«Kakerlakkene» av Jo Nesbø

I annen bok om Harry Hole er det mange tematiske likheter med første bok. Som forrige gang blir Harry sendt langt avsted rundt halve jordkloden, for å løse en sak med et norsk mordoffer i utlandet, i samarbeid med det lokale politiet. De siste scenene i boken er også mistenkelig like. Lider Nesbø av dårlig fantasi? Hvem som dør i løpet av boken er heller ingen overraskelse.

Plotet var bedre bygget opp og en anelse mindre forutsigbart enn i forrige bok. Til gjengjeld var språket og utførelsen om mulig enda mer slurvete. På side 95 forteller Harry et vitne at «vi er midt i en mordetterforskning her, og jeg har dårlig tid.» Senere, på samme side, i samme samtale med det samme vitnet, forklarer Harry at «[det blir ikke de store presseoppslagene] når en mann dør av hjertesvikt.» Sånne slurvefeil bugner det av, i den grad at det faktisk blir forvirrende. Når personer i boken «forsnakker» seg, er det da med vilje? Eller er det forfatteren som har slurvet?

Alt i alt, samme karakter som forrige gang: 3/4.

Sitat s. 133:
«Man er ikke eldre enn man føler seg,» sa Harry. «Så da skulle jeg vel være rundt seksti.»

Reklamer

«Flaggermusmannen» av Jo Nesbø

Den første boken om Harry Hole foregår i Sydney i Australia. Jeg kommer sikkert til å skulle lese alle Harry Hole-bøkene med tid og stunder, og derfor tenkte jeg at nå skal jeg rett og slett ta dem fra begynnelsen av. (Jeg har bare lest Frelseren fra før, og den syntes jeg var veldig bra.)

Jeg ble imponert over mengden research og detaljkunnskaper Nesbø legger for dagen. Dette er veldig effektivt for å skape stemning og koloritt i historien. Språket er til tider en anelse anstreng og dessuten ofte klisjéfylt. Her tror jeg Nesbø senere har kommet en lang vei siden debutboken. Som krim betraktet synes jeg den var litt svak, idet at jeg veldig lenge hadde en anelse om hvem som var morderen. Det blir litt kjedelig å lese når man sitter og har skjønt det gjennom halve boken. Særlig når det ikke var bevisene eller hendelser *i* boken som satte meg på sporet, men derimot plot, drama og fortellerteknikk – slike meta-ting som gjør at du forstår at en person i en skrekkfilm skal dø når de går ut av rommet og sier «I’ll be right back».

Forøvrig er det litt nostalgisk å lese en krim fra 1997 – et tidspunkt da datamaskiner og mobiltelefoner akkurat såvidt var iferd med å bli allemannseie. Måten det tekniske må forklares i detalj på virker litt eksotisk nå.

Sitat s. 127:
Det ene bakhodet reiste seg. Og reiste seg. Det hadde nesten nådd taket da det snudde seg og viste sin stygge, kopparrede fremside. En glatt bart som hang ned ved munnvikene understreket mannens orientalske utseende.
«Djengis Khan! Godt å se deg, jeg trodde du var død!» utbrøt Harry og rakte fram hånden.

Min karakter: 3/4 En hederlig start, men Nesbø kan mye bedre.

 

 

«Dyrlegen forteller» av Halvor Paus

Dyrlegen forteller. Om folk og fe i norske daler er en fornøyelig liten bok. Dette er fortellinger fra en dyrlegepraksis i Rendalen på 1950-tallet, gitt ut i 1983.

Jeg husker jeg som barn med stor iver leste James Herriots bøker da jeg var på sommerferie hos Bestemor. Her er så mye likt at det ikke kan være snakk om tilfeldigheter men inspirasjon. Og det er jo greit nok, det. Resultatet er en koselig bok der vi får møte mange slags folk og ikke minst dyr. Og utvikler en bestemt følelse av at riktignok kunne man nok klare seg uten veier og uten allmenlege på landet i Norge på 50-tallet, men galgenhumor, det kunne man ikke klare seg uten.

Det er bare snaue 60 år siden, men livet som skildres i disse fortellingene er allerede fra en annen verden. Det er litt eksotisk nesten, å tenke på hvordan det har vært i tidligere tider, der det ikke fantes veier og heller ikke biler til å kjøre på dem med, der nøysomhet ikke bare var en dyd men et spørsmål om overlevelse, og der hjertevarmen øker proporsjonalt med avstanden mellom gårdene.

