«The Catcher in the Rye» av J. D. Salinger

Så har endelig jeg også blitt kjent med Holden Caulfield. For en fyr! Halve tiden irriterte han vettet av meg, andre halvparten syntes jeg synd på ham.

Denne boken var tung å komme inn i. Ikke før på side 112 klarte jeg å overse språket nok til å begynne å følge skikkelig med i handlingen. Språket var nemlig veldig muntlig og fullt av banneord. Fryktelig slitsomt å lese, synes jeg.

Men når jeg først klarte å se forbi språket var det forsåvidt en god bok. Veldig spennende – jeg satt og ventet på at et eller annet helt forferdelig skulle skje…

Bokens Store Tema er Holdens utvikling iløpet av noen få desemberdager det året han er 16. Kanskje er dette en «oppvekstroman» – skjønt tidsspennet er kort, og man kan jo spørre seg om han vokser noe særlig. «Headed for a crash» er en bedre beskrivelse.

Aller mest er han en fryktelig ensom person som desperat søker etter kontakt og tilknytning til andre mennesker. Men det går galt hver gang, for han skyver alle fra seg med imponerende effektivitet.

Et annet tema jeg ser i boken er hvordan de «kondisjonerte og vellykkede» (les: rike) i samfunnet overser «de indre verdier». Holden trenger menneskelig kontakt og ikke minst trenger han nærhet til familien og trygghet. Det er åpenbart at han sliter med sorg og ensomhet etter at lillebroren hans døde. Men familien hans forventer at han skal gjøre det bra på skolen, bli en vellykket advokat og tjene penger slik som faren. Og når han ikke klarer det, blir løsningen å sende ham på en (garantert svindyr) psykiatrisk institusjon. Slik løser man sånne problemer i de kretser.

På grunn av språket klarte jeg ikke å finne noe sitat denne gangen. Kanskje jeg kan komme tilbake til det senere.

Karakter: 4++

SparkNotes om Catcher in the Rye

CliffNotes om Catcher in the Rye

Reklamer

«Alias Grace» av Margaret Atwood

200px-AliasGraceBoka handler om tjenestepiken Grace Marks som blir dømt for mord. Handlingen foregår i Canada og USA i tiden rundt 1840-1870. Jeg har alltid høye forventninger til en Atwood-bok (Etter at jeg falt pladask for Den blinde morderen) – og jeg ble ikke skuffet.

Noe av det jeg likte best med boka var alle de detaljerte beskrivelsene av arbeidsoppgavene til tjenerne i et herskapshus på 1800-tallet. Det er en verden som for meg er helt ukjent, samtidig har den vært realiteten for enormt mange mennesker opp igjennom historien. Fantastisk fascinerende, dette vil jeg lese mer av! Men hvor? Noe av magien ligger jo i Atwoods dyktige skrivehåndverk – hun har ikke skrevet disse tingene for å opplyse, dette er kun bakteppet og omstendighetene for å formidle den historien hun vil fortelle. Stilsikkert og av høy litterær kvalitet. Få, om noen, kan matche hennes talent for dette. Jeg er Atwood-fan!

Handlingen i boka bygger på faktiske personer som har levd, og faktiske hendelser. Dermed er den kanskje en faction-roman. Men Atwood har vært så ryddig at hun har gitt en kort oppsummering til sist av hvilke kilder hun bygger på, og hva man vet og hva som er funnet på av henne selv. Det er et stort pluss!

Atwood har gjort en imponerende mengde grundig research for å få på plass detaljer og informasjon om perioden hun skriver om. Nok et tegn på dyktig håndverk som legger til rette for en fantastisk leseopplevelse. Dette er en tykk bok, Atwood skriver mye. Hun går grundig inn i personene sine, vi føler vi blir godt kjent med dem, selv mange som egentlig bare er bipersoner i plottet. Hun har lange og detaljerte beskrivelser, men det blir ikke kjedelig eller tungt. Det er en liten bragd i seg selv!

Hvis man søker etter informasjon om Margaret Atwood på nett er det ofte denne boken som nevnes. Dessverre snubler man også veldig tidlig over sentrale elementer fra handlingen som kanskje kan avsløre litt for mye av boka. (Dette skjedde dessverre meg.) Jeg vil absolutt anbefale denne boken, så les den, men gjør det først, uten å prøve å lese mer om den på nett. Og uten å lese denne omtalen videre.

—————————————SPOILER WARNING—————————————————–

Jeg hadde helt fra starten av boka en anelse om hva som var «fatt» med Graces mentale tilstand – fordi dette dukker opp tidlig når man søker på informasjon om boken. Dessverre. Dermed ble det aldri noen stor overraskelse for meg, og jeg aner ikke når man «normalt» ville begynne å fatte mistanke. Derfor vet jeg heller ikke hvordan boken virker på en leser uten slike forutantagelser.

