«Brideshead revisited» av Evelyn Waugh

Dette var en god bok som jeg egentlig mener hadde fortjent en grundigere behandling, men jeg har ikke så mye å si. Jeg synes boka var interessant fordi den a) er en insider-account fra britisk overklasse (ett trinn opp på the social ladder fra det miljøet Agatha Christies bøker foregår i), b) den er et vitnesbyrd om den desillusjonismen og nedtryktheten som preget denne kulturen under 2. verdenskrig og c) den er skrevet av en forfatter med stor klassisk dannelse og alle den kulturelle kunnskapen det innebærer.

Jeg fant frem til denne boken fordi den sto på BBC sin toppliste over «100 good reads». Det er jeg glad for, for den var vel verdt å lese. I tillegg til overklassen for nedadgående handler den om religion, nærmere bestemt katolsk kristendom; tvil og tro. Jeg er litt usikker på hva jeg skal mene om den delen av bokens tematikk, derfor mener jeg ikke så mye i øyeblikket.

Jeg hadde ganske stort utbytte av å følge med på denne websiden underveis mens jeg leste. Den var ihvertfall god nok til at jeg følte jeg ikke trengte en kommentert utgave av boken. Den forklarer de litterære og kulturelle referansene, henvisningene etc. Til gjengjeld er den litt vel grundig etter min mening, og forklarer en masse ting som jeg synes er ganske innlysende. (For eksempel «tram – tram lines
metal rails on which ran public conveyances (‘trams’) which worked on electricity supplied by overhead cables»
.)

Boken har blitt filmatisert som en veldig populær BBC-serie fra 1981 (med Jeremy Irons som Carles Ryder), og som en spillefilm fra 2008 (med Matthew Goode).

Jeg har måttet levere tilbake boken på biblioteket, derfor har jeg ikke noe sitat denne gangen.

Min karakter: 5

Reklamer

«Primtallenes ensomhet» av Paolo Giordano

Primtallenes ensomhet handler om Alice og Mattia. Vi treffer dem i barndommen, ungdommen og som voksne. De har en litt større avstand til livet og andre mennesker enn det som er vanlig. Det er ikke så lett for dem å bryte ut av skallet, inn til der de andre er, der erfaringer og opplevelser deles. Denne avstanden gjør dette til en sår og litt trist bok. Men også veldig innsiktsfull og fin!

Jeg lar meg imponere av forfatterens evne til å komme inn under huden på hovedpersonene sine. Troverdig formidler han både Alices følelsemessige kaos og Mattias tvangstanker på en like naturlig måte. Jeg tror på disse personene, og jeg tror på at forfatteren klarer å formidle et riktig bilde av hvordan det er å være dem. En slik menneskekunnskap er ikke gitt alle forfattere – dessverre! Men det er en fryd å lese når forfatteren behersker det i så stor grad som her.

Den virkelige styrken i boken ligger i detaljene. Måten detaljene skildres på. De er på en forunderlig måte både lavmælte og insisterende på samme tid. Handlingen springer litt og gjør store hopp i antall år. Men scenene vi får innblikk i er mettet med detaljer som gjør dem veldig virkelighetsnære og troverdige.

Dette er også en slik bok som gir meg lyst til å skrive selv. Ikke fordi jeg kjenner meg så mye igjen i den (eller kanskje det også?), men fordi Giordano får det til å virke som alle slags dagligdagse erfaringer kan være gode nok til å skrive bok om. Hvis man bare er nok tilstede i øyeblikket til å virkelig legge merke til hendelsenes smak, opplevelsenes lukt og tekstur.