Sitat s. 28-29:  Bilen braste ut og sto bom fast i snøfonna. (…) To timer senere ankom samaritanene i form av to traktorer som skulle til skogs. (…) De helte i meg noe kaffe fra en termos og dro meg ut av snøfonna med et kjemperykk. «Når jeg får merkene fra helsedirektoratet skal dere få en halv flaske sprit,» sa jeg. De uttrykte begge håpet om at jeg måtte kjøre riktig mye i grøfta i tiden som kom, og forsvant larmende i mørket.

Min karakter: 4

«Egalias døtre» av Gerd Brantenberg

«Egalias døtre» må vel nesten kunne betraktes som en klassiker fra 1970-talls-feminismen. I landet Egalia er det kvinnene som har makten, og mennene blir undertrykt. Fengende satire, samfunnskritikk som sparker både hit og dit. På en vellykket måte snur boken opp-ned på mange ting som har virket selvfølgelig i vårt samfunn, og viser hvor absurd det egentlig er når kvinner skal tilpasse seg et samfunn beregnet for menn. Kritikk av mannssjåvinismen i vårt eget samfunn. Men dette er ikke en selvhøytidelig rødstrømpebok – den fungerer like godt som satire nettopp av kvinnebevegelsen og feminismen, og har dermed selvironi og brodd i flere retninger.

Kvinnene arbeider, mennene er hjemme og passer barn og steller hus. Men Brantenberg har dratt det mye mye lenger. Mennene pynter seg med bluser og skjørt og mange farger, damene går i nøytrale farger. Dessuten ter damene seg bryskt og brått, mens mennene fjoller rundt,

De to tingene jeg likte best med boken:

1) Språk:
Alle ord var «språkvasket» med kvinnelige briller. Dette var fascinerende grundig gjort. Noen eksempler:
mennesker: kvinnesker
man: dam
herske: frue
mannskap:kvinnskap
..og så videre. Menn hadde «vennanner», damer hadde «kammerater». En kvinne var en kvinne enten hun var gift eller ei, en ugift mann var en herken (parallell til frøken) og i ekteskapet var han kvinnens mone.

Dette var reflektert også i navnene: Et vanlig etternavn var f.eks. Livsdatter, og det kunne man hete enten man var mann eller kvinne. (Ikke noe merkeligere enn at en dame i vår verden kan hete Jensen til etternavn!)

Jeg bet meg merke i at alle damene i boken hadde korte fornavn, helst på én stavelse og kun tre bokstaver:  Gro, Lis, Liv, Gerd, Kit, Sue, Ba, Rut, Brit, Eva, Ann. Mennene hadde lengre fornavn med flere stavelser og flere bokstaver:  Kristoffer, Petronius, Mirabello, Lisello, Grodiran, Baldrian, Britobert, Fandango, Mirabello, Syprian, Rudrik.
Jeg antar at dette skal stå i stil med henholdsvis kvinnenes fyndige og kontante fremtoning og mennenes pratsomme og fjollete.

2) Økologisk tankegang:
I Egalia var det en selvfølge at samfunnet skulle være i pakt med naturen. Dette kom til uttrykk både i religiøs sammenheng, men også i praktisk politikk. Byen Egalsund hadde flere store parker, beregnet på kullsyreassimilasjon. (!) Dette er da ganske forut for sin tid da boken ble skrevet i 1977? Visste de noe om CO2 og klima på den tiden? Straffene for forurensning var ganske harde i Egalia. Straffen for overfiske var å bli innelåst med et akvarium man skulle passe, der man skulle oppnå perfekt økologisk balanse. Og man slapp ikke ut før man hadde oppnådd det.

Det er flere gode grunner til å lese denne boken.
-Bevisstgjøring av kvinners stilling i vårt eget samfunn (om enn bedre nå enn for 34 år siden, men likevel…)
-Bokens samfunnskritikk forøvrig
-Som dokument fra 1970-tallsfeminismen
…og enkelte har ment at dette dessuten er en hårreisende festlig og morsom bok. (Disse har antagelig en litt annen humor enn jeg, jeg lo ikke så mye, men koste meg med boken allikevel.)

