«Kompani Orheim» av Tore Renberg

Nok en velskrevet bok av Tore Renberg. Den gjorde meg rørt til tårer, den fikk meg til å le høyt, og den var spennende nok til at jeg slukte den på to dager (og det er fort, med en familie med tre barn å passe på). Som i Mannen som elsket Yngve blir jeg imponert over språket. Presist, virkningsfullt, veloverveid. Nok en gang blir jeg slått av hvor dyktig Renberg er til å bruke nøyaktig de ordene han trenger. Mange nok til å skape stemning, men ikke så mange at han bryter den ned igjen. Renberg overlater akkurat nok for leseren å regne ut selv at det hele tiden oppleves som om virkningen boken gjør er en slags understrøm i teksten, og blir ikke påtvunget oss med insisterende påminnelser. Det er en fryd å lese en så velskrevet tekst.

Dette er den andre boken av tre om Jarle Klepp. Denne gangen er det barndom og tidlig ungdomstid, og «Kompani Orheim» er dermed en slags prequel til Mannen som elsket Yngve. Den kan kanskje kalles en bildungsroman. Men det er mer spennende med det den sier om relasjoner. Boken er full av relasjoner som går skeis. På mange måter er den en dyster bok, ihvertfall i lys av alt som går galt, og hvordan personene ødelegger for hverandre, bygger hverandre ned. Men den blir ikke trist å lese likevel. Merkelig nok formidler den kraft, energi, optimisme og glede over de tingene i livet som tross alt fungerer.

Dette er også en bok om alkoholisme, og hvor ødeleggende det kan være for en familie. Sånn sett er boken et vellykket kampanjeskrift for avholdsbevegelsen. Den er nok ikke ment slik, for Renberg er forsiktig med å lage ensidige, stereotype personskildringer. Alle har (minst) to sider. Men desto bedre effekt har det.

Synsvinkelen i boken skifter hyppig. Vi får hendelsene belyst fra flere sider, og følger tankene vekselsvis hos de forskjellige personene i boken. Dette er spennende, og gir en dypere innsikt i relasjoner og hendelser. Til tider er skildringene så tette på personenes tanker og følelser at det kvalifiserer til å kalles stream-of-consciousness. Og det er vellykket! Ikke forvirrende og uoversiktlig, for Renberg markerer tydelig nok når synsvinkelen skifter. På denne måten følger vi ikke bare Jarle. Vi får komme inn i hodet hos moren Sara og faren Terje, kammeraten Helge, mormoren Else, og flere andre. Og i motsetning til andre forfattere behersker Renberg også dette. Han er troverdig både som sprengkåt fjortenåring, pensjonert mormor, stupfull familiefar, middelaldrende mor.

Boken er full av parallelle handlinger og frampek. Flere scener fungerer som forsmak på andre som skal komme senere, uten at dette blir for åpenbart. Dessuten er jo hele boken et tilbakeblikk fra Mannen som elsket Yngve, og dermed er det noen overordnede ting vi vet fra før (hvis vi leser bøkene i den rekkefølgen de er gitt ut). Jeg fikk lyst til å lese den første boken om igjen nå, med innsikten i Jarles barndom friskt i minne.

Sitat s. 369:
«Han er ikke full. Han er glad. Han er ikke deprimert. Han har ikke høyt blodtrykk. Han er glad.
Forstår de ikke det.
Glad. Mose.
Glad. Lyng.
Glad. Stein.
Glad. Vann.
Glad. Norge.
Så nå får de bare gå litt.
Og kjenne på det.
At han er glad.»

Med forbehold om at jeg senere angrer meg… Denne gangen flesker jeg til:

Min karakter: 6

Dagbladets anmelder var ikke like begeistret som jeg

Advertisements

«Til fyret» av Virginia Woolf

Nok en Virginia Woolf-bok. Forrige gang var det pensum og jeg sverget på at dette skulle jeg ihvertfall aldri gjøre igjen. Men her er jeg da. Lesesirkelbok, og denne gangen leste jeg den på norsk (fordi det var det mitt lokale bibliotek hadde).