En ting jeg likte godt med denne boken var at den er så inkonklusiv. Mange av spørsmålene som reises blir aldri besvart. (Hva hendte egentlig med Alice den gangen? Hvorfor gir hun faren skylden for alt, også for anoreksien? Hvor ble det egentlig av Michela? Hvem var jenta Alice så på sykehuset?) Fordi jeg ikke får vite, blir jeg gående og grunne på disse spørsmålene. Boken fortsetter å kverne rundt i tankene mine etter at jeg har lest den ut, og får meg til å tenke på andre ting som boken også illustrerer. Sårbarheten i møtet mellom mennesker. Hvor lite som skal til for å ødelegge en stemning. Hvordan vi alle er summen av våre erfaringer, men fordi disse endrer seg gjennom tiden gjør vi det også. Hva som skal til for å kunne få lov å kalle seg «normal». Og hva som kvalifiserer til det motsatte.

Fordi mye i boken forblir usagt er det også symboler og temaer som ikke blir forklart eksplisitt. Som vanlig kan jeg se symbolene, men klarer ikke alltid å se hva de står for. Michela, f.eks., blir et symbol, men på hva? Alices tatovering er lettere – kanskje. Mattias runde arr i håndflaten? Jeg vet ikke. Men de er der. En mer dreven litteraturtolker enn jeg kan sikkert få noe mer utav dem.

Jeg forsøkte å søke på lister over kjente primtall på nett, men jeg klarte ikke å finne ut om 2760889966649 og 2760889966651 er primtall. 😉

Denne boken var forfriskende god. Giordano er nok en debutforfatter. Da er det bare å veeeeeente på neste… Håper det kommer fler. Og da mener jeg ikke doktoravhandlingen i partikkelfysikk som han visstnok holder på å skrive. (Var han ikke ganske så kjekk også forresten?! Tenk at det går an å være så smart, pen og begavet på en gang da… *sukk* )

Sitat, s. 153:
«Jeg skulle gjerne hatt ditt hode, det skulle jeg,» fortsatte Pietro. «Men jeg skjønte ikke noe av matematikken. Det var ikke noe for meg. Visse ting krever en helt spesiell hjerne.»
 Mattia tenkte at det var ingenting bra med å ha hans hode. At han gjerne skull ha erstattet det med et annet, eller også med en kakeboks, hvis den bare var tom og lett. Han åpnet munnen for å svare at det å føle seg spesiell er det verste fengselet noen kan lage seg, men han sa ingenting.

Boken har også blitt film.

Min karakter: 5+

Omtale i NY Times

Omtale i The Guardian

Omtale, intervju med forfatteren og diskusjonsspørsmål (Penguin)

«Morgen i Jenin» av Susan Abulhawa

For en fantastisk bok!

Amal elsker morgener. De minner henne om faren, som sto opp før soloppgangen og leste for Amal mens han røyket sin pipe med honning, eple og tobakk. Flere år senere våkner Amal fremdeles før soloppgang og tenker på sin kjære baba.

Det er sjelden en bok går så inn på meg som denne gjorde. Jeg tror jeg gråt sammenhengende gjennom de siste 100 sidene. Men det er en god ting! En vakker, grusom, velskrevet og sterk bok.

Boken spenner vidt i tid og sted, fra Palestina på 1940-tallet før staten Israel ble til, til USA etter 11. september 2001. Generasjon etter generasjon blir vi kjent med personene i slekten Abulheja. Synsvinkelen skifter ofte fra kapittel til kapittel. Noen ganger i jeg-form, noen ganger i 3. person, og mellom forskjellige fortellerstemmer. Men hele tiden med en kronologisk kontinuitet som gjør handlingen lett å følge. Samtidig er det også mange frampek og tilbakeblikk. Disse bidrar til å skape en nysgjerrighet for det som skal komme senere i fortellingen, og er med på å drive handlingen fremover.

Språket i boken er helt usedvanlig godt. Malende og vakkert, poetisk. Dette er sjeldent godt ivaretatt i den norske oversettelsen ved Ragnhild Eikli. Ett eksempel fra s. 330: «… mot friheten i en trassig død som eksploderte i en ærerik haug av skitt.»

