«Kakerlakkene» av Jo Nesbø

I annen bok om Harry Hole er det mange tematiske likheter med første bok. Som forrige gang blir Harry sendt langt avsted rundt halve jordkloden, for å løse en sak med et norsk mordoffer i utlandet, i samarbeid med det lokale politiet. De siste scenene i boken er også mistenkelig like. Lider Nesbø av dårlig fantasi? Hvem som dør i løpet av boken er heller ingen overraskelse.

Plotet var bedre bygget opp og en anelse mindre forutsigbart enn i forrige bok. Til gjengjeld var språket og utførelsen om mulig enda mer slurvete. På side 95 forteller Harry et vitne at «vi er midt i en mordetterforskning her, og jeg har dårlig tid.» Senere, på samme side, i samme samtale med det samme vitnet, forklarer Harry at «[det blir ikke de store presseoppslagene] når en mann dør av hjertesvikt.» Sånne slurvefeil bugner det av, i den grad at det faktisk blir forvirrende. Når personer i boken «forsnakker» seg, er det da med vilje? Eller er det forfatteren som har slurvet?

Alt i alt, samme karakter som forrige gang: 3/4.

Sitat s. 133:
«Man er ikke eldre enn man føler seg,» sa Harry. «Så da skulle jeg vel være rundt seksti.»

Reklamer

«Beatrice and Virgil» av Yann Martel

Dette var en liten, forundelig bok. Forfatteren Henry lider av skrivesperre. Han lever godt av den siste boken sin, som ble en stor suksess. Når den neste ikke engang kommer så langt som til utgivelse, bestemmer han seg for å slutte å skrive. Han får ny inspirasjon i møtet med en taksidermist – en som stopper ut døde dyr – når denne ber om hjelp til teaterstykket han har skrevet. Beatrice og Virgil er karakterer i dette teaterstykket, og fragmenter i deres historie er flettet inn i boken som en fortelling inni fortellingen.

Boken er så lettlest og så kort at jeg leste den ut på en dag. Det var nesten litt synd, for den var samtidig pakket med filosofiske betraktninger om kunst, om livet, om forfattergjerningen og om grusomhet. Jeg skulle gjerne levd i boken litt lenger.

Martel reiser mange spørsmål med denne lille boken. Et spørsmål som tas opp tidlig i boken er mangelen på fiksjon om Holocaust. Et tema som er så alvorlig at selv kunsten blir stille. Beatrice and Virgil er en bok om å skrive. En bok om kunst og fiksjon. En fortelling om å fortelle. Om å fortelle om Holocaust. Eller ikke.

Slutten kom brått og overraskende på meg, og det likte jeg. Tror jeg.

Men jeg er tilbøylig til å være enig med anmelderen i The Guardian, som setter fingeren på hva som er galt med boken:

Beatrice and Virgil seems, despite its evidently large ambitions, strangely trivial and narcissistic: a book that ends up thinking about neither Jews nor animals, but using the extermination of both to think about, of all things, writer’s block.

Enda mer kritisk var denne anmeldelsen: http://www.edrants.com/why-yann-martels-beatrice-and-virgil-is-the-worst-book-of-the-decade/
Selv om jeg er tilbøylig til å være enig i noe av det som står i denne anmeldelsen, mener jeg faktisk at boken var verdt å lese. Om ikke annet fordi den var så kort, men mest på grunn av de filosofiske funderingene.

Sitat s. 16:
Fiction and nonfiction are not so easily divided. Fiction may not be real, but it’s true. (…) As for nonfiction, for history, it may be real but its truth is slippery. (…) If history doesn’t become story, it dies to everyone except the historian. (…) With the Holocaust, we have a tree with massive historical roots and only tiny, scattered fictional fruit. But it’s the fruit that holds the seed! It’s the fruit that people pick. If there is no fruit, the tree will be forgotten.

Min karakter: 4-

 

 

«Sarah’s Key» av Tatiana de Rosnay

Jeg var litt forutinntatt mot denne boken som har fått så voldsomt mye omtale, blitt så enormt populær og solgt i haugevis av eksemplarer. Kunne den virkelig være verdt alt oppstyret?

Svaret er tja.

Jeg begynte først å lese boken på norsk (Saras nøkkel, oversettelse av Kirsti Øvergaard) – men bestemte meg ganske raskt for heller å få tak i den engelske utgaven. Det var noe med språket i den norske som virket anstrengt, krampaktig, unaturlig – ikke fengende. Jeg vil likevel ikke gi oversetteren all skyld for dette – den engelske utgaven hadde litt av det samme preget. Her var det riktignok ikke like sjenerende, men det kan rett og slett skyldes at jeg er mer var for denslags nyanser i mitt eget morsmål.