Mesteparten av boken er skrevet med en ironisk distanse til stoffet som gjør at man ikke riktig vet hvem som egentlig blir gjort narr av. Det fungerer stort sett fint, og er med på å gjøre boken lesverdig også såpass mange år etter den ble skrevet. Men bokens avslutningsord virker ikke lenger så ironiske:

(Forhistorien her er et manneopprør, der en del av mennene ikke lenger vil finne seg i undertrykkelsen. De har dessuten funnet ut at det i tidligere tider har eksistert patriarkater, der mennene hersket.)

» ‘Hvordan tror du det gikk med de derre patriarkatene du sier har eksistert, som vi aldri hører om? (…) Du forstår… menn mangler all virkelig kontakt med livet. De har ingen fysisk kontakt med avkommet. De er derfor heller ikke i stand til å tenke på hvordan det går med jordens folk etterat de selv er døde. I et samfunn hvor mennene fikk lov til å bestemme, ville alt liv på jorden dø ut. Hvis mennene ikke holdes nede, hvis menn ikke stagges, hvis menn ikke siviliseres, hvis menn ikke holdes på plass, vil livet forgå…’

Og som alltid fikk Rut Bram det siste ordet.»

Min karakter: 4/5

«En dåre fri» av Beate Grimsrud

Da jeg så denne boken på biblioteket fikk jeg en sterk fornemmelse av at denne måtte jeg lese, men jeg kunne ikke huske hvorfor.  Senere har jeg funnet ut at det kan ha vært fordi jeg hadde sett at Knirk har fremhevet den som den beste norske boken hun leste i 2010. Heldigvis fulgte jeg magefølelsen, og fikk en leseopplevelse av sjeldent god kvalitet.

Til tross for tungt tema (psykisk sykdom og tilhørende tung medisinering) var boka ganske lettlest. Jeg tror det kommer av de korte avsnittene. Få avsnitt var lenger enn 3-4 sider, ofte var de nede i en halv side. Det gjorde det lett å lese, legge boken fra seg og plukke den opp igjen, lese «bare litt til» og litt til og litt til – en leseform som passer meg og min hverdag veldig bra.

En dåre fri handler om Eli Larsen, forfatter, filmskaper, prisvinner – og psykiatrisk pasient. Boken hopper frem og tilbake i tid, og vi møter Eli både som lite barn, tenåring, ung voksen og i bokens nåtid når hun er rundt 40. Reisen gjennom Elis liv er full av dobbelthet. Hun er barnet som er så proppfullt av historier og formidlingstrang at hun forteller og forteller for seg selv og alle som vil høre på, samtidig som hun lider av dysleksi og av støttelæreren får beskjed om at drømmen om å bli forfatter er det best å legge på hylla. Hun er jenta med dukkeansiktet og prinsessehåret som heller vil ha gutteklær og kalle seg med guttenavn. Hun tisser på seg til langt opp i ungdommen – men havner på A-landslaget i fotball og kan gå fortere enn alle storesøsknene på ski. Og ikke minst dobbeltheten galskap/genialitet. Er Eli så god til å skrive fordi hun er gal, eller på tross av det? Eller har de egentlig ingenting med hverandre å gjøre, bare fanget som to egenskaper i samme kropp?

Det er forresten ikke bare Eli som har en dualitet i denne boken. Det går igjen i flere av personene (Ikke minst Elis pappa), hendelsene og situasjonene. Selv om det er nærliggende å lete etter forklaringer på Elis sykdom i hendelser og opplevelser vi får bli vitne til fra barndommen hennes, insisterer ikke boken på en slik kobling. Tvert imot blir vi hele tiden minnet på hvor komplekst et hendelsesforløp kan være. «Virkeligheten har mange utganger». Her er det få fasitsvar.

Denne boken er en litterær kraftdemonastrasjon. Elis opplevelser av sykdommen og behandlingsapparatet er så inngående og detaljert skildret at det er troverdig og lett å leve seg inn i. Å få komme på innsiden av Elis tanker og følelser er på samme tid en opplevelse av gjennkjennelse og forbløffelse, for her er «normale» følelser vevet tett sammen med det splitter pine gale. Beskrivelsen av tunge medisiners virkninger og bivirkninger fremstår ikke som oppdiktet og er mer enn bare et krydder i teksten.

