«Beatrice and Virgil» av Yann Martel

Dette var en liten, forundelig bok. Forfatteren Henry lider av skrivesperre. Han lever godt av den siste boken sin, som ble en stor suksess. Når den neste ikke engang kommer så langt som til utgivelse, bestemmer han seg for å slutte å skrive. Han får ny inspirasjon i møtet med en taksidermist – en som stopper ut døde dyr – når denne ber om hjelp til teaterstykket han har skrevet. Beatrice og Virgil er karakterer i dette teaterstykket, og fragmenter i deres historie er flettet inn i boken som en fortelling inni fortellingen.

Boken er så lettlest og så kort at jeg leste den ut på en dag. Det var nesten litt synd, for den var samtidig pakket med filosofiske betraktninger om kunst, om livet, om forfattergjerningen og om grusomhet. Jeg skulle gjerne levd i boken litt lenger.

Martel reiser mange spørsmål med denne lille boken. Et spørsmål som tas opp tidlig i boken er mangelen på fiksjon om Holocaust. Et tema som er så alvorlig at selv kunsten blir stille. Beatrice and Virgil er en bok om å skrive. En bok om kunst og fiksjon. En fortelling om å fortelle. Om å fortelle om Holocaust. Eller ikke.

Slutten kom brått og overraskende på meg, og det likte jeg. Tror jeg.

Men jeg er tilbøylig til å være enig med anmelderen i The Guardian, som setter fingeren på hva som er galt med boken:

Beatrice and Virgil seems, despite its evidently large ambitions, strangely trivial and narcissistic: a book that ends up thinking about neither Jews nor animals, but using the extermination of both to think about, of all things, writer’s block.

Enda mer kritisk var denne anmeldelsen: http://www.edrants.com/why-yann-martels-beatrice-and-virgil-is-the-worst-book-of-the-decade/
Selv om jeg er tilbøylig til å være enig i noe av det som står i denne anmeldelsen, mener jeg faktisk at boken var verdt å lese. Om ikke annet fordi den var så kort, men mest på grunn av de filosofiske funderingene.

Sitat s. 16:
Fiction and nonfiction are not so easily divided. Fiction may not be real, but it’s true. (…) As for nonfiction, for history, it may be real but its truth is slippery. (…) If history doesn’t become story, it dies to everyone except the historian. (…) With the Holocaust, we have a tree with massive historical roots and only tiny, scattered fictional fruit. But it’s the fruit that holds the seed! It’s the fruit that people pick. If there is no fruit, the tree will be forgotten.

Min karakter: 4-

 

 

Advertisements

«Alias Grace» av Margaret Atwood

200px-AliasGraceBoka handler om tjenestepiken Grace Marks som blir dømt for mord. Handlingen foregår i Canada og USA i tiden rundt 1840-1870. Jeg har alltid høye forventninger til en Atwood-bok (Etter at jeg falt pladask for Den blinde morderen) – og jeg ble ikke skuffet.

Noe av det jeg likte best med boka var alle de detaljerte beskrivelsene av arbeidsoppgavene til tjenerne i et herskapshus på 1800-tallet. Det er en verden som for meg er helt ukjent, samtidig har den vært realiteten for enormt mange mennesker opp igjennom historien. Fantastisk fascinerende, dette vil jeg lese mer av! Men hvor? Noe av magien ligger jo i Atwoods dyktige skrivehåndverk – hun har ikke skrevet disse tingene for å opplyse, dette er kun bakteppet og omstendighetene for å formidle den historien hun vil fortelle. Stilsikkert og av høy litterær kvalitet. Få, om noen, kan matche hennes talent for dette. Jeg er Atwood-fan!

Handlingen i boka bygger på faktiske personer som har levd, og faktiske hendelser. Dermed er den kanskje en faction-roman. Men Atwood har vært så ryddig at hun har gitt en kort oppsummering til sist av hvilke kilder hun bygger på, og hva man vet og hva som er funnet på av henne selv. Det er et stort pluss!

Atwood har gjort en imponerende mengde grundig research for å få på plass detaljer og informasjon om perioden hun skriver om. Nok et tegn på dyktig håndverk som legger til rette for en fantastisk leseopplevelse. Dette er en tykk bok, Atwood skriver mye. Hun går grundig inn i personene sine, vi føler vi blir godt kjent med dem, selv mange som egentlig bare er bipersoner i plottet. Hun har lange og detaljerte beskrivelser, men det blir ikke kjedelig eller tungt. Det er en liten bragd i seg selv!

Hvis man søker etter informasjon om Margaret Atwood på nett er det ofte denne boken som nevnes. Dessverre snubler man også veldig tidlig over sentrale elementer fra handlingen som kanskje kan avsløre litt for mye av boka. (Dette skjedde dessverre meg.) Jeg vil absolutt anbefale denne boken, så les den, men gjør det først, uten å prøve å lese mer om den på nett. Og uten å lese denne omtalen videre.