Handlingen – Paris, 1942 og 2002. Journalisten Julia Jarmond skriver om 60-årsmarkeringen av Vel d’Hiv – et svart kapittel i fransk historie, da jøder i Paris ble arrestert og internert i Frankrike før de ble sendt til døden i Auschwitz. Boken har mange temaer. Dels handler den om det som skjedde den gangen, og dels om hvordan ettertiden har tiet om det som skjedde. Jeg liker måten bokens forskjellige temaer griper inn i hverandre, spiller opp til hverandre. Her er et vell av mysterier og familiehemmeligheter, fortielse, fornektelse, håp, misforståelser, hat, kjærlighet og likegyldighet. Til tider spennende som en kriminalroman. Bokens mysterier finnes på mange plan. Noen svært innlysende, noen mindre overraskelser, litt færre store overraskelser og noen få ting som blir stående åpent, som vi rett og slett aldri får vite.

Jeg syntes boken var veldig vekslende i kvalitet. Noen ting var veldig, veldig bra – som detaljene i hendelsene i fortiden. de Rosnay flytter meg tilbake i tid og lar meg være med (om enn ikke så fengende at jeg faktisk føler at jeg er der – for min del kunne hun godt kjørt på med enda større detaljrikdom og koloritt). Andre ting var heller middelmådige. Jeg irriterte meg innimellom over ting jeg syntes virket usannsynlig eller litt for lettvint (hva noen tenker eller sier, hvilke slutninger de trekker av ting andre har sagt eller gjort). Det var enkelte av personene/relasjonene som ikke var overbevisende. Andre igjen var veldig godt skildret. Jeg endte med å lese boken mest for å «se hvordan det går», uten egentlig å føle så sterkt med personene i boka.

Som Half of a Yellow Sun er Sarah’s Key en roman som samtidig fungerer som folkeopplysning. Jeg hadde Holocaust som særemne på historie på Blindern, så hovedtrekkene i historien kjente jeg fra før, men også for meg var det detaljer jeg ikke kjente til. Skal jeg ha noe å utsette på boken i dette henseende så er det at den er overtydelig i å påpeke hvor lite ettertiden har vært opptatt av problemstillingene rundt jødeutryddelsen i Frankrike og franskmennenes rolle i den. Denne unnfallenheten, viljen til å glemme og snu seg vekk, er et tema som blir gjentatt til det kjedsommelige. Dessverre er vel dette nettopp en ganske god beskrivelse av hvordan det faktisk forholder seg. Heldigvis kan det virke som de Rosnay har maktet å motvirke den trenden med denne boken. I såfall – godt gået, for å si det på dansk.

Boken er blitt film i 2010, med en av mine absolutt favorittskuespillere Kristin Scott Thomas i hovedrollen. Den må jeg se!

Sitatet er fra s. 30, et eksempel på detaljene som gjør boka god:

With her father, they had tried to find the restrooms at the other end of the arena. An unimaginable stench greeted them. There were too few toilets for such a crowd, and these were soon out of order. The girl had to squat against the wall to relieve herself, fighting against the overpowering urge to vomit, her hand clapped over her mouth. People were pissing and defecating wherever they could, ashamed, broken, cowering like animals near the filthy floor. She saw a dignified old woman hiding behind her husband’s coat. Another woman was gasping with horror, clasping her hands over her mouth and nose, shaking her head.

Intrvju med forfatteren i Mother Daughter Book Club

Diskusjonsspørsmå hos ReadingGroupGuides 

The story behind Sarah’s Key (Tatiana de Rosnay hos ReadingGroupGuides) 

Min karakter: 4/5

«Brideshead revisited» av Evelyn Waugh

Dette var en god bok som jeg egentlig mener hadde fortjent en grundigere behandling, men jeg har ikke så mye å si. Jeg synes boka var interessant fordi den a) er en insider-account fra britisk overklasse (ett trinn opp på the social ladder fra det miljøet Agatha Christies bøker foregår i), b) den er et vitnesbyrd om den desillusjonismen og nedtryktheten som preget denne kulturen under 2. verdenskrig og c) den er skrevet av en forfatter med stor klassisk dannelse og alle den kulturelle kunnskapen det innebærer.

Jeg fant frem til denne boken fordi den sto på BBC sin toppliste over «100 good reads». Det er jeg glad for, for den var vel verdt å lese. I tillegg til overklassen for nedadgående handler den om religion, nærmere bestemt katolsk kristendom; tvil og tro. Jeg er litt usikker på hva jeg skal mene om den delen av bokens tematikk, derfor mener jeg ikke så mye i øyeblikket.

Jeg hadde ganske stort utbytte av å følge med på denne websiden underveis mens jeg leste. Den var ihvertfall god nok til at jeg følte jeg ikke trengte en kommentert utgave av boken. Den forklarer de litterære og kulturelle referansene, henvisningene etc. Til gjengjeld er den litt vel grundig etter min mening, og forklarer en masse ting som jeg synes er ganske innlysende. (For eksempel «tram – tram lines
metal rails on which ran public conveyances (‘trams’) which worked on electricity supplied by overhead cables»
.)

Boken har blitt filmatisert som en veldig populær BBC-serie fra 1981 (med Jeremy Irons som Carles Ryder), og som en spillefilm fra 2008 (med Matthew Goode).

Jeg har måttet levere tilbake boken på biblioteket, derfor har jeg ikke noe sitat denne gangen.

Min karakter: 5