Dette er enten en sjeldent nær, åpen og ærlig bok – eller forfatterhåndverk på sitt aller beste, med grundig research og en innlevelsesevne i særklasse. Det er lett å begynne å spekulere på hvor mye av boken som er selvbiografisk. Hovedpersonen Eli er vokst opp i Norge, men bor og arbeider i Sverige, akkurat som forfatteren Grimsrud selv. Eli har gått på samme skoler som Grimsrud. Elis debutbok heter det samme som Beate Grimsruds debutbok.  Men siden Beate Grimsrud hevder at mesteparten av boka ikke er selvbiografisk så får vi tro det heller er snakk om grundig forfatterarbeid. Fleksing av litterære muskler.

En annen særegenhet ved boken er at den er skrevet på svensk og oversatt til norsk av forfatteren selv. Dermed står det i utgaven jeg har lest at den er 1. utgave, 1. opplag, utkommet i Norge i 2010, og uten noen henvisning til oversetter – samtidig som det på baksiden av boken er sitater fra anmeldelser av den svenske utgaven!

Beate Grimsrud var ny for meg. Jeg har ikke lest noe annet hun har skrevet, men det kan jeg godt tenke meg å gjøre nå. En dåre fri var både skremmende og fascinerende lesning. Den har krøpet under huden på meg, og kommer til å bli sittende. Lenge.

Sitater:
s. 38: «I bunnen av øyeblikket binder jeg en liten knute. Og så fortsetter livet. Jeg er oppe om natten og i sengen om dagen. Korte stunder fram og tilbake. Verden er låst, og jeg er ikke der. På godt og vondt.»

s. 78: «Verden er fylt av mennesker, men ingen jeg kan fortelle til. Man lever i samme luft. Men er helt alene inne i sin egen kropp. Som en ballong. Luft utenfor og luft innenfor det tynne skallet som kan sprekke. Det er bare å styre unna for nålen som hele tiden truer. Som vil at det en dag bare skal si poff.»

 s. 105: «Hvis du skal bli forfatter eller politiker eller noe i den duren og bli intervjuet i framtiden, så skal jeg gi deg et lite tips. Du skal ikke svare på spørsmålene. Du skal bare si det du vil ha sagt.»

s. 215 «Jeg får forespørsler om å delta i debatter og ha opplesninger. Jeg takker ja. Jeg svarer ja til nesten alt. Reiser land og strand rundt. Til radioen ringer en dag og spør hva jeg mener om renten. Da forstår jeg at jeg må velge blant tilbudene. At jeg må bremse.»

s. 405 «Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal.»

s. 490 «Jeg går inn og legger meg på sengen. Jeg er urolig, jeg må be personalet om hjelp. Mest opptatt er jeg av hvordan jeg skal komme meg tilbake fra Umeå, hvor jeg har hatt en opplesning i natt. Jeg ber om hjelp til å bestille en togbillett med sovekupé. Jeg er redd for å forsove meg og ikke komme meg av toget i Stockholm. De gjorde jeg ikke forrige gang. Jeg våknet da toget gled ut fra Stockholm sentral. ‘Men du trenger ikke være urolig,’ sier personalet. ‘Du er ikke i Umeå, så du trenger ingen billett. Du er på avdelingen.’ «

Dagbladets anmeldelse

dagsavisens anmeldelse

NRK sin anmeldelse

Knirk sin blogpost

Godt gjort. Min karakter: 5/6

«Kompani Orheim» av Tore Renberg

Nok en velskrevet bok av Tore Renberg. Den gjorde meg rørt til tårer, den fikk meg til å le høyt, og den var spennende nok til at jeg slukte den på to dager (og det er fort, med en familie med tre barn å passe på). Som i Mannen som elsket Yngve blir jeg imponert over språket. Presist, virkningsfullt, veloverveid. Nok en gang blir jeg slått av hvor dyktig Renberg er til å bruke nøyaktig de ordene han trenger. Mange nok til å skape stemning, men ikke så mange at han bryter den ned igjen. Renberg overlater akkurat nok for leseren å regne ut selv at det hele tiden oppleves som om virkningen boken gjør er en slags understrøm i teksten, og blir ikke påtvunget oss med insisterende påminnelser. Det er en fryd å lese en så velskrevet tekst.