Dette er ikke en bok for de som liker handlingsmettede actionbøker, så mye er sikkert. Det skjer vel knapt noe i hele fortellingen. Hovedpersonen, fru Ramsay, sitter stort sett og leser et eventyr for sønnen sin gjennom hele bokens første del. En annen av de mest sentrale figurene, Lily Briscoe, står og maler gjennom hele fortellingen. De andre vandrer frem og tilbake på plenen, eller sitter i en hagestol, eller ligger på stranden. En halv seiltur får vi riktignok også, men den er like langsom, like drømmeaktig dvelende som resten av fortellingen.

Det vesentlige i denne boken er hva personene tenker og føler; om det de gjør, om hverandre, om livet. Stream-of-consciousness-teknikken er fascinerende idet at vi får så godt innblikk i hvorfor personene gjør det de gjør. Samtidig er det vanskelig å holde tråden, med mange innskutte setninger og tanker som digregerer, men siden det er minimalt med handling er ikke det et stort problem.

Ifølge vaskeseddelen er denne boken «Woolfs mesterverk» og en viktig bok om kjønnsroller, familierelasjoner, kjærlighetens vesen, sorg og savn. Det synes jeg er store ord. Jeg har stor respekt for at stream-of-consciousness-teknikken er krevende, og sikkert en spesielt virkningsfull metode for å få frem karakterenes indre liv. Men meg gir det ikke så mye. Jeg blir utålmodig, begynner å kjede meg, lurer på hva som er meningen med alt sammen. Det kan kanskje komme av at jeg ikke umiddelbart tar betydningen i alle bildene og symbolene. Det blir litt vel mye prat, for min smak.  Samtidig var det lyspunkter, blant annet i å se tankene de gjør seg i boken om forholdet mellom mann og kvinne, rollene og betydningen man har for hverandre. Noen av disse tingene er like aktuelle som noengang, andre tror jeg kanskje er blitt mindre aktuelle etter 1900-tallets kvinnefrigjørings-bølger.

SparkNotes om «To the lighthouse»

Det føles litt utakknemlig å skulle gi denne boken karakter ut fra min subjektive vurdering. Jeg vil helst ikke, for jeg har en emmen følelse av at grunnen til at jeg ikke har fått så mye ut av den er at jeg «ikke forstår den». Men hvis jeg skal så blir det: 4.

«Mrs. Dalloway» av Virginia Woolf

Handlingen i Mrs. Dalloway foregår over én dag – en fiktiv onsdag i juni 1923, i London. Mange skikkelser spinner inn og ut av handlingen, men hovedpersonen er politikerfrue Clarissa Dalloway, som forbereder et selskap samme kveld.

Boken er skrevet på en mildt sagt spesiell måte. Teknikken kan vel kalles strem-of-consciousness, men her i en ekstrem utgave. Synsvinkelen skifter midtveis i setninger! Et avsnitt begynner med observasjoner gjort av én av personene i boken, men innen avsnittet er slutt har fokuset byttet til en helt annen. Dette gjør historien vanskelig å følge og jeg opplevde boken som tung og vanskelig tilgjengelig. Jeg hadde nok ikke lest den hvis den ikke var pensum…

På grunn av stream-of-consciousness-teknikken får vi godt innblikk i personenes tanker, følelser, refleksjoner og reaksjoner. Bedre enn de får av hverandre, kan man få inntrykk av. Ett av bokens hovedtema er nettopp mangelen på kommunikasjon mellom menneskene. Så godt som alle karakterene i boken fremstår som veldig ensomme. De strever med å forholde seg til samfunnet og hverandre.

Andre temaer i boken er også klassiske modernistiske, som individualisme, sosial fragmentering, desillusjonen som følge av første verdenskrig og eksistensielle problemstillinger. Oppbruddet fra etablerte normer og oppløsningen av det britiske imperiet.

Siden handlingen er litt vanskelig å følge blir boken på mange måter mer en «opplevelse» enn en ordnet historie. Samtidig er det jo spennende å se hvordan det går med personene, og fordi så mange er skildret fra «innsiden» er det lett å føle sympati med dem.

En god bok som jeg aldri hadde lest om jeg ikke måtte!

Min karakter: 4/5

Studiespørsmål om boken på ReadingGroupGuides

SparkNotes om Mrs. Dalloway