Noe av det som bidrar til å gjøre denne boken så sterk er at vi får god tid til å bli kjent med menneskene. Vi får bli godt kjent med personenes tanker og følelser. Vi blir vitne til ungdomsforelskelser og pinlige hemmeligheter, vi får være flue på veggen på hos det nygifte paret på bryllupsnatten og hos fangene i fengselscellen. Persongalleriet er uvanlig bredt, og vi treffer igjen menneskene både som barn, ungdommer, middelaldrende og gamle. Kvinner og menn viser oss sine sårbare sider og store styrker. Alt sammen pakket inn i et språk som er utsøkt, veloverveid, nyskapende, skremmende, vakkert.

Samtidig makter boken å spille på ufattelig mange strenger avmenneskelig erfaring. Det er forskjellige måter å utøve morsrollen på, noen erfaringer merker oss for livet, ungdommelig mot og alderdommelig erfaring, og barn som blir bråfort gamle i møtet medde voksnes brutale verden som de ikke kan unnslippe. Kjærlighet, forelskelse og død. Alle de store temaene behandlet på en nett og varsom måte som ikke virker beklemmende eller masete, og bare i noen veldig få sekvenser klisjéfylt (her får også de sitt som vil ha romantikk og husmorporno). Aller mest er det bare sårt og fint.

Boken overrasker meg i sin vakre form og rører meg med sitt såre innhold. Stålsett deg for en leseropplevelse du sent vil glemme!

Fra en bok med så mange gode formuleringer er det vanskelig å velge ut bare ett sitat.

s. 93: «Stillheten nådde opp til taket av katedralen og svevde rundt der oppe, med en gjenklang av sorg og usynlig kaos, som om altfor mange sjeler steg opp samtidig. Vi eksisterte et sted mellom livet og døden, uten å bli tatt fullt ut imot av noen av dem.»

s. 145: «Hvis jeg blir her, kommer disse israelerne til å drepe meg en dag. De har all makt, og de vil ha all jord. (…) Det livet de har skrevet for oss, er bare en utsatt dødsdom, en levende død. Jeg vil ikke leve etter deres manuskript.»

s. 306: «Hele familien hennes [Jolantas] var blitt drept i holocaust under Den annen verdenskrig. Det ironiska var (…) at mama (…) også overlevde et blodbad som krevde nesten hele familien hennes. Bare med den forskjell at sistnevnte skjedde på grunn av førstnevnte, noe som forsterket min oppfatning av at det var palestinerne som måtte betale prisen for jødenes holocaust. Jødene drepte min mors familie fordi tyskerne hadde drept Jolantas familie.»

Min karakter: 5+

Dagbladets anmeldelse

NRK sin anmelder Anne Cathrine Straume var ikke like begeistret som jeg, og anbefaler isteden Solens Port av Elias Khoury

Omtale og diskusjonsspørsmål hos Readinggroupguides

«The House of the Mosque» av Kader Abdolah

The House of the Mosque handler om Aqa Jaan og familien hans, og hvordan det går med dem gjennom den iranske revolusjonen i 1979.

Abdolah er en fantastisk historieforteller. Han er god på å skape stemning og boken oser av fortellerglede. Han er ikke tilsvarende god på å bygge opp og samle seg om et plot. Som i boken My father’s notebook er det mange løse tråder, hele scener som ikke fører noe sted hen og en følelse av at det hele løper ut i sanden.

Tematisk er boken tredelt. I første del, som favner de første 270 sidene, er handlingen konsentrert rundt Aqa Jaan og medlemmene i hans familie. Det som skjer i verden rundt dukker opp mest i små glimt. Dette er en nær og varm skildring av familierelasjoner på godt og vondt. Men rundt s. 270 skifter perspektivet brått. Iran og revolusjonen blir hovedtema, og vi besøker bare Aqa Jaans familie i kortere glimt. De blir eksempler på grusomheter og tragiske skjebner i revolusjonens kaos. Siste del blir mer løsrevet fra handlingen, stemningen er litt svevende, selv om meningen nok er å gi inntrykk av at livet går videre for Aqa Jaan, tross alt…

