«Den senile landmåleren» av Arto Paasilinna

Klassisk Paasilinna! Her mangler ingen av ingrediensene for en ekte Paasilinna-bok. Humor, både galgenhumor og andre varianter, finsk landsbygd og et fargerikt persongalleri. Absurditeter og en generøs porsjon vodka. Ta den bar, eller nyt den i solen med et kaldt glass.

Hovedpersonen er landmåleren Taavetti Rytkönen, som ikke lenger husker hvor han skal eller hvorfor, men som husker krigen meget godt. Et flott utgangspunkt!

Sitat s. 17: «Dessverre var det ikke en eneste Taavetti Rytkönen i katalogen. Den bortkomne kunne ikke ringe hjem.
-Og dessuten hadde det ikke nyttet å ringe, selv om telefonnummeret mitt hadde vært der. Jeg kan jo ikke svare i min egen telefon så lenge jeg er her. Man kan vel ikke ringe til seg selv.
-Nei, men kanskje kona di hadde vært hjemme, så kunne hun ha svart.
Rytkönen ble forskrekket.
-Kona mi? Har jeg en kone?»

Sitat s. 66: «[Seppo Sorjonen ringte] til nærmeste helsesenter og ba om råd. Han fortalte at hans kamerat hadde fått en kraftig forkjølelse. Burde han ta ham med til helsesenterets sykestue for behandling? (…)
-Hvor er han bosatt.
-I Esbo tror jeg. Navnet er Taavetti Rytkönen.
På helsesenteret opplyste de i en myndig tone at vedkommende pasient ikke hadde rett til å være syk på feil sted. Han burde komme seg til Esbo og være syk der.»

Jeg likte denne boken godt og anbefaler den som sommerlektyre til alle!

Min karakter: 5

Reklamer

«Kollektivt selvmord» av Arto Paasilinna

arto250Jeg hadde litt blandede forventninger til denne boken, etter at jeg leste «Den elskelige giftblandersken» for litt siden og var litt sånn mellomfornøyd.

Denne gangen var det ingen tunge formuleringer eller haltende språk. Boken er rett og slett morsom, underholdende og herlig. Tenk at det går an å skrive så muntert om så triste temaer som depresjon og selvmord! Med finsk galgenhumor følger vi en gruppe selvmords-kandidater på vei mot døden gjennom Finland og Europa. Mange avstikkere underveis og flere hindringer må overvinnes – alt til stor glede for leseren. Jeg lo høyt flere ganger.

Favorittsitat: «Urho ble redd, det var faktisk en ekte oberst som fylte døråpningen, i full uniform med skulderklaffer og det hele, og med tre gyldne roser på kragespeilet. Urho Jääskeläinen stilte seg instinktivt i stram givakt: -Oberst! Korporal Jääskeläinen, tolv kyr, tretten mann alle!»

Karakter: 5

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.3360493

«Den elskelige giftblandersken» av Arto Paasilinna

9788203210815_paasilinna_higEn fornøyelig liten bok om en søt gammel dame som nærmest terrorriseres av sin stesønn og hans kriminelle kammerater.

Jeg hadde ingen forhåndskjennskap til Paasilinna da jeg fikk denne boken i hånden. Fortellerstilen bekrefter noen av fordommene vi har til finsk kultur: galgenhumor og alkoholisme. Men boken er morsom og lettlest, og forfatteren klarer å bevare spenningen til det siste – vi vet aldri helt nøyaktig hvordan det skal gå, og det er bra.

Språket halter litt, men jeg mistenker at det kanskje kan være oversetteren Tor Tveite sin skyld. Vitsene sitter ikke alltid helt presist, og formuleringer som nesten er artige smaker litt av å drukne i forsøket på å balansere en korrekt oversettelse mot en formulering som fungerer på norsk. Dessverre kan jeg ikke lese finsk, så jeg har ikke mulighet til å gå til originalen og sjekke.

Yndlingssitat: «I uttalelsene ble det understreket at overdrevent grundige utredninger kunne vekke irritasjon i et vennligsinnet naboland i ikke angitt himmelretning, og spesielt i landets byråkrati, som ble oppfattet som en omfangsrik hengemyr.»

Min karakter: 4