Dette er den andre boken av tre om Jarle Klepp. Denne gangen er det barndom og tidlig ungdomstid, og «Kompani Orheim» er dermed en slags prequel til Mannen som elsket Yngve. Den kan kanskje kalles en bildungsroman. Men det er mer spennende med det den sier om relasjoner. Boken er full av relasjoner som går skeis. På mange måter er den en dyster bok, ihvertfall i lys av alt som går galt, og hvordan personene ødelegger for hverandre, bygger hverandre ned. Men den blir ikke trist å lese likevel. Merkelig nok formidler den kraft, energi, optimisme og glede over de tingene i livet som tross alt fungerer.

Dette er også en bok om alkoholisme, og hvor ødeleggende det kan være for en familie. Sånn sett er boken et vellykket kampanjeskrift for avholdsbevegelsen. Den er nok ikke ment slik, for Renberg er forsiktig med å lage ensidige, stereotype personskildringer. Alle har (minst) to sider. Men desto bedre effekt har det.

Synsvinkelen i boken skifter hyppig. Vi får hendelsene belyst fra flere sider, og følger tankene vekselsvis hos de forskjellige personene i boken. Dette er spennende, og gir en dypere innsikt i relasjoner og hendelser. Til tider er skildringene så tette på personenes tanker og følelser at det kvalifiserer til å kalles stream-of-consciousness. Og det er vellykket! Ikke forvirrende og uoversiktlig, for Renberg markerer tydelig nok når synsvinkelen skifter. På denne måten følger vi ikke bare Jarle. Vi får komme inn i hodet hos moren Sara og faren Terje, kammeraten Helge, mormoren Else, og flere andre. Og i motsetning til andre forfattere behersker Renberg også dette. Han er troverdig både som sprengkåt fjortenåring, pensjonert mormor, stupfull familiefar, middelaldrende mor.

Boken er full av parallelle handlinger og frampek. Flere scener fungerer som forsmak på andre som skal komme senere, uten at dette blir for åpenbart. Dessuten er jo hele boken et tilbakeblikk fra Mannen som elsket Yngve, og dermed er det noen overordnede ting vi vet fra før (hvis vi leser bøkene i den rekkefølgen de er gitt ut). Jeg fikk lyst til å lese den første boken om igjen nå, med innsikten i Jarles barndom friskt i minne.

Sitat s. 369:
«Han er ikke full. Han er glad. Han er ikke deprimert. Han har ikke høyt blodtrykk. Han er glad.
Forstår de ikke det.
Glad. Mose.
Glad. Lyng.
Glad. Stein.
Glad. Vann.
Glad. Norge.
Så nå får de bare gå litt.
Og kjenne på det.
At han er glad.»

Med forbehold om at jeg senere angrer meg… Denne gangen flesker jeg til:

Min karakter: 6

Dagbladets anmelder var ikke like begeistret som jeg

«Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket» av Lena Niemi

Dette er en forunderlig liten bok. 15 historier som gjør oss kjent med 17 forskjellige mennesker som alle sammen er forbundet med hverandre på forskjellige måter. En vinternatt i Oslo i 2008. Bokens drama skapes av at mobilnettet er nede, og alle misforståelsene og vanskelighetene som oppstår fordi folk ikke får ringt til hverandre.

På en måte minner fortellingene mye om noveller, fordi vi «begynner på nytt» for hver fortelling; ny hovedperson, ny bakgrunn, nye hendelser. Men samtidig får vi vite mer om personene i de andre fortellingene – fordi alle er forbundet med hverandre, og de som er hovedpersoner i sine egne fortellinger er samtidig bipersoner i noen av de andre fortellingene. Det er også en kronologisk rekkefølge: Den første fortellingen foregår tidligst på kvelden, deretter blir det senere og senere på natten og etterhvert morgen neste dag.