For meg var dette en trist og opplysende bok. Opplysende fordi den i detalj tar for seg gangen i hendelsene rundt revolusjonen i Iran og den senere krigen mot Irak, de forskjellige gruppene i befolkningen og dessuten selvfølgelig kulturen, eksemplifisert ved Aqa Jaans familie. Trist fordi det stort sett går galt med alle sammen. Enten dør de, eller så reiser de sin vei…

Sitat s. 347:
«At last Zinat broke her silence. ‘People are free to say whatever they like. I’m simply doing my duty, and obeying the wishes of Allah!’
‘Which Allah do you mean? Why don’t I know that Allah?’ «

Jeg synes denne var et lite hakk bedre enn My Father’s Notebook.
Min karakter: 5/4

Omtale i Independent

Anmeldelse av Anne Cathrine Straume, NRK

«Håndbok i husstell for leiemordere» av Hallgrímur Helgason

Som tittelen antyder er dette en vittig bok. Lettlest, morsom og spennende. Det første kapittelet ble en litt anstrengt akkumulasjon av «kule formuleringer», men etterhvert som handlingen får fart henter det seg inn.

Dette er gladvold i bokinnpakning. Litt samme følelse som Pulp Fiction. Handlingen byr på overraskelser og artige krumspring. En av de morsomste tingee syntes jeg var hvordan de islandske navnene ble «transkribert» til engelsk. Helgi blir Hell G, Sigriður blir Sickreader, Gunnhillður blir Gunholder.

Utgangspunktet med en kroatisk leiemorder fra New York som havner i et frikirkemiljø på Island er på alle måter originalt.  Imponerende med detaljerte skildringer fra alle disse forskjellige stedene; Kroatia, New York, Island.

Oversettelsen av Tore Aurstad har jeg ingenting å utsette på.

Sitater:
s. 60: «Når man har gått omtrent 50 år uten krig, begynner man å engste seg for sånt som luftkvaliteten i barlokaler.»

s. 80:
Goodmoondoor (…) stiller et ganske kinkig spørsmål:
«Hva med kona di? Arbeider hun utenfor hjemmet?»
Ops! Jeg er visst gift.
«Hun? Nei, hun… hun foretrekker husarbeid. Og jeg… jeg er veldig tilfreds med det.»
«Det var veldig leit å høre om ulykken.»
Å? Har prestefruen kommet ut for en bilulykke? Håper det går bra med henne.
«Ja, takk skal du ha,» sier jeg med et bedrøvet blikk, som en tulling av en talentløs skuespiller i en dårlig tv-reklame.
«Du må savne henne veldig.»
Ops, der forsvant kona. Det her er som å se en spenningsfilm baklengs.
«Ja, det er sikkert og visst. Det er vanskelig å være alene.»
«Og dere har ikke noen barn sammen?»
Uff da. Den var vrien.
«Eh… Nei, jeg tror ikke det.» Faen. Den replikken var jævlig dårlig. «Jeg mener nei. Strengt tatt ikke.» Ikke spør meg hva jeg mener med det. Jeg har ikke peiling.

 Omtale i Dagsavisen
Anmeldelse i Daglabdet

Jeg koste meg med denne boka. Min karakter: 5.

«En dåre fri» av Beate Grimsrud

Da jeg så denne boken på biblioteket fikk jeg en sterk fornemmelse av at denne måtte jeg lese, men jeg kunne ikke huske hvorfor.  Senere har jeg funnet ut at det kan ha vært fordi jeg hadde sett at Knirk har fremhevet den som den beste norske boken hun leste i 2010. Heldigvis fulgte jeg magefølelsen, og fikk en leseopplevelse av sjeldent god kvalitet.

Til tross for tungt tema (psykisk sykdom og tilhørende tung medisinering) var boka ganske lettlest. Jeg tror det kommer av de korte avsnittene. Få avsnitt var lenger enn 3-4 sider, ofte var de nede i en halv side. Det gjorde det lett å lese, legge boken fra seg og plukke den opp igjen, lese «bare litt til» og litt til og litt til – en leseform som passer meg og min hverdag veldig bra.