På meg ble bokens siste del (etter den store hypnose-seansen) litt platt og kjedelig. Jeg satt og ventet på noen store rystende avsløringer, eller i det minste noen overraskelser. Isteden seilet boken inn til en happy ending, uten noen skjær i sjøen. For eksempel hadde jeg gjerne sett at doktor Jordan hadde måttet ta en større del av konsekvensene for sin opptreden – han er jo en ufordragelig fyr, sånn han behandler damene i sitt liv. Tenk om Grace da hun var under hypnose hadde avslørt for hele selskapet det hun hadde hørt om ham fra Dora! Haha, det hadde vært til pass for ham, tenker jeg!

————————————–END SPOILER————————————————————

Men dette er flisespikkeri. Boken var i det store og det hele både spennende og godt skrevet. Den har mange hentydninger, subtile vendinger og ting som ikke blir sagt fullt ut. Dermed kan man velge å lese den på mange «plan». Jeg er ikke noen verdensmester i litteraturtolkning, så her er det sikkert mange lag med dobbelt bunn som jeg ikke har trengt fullt og helt igjennom. Men jeg skimter dem, og ser at de er der. Peonene, for eksempel, er helt garantert symbol for et eller annet, men hva?

Heldigvis kan man nyte boka også selv om man ikke tar alle disse symbolene på strak arm.

Mange gode sitater, jeg velger bare ut ett på måfå:

«Jeg husker ikke stedet så godt, siden jeg var barn da jeg forlot det; bare bitvis, som en knust tallerken. Det er alltid noen biter som ser ut som de kommer fra en helt annen tallerken; og så er det tomrommene som man ikke får noenting til å passe inn i.»

Karakter: 5+

Diskusjonsspørsmål hos ReadingGroupGuides

Intervju med Margaret Atwood på ReadingGroupGuides

e-notes study guide

BookRags study guide

«Kollektivt selvmord» av Arto Paasilinna

arto250Jeg hadde litt blandede forventninger til denne boken, etter at jeg leste «Den elskelige giftblandersken» for litt siden og var litt sånn mellomfornøyd.

Denne gangen var det ingen tunge formuleringer eller haltende språk. Boken er rett og slett morsom, underholdende og herlig. Tenk at det går an å skrive så muntert om så triste temaer som depresjon og selvmord! Med finsk galgenhumor følger vi en gruppe selvmords-kandidater på vei mot døden gjennom Finland og Europa. Mange avstikkere underveis og flere hindringer må overvinnes – alt til stor glede for leseren. Jeg lo høyt flere ganger.

Favorittsitat: «Urho ble redd, det var faktisk en ekte oberst som fylte døråpningen, i full uniform med skulderklaffer og det hele, og med tre gyldne roser på kragespeilet. Urho Jääskeläinen stilte seg instinktivt i stram givakt: -Oberst! Korporal Jääskeläinen, tolv kyr, tretten mann alle!»

Karakter: 5

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.3360493

«Det tredje tegnet» av Yrsa Sigurdardóttir

tegnetEn islandsk krim er jo forfriskende og annerledes. Den handler om mystiske ting som skjer i tilknytning til universitetsmiljøet. Saken skal løses av en kvinnelig islandsk advokat, sammen med en tysk forretningsmann som går i pensko på huleutflukter i den islandske vinteren. Her er det både action, svart magi og forskjellige løse tråder som må nøstes opp før man kommer i mål. Men jeg må innrømme at jeg gjettet løsningen på dramaet i god tid på forhånd – det trakk kanskje opplevelsen litt ned at det tross alt ikke var vanskeligere å gjette.

Karakter: 4-

«East, West» av Salman Rushdie

c6972En novellesamling med 9 noveller; tre under overskriften «East» som alle foregår i India, tre under «West» som sorterer under den Europeiske kultursfæren, og tre under «East, West» – som har elementer fra begge deler.

Jeg likte kanskje best de tre første, og noen av de siste. De som sorterer under «West» er ganske forunderlige og litt vanskelig tilgjengelige. Den ene av dem er en slags opptakt eller alternativ versjon av Hamlet, en annen er en slags fremtidsvisjon eller en scifi-novelle, og den siste en fortelling om Columbus.

Men fantasien er det iallfall ingenting å si på. God underholdning og til dels genial oppbygging. Alle novellens sjangerkrav er tilfredsstilt. Litt søking på nett viser meg at de fleste er enige i at novellene i samlingen holder veldigvarierende kvalitet, men det hersker ikke like rørende enighet om hvilke som er de gode. Interessant, hehe.

Den jeg likte aller best var «The harmony of the spheres» som sorterte under «East, West»-delen.

Karakter: 4 til 5

http://www.garretwilson.com/books/eastwest.html

«Den trettende fortellingen» av Diane Setterfield

13fortellingPå coveret av min utgave har Anne B. Ragde sagt at «Jeg vedder på at Jane Austen snur seg i graven av ren misunnelse fordi hun ikke selv fikk skrevet denne romanen!» Snakk om å skru forventningene høyt i været!

Vi møter Margaret Lea, vokst opp i et antikvariat med en enorm kjærlighet til bøker og lesning, og den eksentriske, døende forfatterinnen Vida Winter. Boken er en kjærlighetserklæring til bøker og lesere. Bøker, biblioteker og forfattere har en helt dominerende plass i fortellingen.  Noen mysterier blir det også plass til, som driver handlingen fremover og gjør boken spennende.