Noen av historiene er kjempespennende, og det er vanskelig å legge fra seg boken. Den er så kort og liten at man helst bare sluker den i én jafs. Men flere av fortellingene har ingen ordentlig avslutning. De ender i cliffhangere og vi får ikke vite hvordan det går med dem! Det er på samme tid både provoserende og spennende. Det er noe utilfredsstillende med å ha så mange fortellinger «hengende» igjen i hodet uten å få en konklusjon. Samtidig er det er dristig og effektfullt litterært grep. Historiene lever videre inne i hodet og jeg blir gående og grunne over dem. Hvor ble det av Magnar? Hva skrev Eline til Birgitte? Hva hendte med Mathias og Thea? Og hvor er egentlig faren til Thea??? Dette er en bok jeg kommer til å huske – lenge.

En annen grunn til det er at enkelte av fortellingene inneholder scener eller bilder som er så sterke at de etset deg inn i bevisstheten min og gjorde et uutslettelig inntrykk. Noen av disse er sjokkerende, noen triste, og noen humoristiske. Men selv de komiske har en mørk vri, en slags galgenhumor eller bitter bismak. Her er klisjéen med elskeren som gjemmer seg i skapet når ektemannen kommer hjem – men med en vri som gjør den både ironisk og dyster. Tragediene er aldri langt unna i bokens mange skjebner.

————————-SPOILER WARNING—————————————-
For eksempel fortellingen om Mathias, politimann og bokens største drittsekk (i hard konkurranse med flere av de andre) – som har «prøvd å bli gravid» med sin kone i 16 måneder, men unnlatt å fortelle henne at han er sterilisert!?!?!?!?!?

Og døve Birgitte. Som måtte være alene med den nyfødte datteren en natt, sovnet, og ikke våknet da babyen skrek (selvfølgelig, hun er jo døv).  Hun våknet neste morgen og fikk se babyen sin som var hoven og rød av å ha grått og skreket sannsynligvis i mange timer. Det bildet gjorde et spesielt sterkt inntrykk på meg.

Og det absurde bildet av Nils som dumper elskerinnen sin mens de har sex. Altså bokstavlig talt, mens han fortsatt har dingsen sin inne i dama! En scene jeg ikke skal glemme så lett!

Persongalleriet:
Unni – som slår opp med Liv og flytter på hotell
Magnar – som legger seg i en sovepose på Karl Johan for å dø
Nils – sønnen til Magnar og elskeren til Vigdis
Roar – samboeren til Vigdis og kollega av Bendik
Thea – som ikke blir hentet av faren sin og blir kjørt hjem av Mathias
Julie – som prøver å bli gravid med Mathias
Eline – ulykkelig i forholdet til Kjetil, vil hoppe ut av vinduet på sin egen fest
Mathias – politimannen, gift med Julie, kjører Thea hjem og etterforsker Elines selvmordsforsøk
Birgitte – nybakt mor, døv, gift med Frode (og sykelig sjalu)
Bendik – kollega av Roar, kolliderer med Frode
Jarle – jobber på hotellet der Unni tar inn. Gift med Amanda.
Liv – (eks)samboer med Unni. Finner Magnar på Karl Johan
Gerd – pensjonert fra samme skole som Vigdis og Nils, nabo til Eline
Frode – gift med Birgitte og kolliderer med Bendik
Kjetil – som blir med Amanda hjem fra festen til Eline, og gjemmer seg i skapet når Jarle kommer for tidlig hjem

Og de to som ikke har egen historie:
Vigdis – samboer med Roar og elskerinnen til Nils
Amanda – eksen til Kjetil og gift med Jarle

—————————–END SPOILER———————————————

Det eneste minus jeg finner er at enkelte av de løse trådene er for løse. Noen av personene er løsere knyttet til historiene enn resten. Hvorfor er f.eks. ikke faren til Thea en av personene i fortellingen? Det tror jeg lett man kunne fått til og hadde på en måte gjort edderkoppnettet komplett. Jo, og det usannsynlige i situasjonen Mathias/Julie – en lege ville ha oppklart det for lengst. Bortsett fra det: En stillferdig og sterk bok som anbefales på det varmeste!