En dåre fri handler om Eli Larsen, forfatter, filmskaper, prisvinner – og psykiatrisk pasient. Boken hopper frem og tilbake i tid, og vi møter Eli både som lite barn, tenåring, ung voksen og i bokens nåtid når hun er rundt 40. Reisen gjennom Elis liv er full av dobbelthet. Hun er barnet som er så proppfullt av historier og formidlingstrang at hun forteller og forteller for seg selv og alle som vil høre på, samtidig som hun lider av dysleksi og av støttelæreren får beskjed om at drømmen om å bli forfatter er det best å legge på hylla. Hun er jenta med dukkeansiktet og prinsessehåret som heller vil ha gutteklær og kalle seg med guttenavn. Hun tisser på seg til langt opp i ungdommen – men havner på A-landslaget i fotball og kan gå fortere enn alle storesøsknene på ski. Og ikke minst dobbeltheten galskap/genialitet. Er Eli så god til å skrive fordi hun er gal, eller på tross av det? Eller har de egentlig ingenting med hverandre å gjøre, bare fanget som to egenskaper i samme kropp?

Det er forresten ikke bare Eli som har en dualitet i denne boken. Det går igjen i flere av personene (Ikke minst Elis pappa), hendelsene og situasjonene. Selv om det er nærliggende å lete etter forklaringer på Elis sykdom i hendelser og opplevelser vi får bli vitne til fra barndommen hennes, insisterer ikke boken på en slik kobling. Tvert imot blir vi hele tiden minnet på hvor komplekst et hendelsesforløp kan være. «Virkeligheten har mange utganger». Her er det få fasitsvar.

Denne boken er en litterær kraftdemonastrasjon. Elis opplevelser av sykdommen og behandlingsapparatet er så inngående og detaljert skildret at det er troverdig og lett å leve seg inn i. Å få komme på innsiden av Elis tanker og følelser er på samme tid en opplevelse av gjennkjennelse og forbløffelse, for her er «normale» følelser vevet tett sammen med det splitter pine gale. Beskrivelsen av tunge medisiners virkninger og bivirkninger fremstår ikke som oppdiktet og er mer enn bare et krydder i teksten.

Dette er enten en sjeldent nær, åpen og ærlig bok – eller forfatterhåndverk på sitt aller beste, med grundig research og en innlevelsesevne i særklasse. Det er lett å begynne å spekulere på hvor mye av boken som er selvbiografisk. Hovedpersonen Eli er vokst opp i Norge, men bor og arbeider i Sverige, akkurat som forfatteren Grimsrud selv. Eli har gått på samme skoler som Grimsrud. Elis debutbok heter det samme som Beate Grimsruds debutbok.  Men siden Beate Grimsrud hevder at mesteparten av boka ikke er selvbiografisk så får vi tro det heller er snakk om grundig forfatterarbeid. Fleksing av litterære muskler.

En annen særegenhet ved boken er at den er skrevet på svensk og oversatt til norsk av forfatteren selv. Dermed står det i utgaven jeg har lest at den er 1. utgave, 1. opplag, utkommet i Norge i 2010, og uten noen henvisning til oversetter – samtidig som det på baksiden av boken er sitater fra anmeldelser av den svenske utgaven!

Beate Grimsrud var ny for meg. Jeg har ikke lest noe annet hun har skrevet, men det kan jeg godt tenke meg å gjøre nå. En dåre fri var både skremmende og fascinerende lesning. Den har krøpet under huden på meg, og kommer til å bli sittende. Lenge.