Jeg skjønner at jeg (selvfølgelig) burde ha lest boken på engelsk. Det hadde nok gitt en mer helhetlig opplevelse. Likevel tror jeg ikke det er oversetterens feil at språket til tider virker en anelse anstrengt, påtatt eller kunstig. Det virker som forfatteren har en inngående kjennskap til hvordan bøker generelt er bygget opp og hvilke virkemidler som gir en tiltenkt effekt. Dermed bærer boken litt preg av en slags tilgjorthet: «Nå passer det med en malende ordrik skildring av et-eller-annet for å skape stemning, derfor putter vi det inn her. Og nå trenger vi en humoristisk satt-på-spissen-formulering, da tar vi med det.»

Jeg får følelsen av at forfatteren har ønsket å skrive en bok som treffer leseren på nøyaktig de riktige punktene, og at boken helt bevisst er ment å gi en bestemt opplevelse. Men dette er også så dyktig gjort at det virker. Det er akkurat det tiltenkte som skjer. Boken treffer, og gir en spennende og underholdende leseopplevelse, selv om jeg blir sittende med følelsen av å ha blitt manipulert.

I denne boken treffer vi også en stor fortelling inne i en annen fortelling. De er spennende, begge to. ❤ Men jeg må få komme med en alvorlig advarsel: Hvis du ikke har lest Jane Eyre, men planlegger å gjøre det, så les den før du leser «Den trettende fortellingen». Hele handlingen i Jane Eyre blir nemlig avslørt i denne boken, og for meg som ikke hadde lest den ennå er Jane Eyre altså blitt godt og grundig spolert.

Det er vanskelig å velge ut ett sitat blant mange gode fra denne boken. Den har sitat-materiale på mange plan:

Det kloke og innsiktsfulle (s. 53):  «En sunn kjærlighet til penger gir likevekt i livet, og mennesker som ikke har det, er sykelig besatt av ideen om personlig integritet

Referanser til populærkultur og verden utenfor boken (s. 118): «Legens kone. I musikkværelset. Med fiolinen

De vittige (s. 252): «Det var som å leve fullt og helt inni en bok. Jeg trengte ikke engang å dukke fram fra den, for jeg kunne sitte ved skrivebordet og lese manuskriptet mitt mens jeg spiste måltidene som Judith bragte til rommet mitt. Grøt betydde at det var morgen. Suppe og salat betydde lunsj. Stek og nyrepai var kveld. Jeg husker jeg grunnet lenge over en tallerken med eggerøre. Hva betydde det

 s. 316-317: «Doctor Clifton kom. Han lyttet til hjertet mitt og stilte en mengde spørsmål.  «Stormfulle Høyder – har du lest den?»  «Mm-hmm.» «Og Jane Eyre?» «Mm.» «Fornuft og følelser?» «Hm-m.» Han snudde seg og så alvorlig på meg. «Og jeg antar at du har lest disse bøkene mer enn én gang?» Jeg nikket, og han rynket pannen. «Lest og lest dem på nytt? Mange ganger?» Jeg nikket en gang til og han rynket pannen enda mer. «Siden barndommen?» Jeg ble forbløffet over spørsmålene hans, men tvunget av det alvorlige blikket hans nikket jeg igjen. Under de mørke øyenbrynene smalnet øynene hans til sprekker. Jeg kunne godt forestille meg at han skremte pasientene sine, og at de ble friske bare for å bli kvitt ham. »

Karakter: 5

ReadingGroupGuides om «The thirteenth tale»

«Jeg skal vise dere frykten» av Nikolaj Frobenius

poe-lEtter årevis med studier på universitetet nærer jeg en dyp skepsis mot denne sjangeren: Faction. Altså man tager et sett virkelige historiske personer, og dikter en skjønnlitterær fortelling om dem, løselig bygget på fakta. Resultatet er en smørje der man ikke kan være sikker på hva som er sant og hva som er dikt. Jeg synes sånt er fryktelig vanskelig å forholde meg til. Hva vet jeg egentlig om disse menneskene etter å ha lest en sånn bok? Hva kan jeg stole på at er fakta av det jeg har lest? Siden det er umulig for meg å vite uten inngående studier av hovedpersonene må jeg altså forkaste alt sammen – for ikke å risikere å tro på noe som bare er løgn. Dermed sitter jeg igjen like dum – eller enda dummere – enn før. Frustrerende!

Med disse bange anelsene gikk jeg til denne boken som handler om forfatteren Edgar Alan Poe og kritikeren/redaktøren Rufus Griswold. Boken har fått P2-lytternes romanpris, så noen har tydeligvis likt den.

Boken minnet mest om en kriminalroman. Jeg satte større pris på den enn jeg trodde jeg kom til å gjøre, men den litt plagsomme følelsen av å sveve mellom fiksjon og virkelighet hang  ved.

Karakter: 5- 

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.6478037