Dagbladets anmeldelse av boka

Min karakter: 5

«Jeg skal vise dere frykten» av Nikolaj Frobenius

poe-lEtter årevis med studier på universitetet nærer jeg en dyp skepsis mot denne sjangeren: Faction. Altså man tager et sett virkelige historiske personer, og dikter en skjønnlitterær fortelling om dem, løselig bygget på fakta. Resultatet er en smørje der man ikke kan være sikker på hva som er sant og hva som er dikt. Jeg synes sånt er fryktelig vanskelig å forholde meg til. Hva vet jeg egentlig om disse menneskene etter å ha lest en sånn bok? Hva kan jeg stole på at er fakta av det jeg har lest? Siden det er umulig for meg å vite uten inngående studier av hovedpersonene må jeg altså forkaste alt sammen – for ikke å risikere å tro på noe som bare er løgn. Dermed sitter jeg igjen like dum – eller enda dummere – enn før. Frustrerende!

Med disse bange anelsene gikk jeg til denne boken som handler om forfatteren Edgar Alan Poe og kritikeren/redaktøren Rufus Griswold. Boken har fått P2-lytternes romanpris, så noen har tydeligvis likt den.

Boken minnet mest om en kriminalroman. Jeg satte større pris på den enn jeg trodde jeg kom til å gjøre, men den litt plagsomme følelsen av å sveve mellom fiksjon og virkelighet hang  ved.

Karakter: 5- 

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.6478037

«Mengele Zoo» av Gert Nygårdshaug

mengele_320_1212076952

Jeg var veldig spent på å lese denne boken som er blitt kåret til den beste norske boken gjennom tidene av NRK/Dagbladet. Samtidig har jeg hørt mye forskjellig om den fra andre som har lest den – ikke alle var like begeistret. Det var derfor med blandede forventninger jeg begynte å lese.

Boken handler om gutten Mino som vokser opp i jungelen i Sør-Amerika. Han får se raseringen av regnskogen på nært hold, og konsekvensene dette har for lokalbefolkningen, for naturen, livsbetingelsene, dyrelivet. Mino gjør det til sitt livsprosjekt å stanse denne raseringen, og vi følger ham gjennom suksesser og nederlag, sorger og gleder fra han er 6 år til han er omtrent 20.

Dette er en frodig bok med fantastisk levende beskrivelser av jungelen, naturen og menneskesamfunnene. Det er også en spennende bok, etterhvert som man kommer inn i handlingen kan man nesten ikke legge vekk boken. Jeg satt med hjertet i halsen for å se hvordan det gikk til slutt.

Dette er bokens to sterkeste sider: Levende, fargerike beskrivelser som gir følelsen av å være tilstede, kjenne luktene og smakene, høre lydene. Og altså handlingen, som er bygget opp som den beste thriller, med mange høydepunkter og gode spenningskurver.

Boken er proppfull av «food for thought» og et sterkt forsvarsskrift for bevaring av regnskogen. Hendelsene er til tider direkte groteske, og med de malende beskrivelsene som er gjennomført også her kan man fort bli kvalm. Samtidig har også disse hendelsene sin plass i boken og virker ikke kunstig plassert bare for sjokk-effekten.

Kontrasten er stor til de vakre skildringene av Minos forhold til menneskene rundt seg – de av dem han bryr seg om. Det er ikke mange, men til gjengjeld er det intenst. Likevel – her finner jeg bokens svakeste punkt: Menneskepsykologi. Vi kommer ikke under huden på menneskene i boken, de forblir rollefigurer i en spenningsroman. De bøkene som gir god inngang til «innsiden» av menneskene gir opplevelsen av å virkelig føle tvilen og troen, håpet og fortvilelsen, kjærligheten og sorgen. Denne boken gjør ikke det. Her er det handlingen som står i sentrum og menneskene forblir litt upersonlige rollefigurer som først og fremst har til oppgave å drive handlingen fremover.

Jeg synes det er en overdrivelse å kalle dette Norges beste roman, men den er absolutt veldig god og lesverdig.

Yndlingssitat: «Pengene i landet het crazys og det gikk fire crazys på en crazo. Røkte pølser eksisterte ikke som betalingsmiddel. (…) Det fantes hverken armeros eller carabineros, det kunne de være helt trygge for. Derimot fantes det commanderos. Dem var det til gjengjeld svært mange av.»