Sitater:
s. 38: «I bunnen av øyeblikket binder jeg en liten knute. Og så fortsetter livet. Jeg er oppe om natten og i sengen om dagen. Korte stunder fram og tilbake. Verden er låst, og jeg er ikke der. På godt og vondt.»

s. 78: «Verden er fylt av mennesker, men ingen jeg kan fortelle til. Man lever i samme luft. Men er helt alene inne i sin egen kropp. Som en ballong. Luft utenfor og luft innenfor det tynne skallet som kan sprekke. Det er bare å styre unna for nålen som hele tiden truer. Som vil at det en dag bare skal si poff.»

 s. 105: «Hvis du skal bli forfatter eller politiker eller noe i den duren og bli intervjuet i framtiden, så skal jeg gi deg et lite tips. Du skal ikke svare på spørsmålene. Du skal bare si det du vil ha sagt.»

s. 215 «Jeg får forespørsler om å delta i debatter og ha opplesninger. Jeg takker ja. Jeg svarer ja til nesten alt. Reiser land og strand rundt. Til radioen ringer en dag og spør hva jeg mener om renten. Da forstår jeg at jeg må velge blant tilbudene. At jeg må bremse.»

s. 405 «Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal.»

s. 490 «Jeg går inn og legger meg på sengen. Jeg er urolig, jeg må be personalet om hjelp. Mest opptatt er jeg av hvordan jeg skal komme meg tilbake fra Umeå, hvor jeg har hatt en opplesning i natt. Jeg ber om hjelp til å bestille en togbillett med sovekupé. Jeg er redd for å forsove meg og ikke komme meg av toget i Stockholm. De gjorde jeg ikke forrige gang. Jeg våknet da toget gled ut fra Stockholm sentral. ‘Men du trenger ikke være urolig,’ sier personalet. ‘Du er ikke i Umeå, så du trenger ingen billett. Du er på avdelingen.’ «

Dagbladets anmeldelse

dagsavisens anmeldelse

NRK sin anmeldelse

Knirk sin blogpost

Godt gjort. Min karakter: 5/6

«Mister Pip» av Lloyd Jones

Mister Pip - Lloyd JonesEn stillehavsøy i borgerkrig. Et klasserom fullt av barn og øyas siste hvite mann som påtar seg å være læreren deres. En pocketutgave av Charles Dickens’ Great Expectations.

Det er faktisk ingen vits i å lese denne boken hvis man ikke har lest Great Expectations (Store Forventninger). Så tydelig er den fortellingen tilstede gjennom hele boka. Dessuten får man jo hele handlingen servert og dissekert, så hvis man ikke har lest den fra før blir det nesten overflødig å lese den etterpå.

Samtidig står fortellingen i Mister Pip stødig på egne ben. Den var både spennende, tankevekkende, trist og fin. Detaljene var grundige og gjør historien troverdig. Det er nesten så jeg tror at Lloyd Jones må ha vært en svart tenåringsjente vokst opp på en stillehavsøy. Det er ganske godt gjort!

Boken uttrykker en kjærlighet både til bøker, fortellinger, utdannelse og kunnskap, og til menneskelig erfaring og levd liv. Den gir også noen skremmende påminnelser om hvor farlig mangel på kunnskap kan være. Akkurat som i Great Expectations blir vi utfordret til å ta stilling til hva det vil si å være en gentleman, og hvordan ulike menneskelige egenskaper kommer til uttrykk. Hva er mot, hva er høflighet, hva er å gjøre «det rette»? Hvem har «rett», hvem «tar feil», og hvem er helten i fortellingen, egentlig?

Boka var ganske kort og lettlest og lot seg sluke i en jafs. Av en eller annen grunn endte jeg med å lese den i oversettelse. Bortsett fra litt smårusk var den norske oversettelsen av Tore Aurstad ganske god.

Handlingen er lagt til øya Bougainville i Stillehavet, under borgerkrigen på 1990-tallet.

Sitat s. 16: «Rødhudene hadde tenkt å holde øya i et strupetak helt til opprørerne overga seg. Det var det vi fikk høre. «Lykke til,» sa mamma bare. Det var det samme for oss. Vi hadde fisk. Vi hadde høns. Vi hadde frukt. Vi hadde det samme som før.»

Boka har vunnet Montana Medal, The Commonwealth Writers’ Prize, The Kiriyama Prize og kom på kortlisten til The Man Booker Prize.