—————————————SPOILER WARNING—————————————————–

Jeg hadde helt fra starten av boka en anelse om hva som var «fatt» med Graces mentale tilstand – fordi dette dukker opp tidlig når man søker på informasjon om boken. Dessverre. Dermed ble det aldri noen stor overraskelse for meg, og jeg aner ikke når man «normalt» ville begynne å fatte mistanke. Derfor vet jeg heller ikke hvordan boken virker på en leser uten slike forutantagelser.

På meg ble bokens siste del (etter den store hypnose-seansen) litt platt og kjedelig. Jeg satt og ventet på noen store rystende avsløringer, eller i det minste noen overraskelser. Isteden seilet boken inn til en happy ending, uten noen skjær i sjøen. For eksempel hadde jeg gjerne sett at doktor Jordan hadde måttet ta en større del av konsekvensene for sin opptreden – han er jo en ufordragelig fyr, sånn han behandler damene i sitt liv. Tenk om Grace da hun var under hypnose hadde avslørt for hele selskapet det hun hadde hørt om ham fra Dora! Haha, det hadde vært til pass for ham, tenker jeg!

————————————–END SPOILER————————————————————

Men dette er flisespikkeri. Boken var i det store og det hele både spennende og godt skrevet. Den har mange hentydninger, subtile vendinger og ting som ikke blir sagt fullt ut. Dermed kan man velge å lese den på mange «plan». Jeg er ikke noen verdensmester i litteraturtolkning, så her er det sikkert mange lag med dobbelt bunn som jeg ikke har trengt fullt og helt igjennom. Men jeg skimter dem, og ser at de er der. Peonene, for eksempel, er helt garantert symbol for et eller annet, men hva?

Heldigvis kan man nyte boka også selv om man ikke tar alle disse symbolene på strak arm.

Mange gode sitater, jeg velger bare ut ett på måfå:

«Jeg husker ikke stedet så godt, siden jeg var barn da jeg forlot det; bare bitvis, som en knust tallerken. Det er alltid noen biter som ser ut som de kommer fra en helt annen tallerken; og så er det tomrommene som man ikke får noenting til å passe inn i.»

Karakter: 5+

Diskusjonsspørsmål hos ReadingGroupGuides

Intervju med Margaret Atwood på ReadingGroupGuides

e-notes study guide

BookRags study guide

«Life of Pi» av Yann Martel

lifeofpiDa jeg først hørte om denne boken, var det som vinner av The Man Booker Prize i 2002.  At en bok har vunnet priser behøver ikke nødvendigvis bety at det er en fantastisk bra bok, men jeg har erfart at det ofte betyr at jeg vil like den. Og så skulle den handle om slike store temaer som Religion, Filosofi og Meningen med Livet.  Jeg var slogt. Jeg visste at denne boken måtte jeg lese. Men det skulle ta sin tid før det ble en realitet, nærmere bestemt 7 år.

Boken går hardt ut og hevder at den inneholder en historie som vil få deg til å tro på Gud. Wow, det var ikke småtterier heller!

Jeg må vel innrømme at jeg ikke ble noe spesielt mer religiøs av å lese denne boken. Men det var en fantastisk flott historie, drivende godt fortalt, spennende, humoristisk og tankevekkende. Jeg likte den godt. Og så bruker den mise en abyme, en historie inni historien. Det er flere historier som blir fortalt, etter hverandre, ved siden av hverandre og inni hverandre. Jeg er litt svak for slike fortellerteknikker… ❤

Hovedvekten av historien dreier seg om den indiske gutten Piscine Molitor Patel (aka Pi), hans oppvekst i India og hans reise til Nord-Amerika. Han er veldig opptatt av religion, og vil helst være både hindu, kristen og muslim på en gang. Turen til Nord-Amerika blir mer enn strabasiøs, når han i reisefølget har en bengalsk tiger.

Historien er fortalt på en overbevisende måte og har tilsynelatende til hensikt å få oss til å tro at den gjerne kunne vært sann. Men i noen partier blir det likevel hardt å følge denne oppfordringen, da noen av delene blir litt vel fantastiske. Og så, til slutt, får vi servert en «alternativ historie», og blir utfordret til å ta stilling til hvilken fortelling vi ønsker å tro på.

Og det er kanskje bokens budskap: Til syvende og sist handler det å tro om et valg man må gjøre. Man må velge å tro. På Yann Martel og på Gud.

Favorittsitat:  «To choose doubt as a philosophy of life is akin to choosing immobility as a means of transportation.»

Min karakter: 5+    

SparkNotes om boken

ReadingGroupGuides om boken