Karakter: 5(-)

«Mannen som elsket Yngve» av Tore Renberg

_Mannen_som_elsket_Y__4356bSå fikk endelig jeg også lest denne boken; en bok som «alle» har lest, «alle» elsker – en bok som kanskje fortjener den klisjéfylte betegnelsen «moderne klassiker». En bok som også har fått bli film. Jeg skal se filmen også, men jeg vil alltid helst lese boken først. Jeg vil jo ikke vite hvordan det går… 🙂

Jeg må bare forte meg og si at jeg likte boken fryktelig godt. Den var spennende, morsom, nervepirrende, trist, velskrevet og med et veldig godt språk. Ingen skrivefeil, masse presise formuleringer. Ingen overflødige ord som har sneket seg med. Renberg vet hva han gjør. Det er en nytelse å lese en bok som er så sikkert og godt skrevet.

Det er også deilig nært å lese en bok fra en virkelighet som jeg kjenner meg så godt igjen i. Jeg var riktignok akkurat litt for ung i 1990, men det skarpe skillet mellom sosser og frikere (som de het hos oss) levde i beste velgående. Jeg kjenner igjen festene, skolehverdagen, oppvekstmiljøet.

Bokens tittel avslører at ett av bokens tema er homofil kjærlighet. Ett element jeg undret meg over i den forbindelse var hovedpersonen Jarles fundamentalt uproblematiske (?) forhold til sin egen homoseksualitet. Han sier selv at hans politiske holdninger gjør at han ikke skulle ha problemer med det rent prinsippielt, likevel ville jeg trodd man kunne vente en reaksjon når det plutselig blir en personlig opplevelse. Er det troverdig at han ville ha hatt så lite problemer med å akseptere det? Kanskje var det flere «problematiske undertoner» i boken enn jeg klarte å fange opp. Samtidig er det litt forfriskende å lese en bok der selve homoseksualiteten ikke problematiseres men behandles som en realitet på lik linje med andre temaer i boken. En bok om homofili der det å være homofil ikke må behandles ut fra om det er lett/vanskelig/riktig/galt osv.

Sånn sett er det fabelaktig at kjærlighet kan gjøres så lite «politisk» i en bok som nettopp handler om kjærlighet i et miljø der nesten alt hadde politiske under- og overtoner.

Boken er proppfull av frampek. Det er helt sikkert et bevisst grep fra Renbergs hånd, men for meg var det litt spolerende for leseopplevelsen. Jeg ble sittende og vente på det *visste* ville komme, og dermed var det vanskelig å sette pris på handlingen «underveis».

Det har sittet langt inne å skrive om denne boken, litt fordi jeg rett og slett bare likte den så godt og har lite å henge meg opp i. Les den, nyt den! Men mest fordi jeg har innsett at jeg ikke klarer å kommentere den uten å spolere handlingen. Så hvis du ikke har lest boken, hopp over neste avsnitt.

 ————————SPOILER WARNING————————–

Spesielt gjaldt det forholdet mellom Katrine og Helge. Det var tidlig klart for meg hvilken vei det bar der, og det gjorde deler av boken forferdelig lang mens jeg ventet på en bekreftelse av den antagelsen. Kanskje er jeg bare litt ekstra utålmodig. 😉

Et annet slikt punkt var forholdet mellom Yngve og Jarle – eller snarere mangelen på et slikt forhold. Jarle sier jo allerede veldig tidlig i boken at han aldri kysset Yngve. Dermed er det litt lite spenning igjen når man leser videre om hvordan det går med dem. For det er liksom ikke noe vits i å sitte og vente på at det skal utvikle seg til noe mer mellom dem… Den pirrende følelsen av gryende forelskelse, som er så spennende, kriblende, altoppslukende–. Boken lyktes i liten grad å formidle denne følelsen fordi jeg jo allerede visste at det ikke var noe vits i å sitte og vente på at det skulle «skje noe».

Overraskelsen ble selvfølgelig desto større i bokens siste linje, men med den var jo boken og dermed leseropplevelsen slutt så det blir en mager trøst, synes jeg.

—————————-END SPOILER——————————

Jeg fikk sett filmen etter at boken var lest ut. Overraskende nok var også filmen veldig bra, og bokens «ånd» var ivaretatt til tross for de nødvendige endringene som måtte gjøres fra bok til film. Nå gleder jeg meg til å lese de andre bøkene om Jarle Klepp, «Kompani Orheim» (2005) og «Pixley Mapogo» som kommer nå i høst.

Karakter: 5+

Intervju med forfatteren

« Older entries