Omtale og diskusjons-spørsmål på ReadingGroupGuides

Min karakter: 5(+)

«Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket» av Lena Niemi

Dette er en forunderlig liten bok. 15 historier som gjør oss kjent med 17 forskjellige mennesker som alle sammen er forbundet med hverandre på forskjellige måter. En vinternatt i Oslo i 2008. Bokens drama skapes av at mobilnettet er nede, og alle misforståelsene og vanskelighetene som oppstår fordi folk ikke får ringt til hverandre.

På en måte minner fortellingene mye om noveller, fordi vi «begynner på nytt» for hver fortelling; ny hovedperson, ny bakgrunn, nye hendelser. Men samtidig får vi vite mer om personene i de andre fortellingene – fordi alle er forbundet med hverandre, og de som er hovedpersoner i sine egne fortellinger er samtidig bipersoner i noen av de andre fortellingene. Det er også en kronologisk rekkefølge: Den første fortellingen foregår tidligst på kvelden, deretter blir det senere og senere på natten og etterhvert morgen neste dag.

Noen av historiene er kjempespennende, og det er vanskelig å legge fra seg boken. Den er så kort og liten at man helst bare sluker den i én jafs. Men flere av fortellingene har ingen ordentlig avslutning. De ender i cliffhangere og vi får ikke vite hvordan det går med dem! Det er på samme tid både provoserende og spennende. Det er noe utilfredsstillende med å ha så mange fortellinger «hengende» igjen i hodet uten å få en konklusjon. Samtidig er det er dristig og effektfullt litterært grep. Historiene lever videre inne i hodet og jeg blir gående og grunne over dem. Hvor ble det av Magnar? Hva skrev Eline til Birgitte? Hva hendte med Mathias og Thea? Og hvor er egentlig faren til Thea??? Dette er en bok jeg kommer til å huske – lenge.

En annen grunn til det er at enkelte av fortellingene inneholder scener eller bilder som er så sterke at de etset deg inn i bevisstheten min og gjorde et uutslettelig inntrykk. Noen av disse er sjokkerende, noen triste, og noen humoristiske. Men selv de komiske har en mørk vri, en slags galgenhumor eller bitter bismak. Her er klisjéen med elskeren som gjemmer seg i skapet når ektemannen kommer hjem – men med en vri som gjør den både ironisk og dyster. Tragediene er aldri langt unna i bokens mange skjebner.

————————-SPOILER WARNING—————————————-
For eksempel fortellingen om Mathias, politimann og bokens største drittsekk (i hard konkurranse med flere av de andre) – som har «prøvd å bli gravid» med sin kone i 16 måneder, men unnlatt å fortelle henne at han er sterilisert!?!?!?!?!?

Og døve Birgitte. Som måtte være alene med den nyfødte datteren en natt, sovnet, og ikke våknet da babyen skrek (selvfølgelig, hun er jo døv).  Hun våknet neste morgen og fikk se babyen sin som var hoven og rød av å ha grått og skreket sannsynligvis i mange timer. Det bildet gjorde et spesielt sterkt inntrykk på meg.

Og det absurde bildet av Nils som dumper elskerinnen sin mens de har sex. Altså bokstavlig talt, mens han fortsatt har dingsen sin inne i dama! En scene jeg ikke skal glemme så lett!

Persongalleriet:
Unni – som slår opp med Liv og flytter på hotell
Magnar – som legger seg i en sovepose på Karl Johan for å dø
Nils – sønnen til Magnar og elskeren til Vigdis
Roar – samboeren til Vigdis og kollega av Bendik
Thea – som ikke blir hentet av faren sin og blir kjørt hjem av Mathias
Julie – som prøver å bli gravid med Mathias
Eline – ulykkelig i forholdet til Kjetil, vil hoppe ut av vinduet på sin egen fest
Mathias – politimannen, gift med Julie, kjører Thea hjem og etterforsker Elines selvmordsforsøk
Birgitte – nybakt mor, døv, gift med Frode (og sykelig sjalu)
Bendik – kollega av Roar, kolliderer med Frode
Jarle – jobber på hotellet der Unni tar inn. Gift med Amanda.
Liv – (eks)samboer med Unni. Finner Magnar på Karl Johan
Gerd – pensjonert fra samme skole som Vigdis og Nils, nabo til Eline
Frode – gift med Birgitte og kolliderer med Bendik
Kjetil – som blir med Amanda hjem fra festen til Eline, og gjemmer seg i skapet når Jarle kommer for tidlig hjem

