om vitenskapsmannen som stopper midt i en handling (spasertur, midt i middagen eller … ja, les selv) for å notere en aha-opplevelse. Kehlmann tar denne gamle klisjéen til et nytt nivå og gjør den morsom igjen. Og fortellingene om Humboldt i jungelen er jo rett og slett spennende.

Helt uproblematisk synes jeg fortsatt ikke det er med faction. Jeg sitter fremdeles og lurer på hvor mye jeg egentlig vet om Humboldt og Gauss etter å  ha lest denne boken.

Favorittsitat: «Møtet med det mørke var en del av det å vokse opp, den som ikke kjente til metafysisk angst, ble aldri en tysk mann.» (s. 18)

«Pølse, sa Kant.» (s. 80)

Karakter: 4+

Omtale i Aftenposten

… og i Dagbladet

«Det tredje tegnet» av Yrsa Sigurdardóttir

tegnetEn islandsk krim er jo forfriskende og annerledes. Den handler om mystiske ting som skjer i tilknytning til universitetsmiljøet. Saken skal løses av en kvinnelig islandsk advokat, sammen med en tysk forretningsmann som går i pensko på huleutflukter i den islandske vinteren. Her er det både action, svart magi og forskjellige løse tråder som må nøstes opp før man kommer i mål. Men jeg må innrømme at jeg gjettet løsningen på dramaet i god tid på forhånd – det trakk kanskje opplevelsen litt ned at det tross alt ikke var vanskeligere å gjette.

Karakter: 4-

«The Island» av Victoria Hislop

islandBoken handler om Alexis (25), som ved et vendepunkt i livet (hun skal gifte seg med Ed) søker i fortiden etter informasjon om hennes egen familie. Hennes mor Sofia har alltid vært hemmelighetsfull om fortiden. Sofia kommer fra Kreta og det er her Alexis finner svarene hun søker.

Fortellingen er nærmest en familiekrønike, der vi følger forskjellige medlemmer av familien gjennom ulike deler av livsløpet. Det begynner med Eleni, gift med Georgiou, siden deres døtre Anna og Maria, så Sofia i neste generasjon og til sist altså Alexis. Bokens synsvinkel er en allvitende forfatter som går inn og beskriver tanker og følelser på begge sider av en relasjon, og flytter seg ettersom fokus i historien flytter seg mellom de forskjellige personene.

Et gjennomgående tema i boken er spedalskhet, og her har forfatteren tydeligvis gjort et grundig forarbeide. Ellers er det liv og død, kjærlighet og sorg det går i.

Med så mange generasjoner mellom to permer er det mange personer å holde styr på. Forfatteren har gjort denne oppgaven enklere for oss ved at bortimot hele persongalleriet er meget ensidig og nærmest stereotypt fremstilt. Så og si alle bokens skikkelser kan plasseres blant enten «de snille» eller «de slemme». Ikke bare er Ed en følelseskald, rasjonell og selvopptatt rutine-junkie, han er i tillegg utstyrt med lyst hår, stålblå øyne og «nesten ariske trekk». Søstrene Anna og Maria er «den onde» og «den gode» – begge riktignok blendende vakre, men der Anna er selvopptatt, overfladisk, usympatisk og manipulativ er Maria så omsorgsfull, tålmodig og selvoppofrende at hun knapt står tilbake for sin navnesøster Jomfruen.

Dette blir litt for dumt, føler jeg.

Boken tar opp noen viktige temaer, som fortielse (en familiesynd der det tydeligvis er vanskelig å lære av forfedrenes feil), skam og hva sykdom kan gjøre med mennesker, både den det rammer direkte og dessuten de pårørende. Men disse viktige temaene er pakket i et sluttprodukt som bare i korte perioder makter å løfte seg over kioskroman-nivå.

Følelsene blir engasjert, ihvertfall i begynnelsen av boken inntil det begynner å bli litt for pinlig med de forenklede karakteristikkene. Men god litteratur blir det ikke. Forsøket i bokens avslutning på å «forklare» og «tilgi» blir fort patetisk og makter ikke å rette opp inntrykket av over 400 sider med fordummende tekst.

I am not impressed.

Min karakter: 3

Leserguide med spørsmål til diskusjon

Intervju med Victoria Hislop