Og de to som ikke har egen historie:
Vigdis – samboer med Roar og elskerinnen til Nils
Amanda – eksen til Kjetil og gift med Jarle

—————————–END SPOILER———————————————

Det eneste minus jeg finner er at enkelte av de løse trådene er for løse. Noen av personene er løsere knyttet til historiene enn resten. Hvorfor er f.eks. ikke faren til Thea en av personene i fortellingen? Det tror jeg lett man kunne fått til og hadde på en måte gjort edderkoppnettet komplett. Jo, og det usannsynlige i situasjonen Mathias/Julie – en lege ville ha oppklart det for lengst. Bortsett fra det: En stillferdig og sterk bok som anbefales på det varmeste!

Dagbladets anmeldelse av boka

Min karakter: 5

«The White Tiger» av Aravind Adiga

Boken har fått Booker-prisen i 2008 og da får jeg straks forventninger.

Hovedpersonen, Munna alias Balram alias The White Tiger vokser opp i en fattig landsby i India, men han har større drømmer. Han vil bli rik. Boken er skrevet i førsteperson som en serie brev til en kinesisk minister.

Dette er en godt fortalt historie med mange fargerike skildringer av Indias underverden. Smaker, lukter og farger er så levende beskrevet at man nesten føler at man er der. Boken er både spennende og morsom.

Samtidig er den gjennomsyret av en sosial kritikk som favner hele samfunnet og er tilstede i nesten alle bokens scener, uten at dette i seg selv blir påtrengende. Noe annet som er allestedsnærværende er korrupsjon, og den er påtrengende. Det spenner alle områder fra lokalsykehus og skoler til forretningsliv, kriminalsaker og stemmegiving ved valg. Jeg lurer på om dette er en korrekt beskrivelse av hvordan ting fungerer i India? Isåfall er det ganske skremmende.

Boka var en god leseopplevelse som jeg koste meg med. Den ga også noen elementer til ettertanke, som hvordan korrupsjon, utpressing og råttenskap reproduseres gjennom systemet fra høy til lav og fra denne generasjon til neste. Likevel syntes jeg den dalte litt etter at den største spenningskurven var utløst.

Nå er jeg spent på neste bok av samme forfatter, som jeg har liggende her, klar til å leses.

Min karakter: 5-

ReadingGroupGuides om The White Tiger

«Sula» av Toni Morrison

SulaHadde dette vært en film, ville det ha vært et drama. Et ganske groteskt ett, til tider…

Et svart nabolag i en landsby i USA på 1920-tallet og noen tiår fremover. Vi møter bestevenninnene Sula og Nel, og familiene deres. Svarte kvinners hverdag i et samfunn der menn enten er arbeidsledige eller de reiser vekk for å få jobb. Den daglige kampen for overlevelse og forsørgerpliktene for barna setter kvinnene i umulige situasjoner, der oppfinnsomheten og jernviljen holder dem gående eller blir deres undergang.

Boka er stappfull av symbolisme. Jeg kan se symbolene, men jeg er ikke så flink til å vite hva de betyr alltid.

Favorittsitat: » ‘When you gone to get married? You need to have some babies. It’ll settle you.’   ‘I don’t want to make somebody else. I want to make myself.’ » (s. 92)

«Good taste was out of place in the company of death, death itself was the essence of bad taste.» (s. 107)

Karakter: 5-

SparkNotes om Sula

« Older entries