«Sarah’s Key» av Tatiana de Rosnay

Jeg var litt forutinntatt mot denne boken som har fått så voldsomt mye omtale, blitt så enormt populær og solgt i haugevis av eksemplarer. Kunne den virkelig være verdt alt oppstyret?

Svaret er tja.

Jeg begynte først å lese boken på norsk (Saras nøkkel, oversettelse av Kirsti Øvergaard) – men bestemte meg ganske raskt for heller å få tak i den engelske utgaven. Det var noe med språket i den norske som virket anstrengt, krampaktig, unaturlig – ikke fengende. Jeg vil likevel ikke gi oversetteren all skyld for dette – den engelske utgaven hadde litt av det samme preget. Her var det riktignok ikke like sjenerende, men det kan rett og slett skyldes at jeg er mer var for denslags nyanser i mitt eget morsmål.

Handlingen – Paris, 1942 og 2002. Journalisten Julia Jarmond skriver om 60-årsmarkeringen av Vel d’Hiv – et svart kapittel i fransk historie, da jøder i Paris ble arrestert og internert i Frankrike før de ble sendt til døden i Auschwitz. Boken har mange temaer. Dels handler den om det som skjedde den gangen, og dels om hvordan ettertiden har tiet om det som skjedde. Jeg liker måten bokens forskjellige temaer griper inn i hverandre, spiller opp til hverandre. Her er et vell av mysterier og familiehemmeligheter, fortielse, fornektelse, håp, misforståelser, hat, kjærlighet og likegyldighet. Til tider spennende som en kriminalroman. Bokens mysterier finnes på mange plan. Noen svært innlysende, noen mindre overraskelser, litt færre store overraskelser og noen få ting som blir stående åpent, som vi rett og slett aldri får vite.

Jeg syntes boken var veldig vekslende i kvalitet. Noen ting var veldig, veldig bra – som detaljene i hendelsene i fortiden. de Rosnay flytter meg tilbake i tid og lar meg være med (om enn ikke så fengende at jeg faktisk føler at jeg er der – for min del kunne hun godt kjørt på med enda større detaljrikdom og koloritt). Andre ting var heller middelmådige. Jeg irriterte meg innimellom over ting jeg syntes virket usannsynlig eller litt for lettvint (hva noen tenker eller sier, hvilke slutninger de trekker av ting andre har sagt eller gjort). Det var enkelte av personene/relasjonene som ikke var overbevisende. Andre igjen var veldig godt skildret. Jeg endte med å lese boken mest for å «se hvordan det går», uten egentlig å føle så sterkt med personene i boka.

Som Half of a Yellow Sun er Sarah’s Key en roman som samtidig fungerer som folkeopplysning. Jeg hadde Holocaust som særemne på historie på Blindern, så hovedtrekkene i historien kjente jeg fra før, men også for meg var det detaljer jeg ikke kjente til. Skal jeg ha noe å utsette på boken i dette henseende så er det at den er overtydelig i å påpeke hvor lite ettertiden har vært opptatt av problemstillingene rundt jødeutryddelsen i Frankrike og franskmennenes rolle i den. Denne unnfallenheten, viljen til å glemme og snu seg vekk, er et tema som blir gjentatt til det kjedsommelige. Dessverre er vel dette nettopp en ganske god beskrivelse av hvordan det faktisk forholder seg. Heldigvis kan det virke som de Rosnay har maktet å motvirke den trenden med denne boken. I såfall – godt gået, for å si det på dansk.

Boken er blitt film i 2010, med en av mine absolutt favorittskuespillere Kristin Scott Thomas i hovedrollen. Den må jeg se!

Sitatet er fra s. 30, et eksempel på detaljene som gjør boka god:

With her father, they had tried to find the restrooms at the other end of the arena. An unimaginable stench greeted them. There were too few toilets for such a crowd, and these were soon out of order. The girl had to squat against the wall to relieve herself, fighting against the overpowering urge to vomit, her hand clapped over her mouth. People were pissing and defecating wherever they could, ashamed, broken, cowering like animals near the filthy floor. She saw a dignified old woman hiding behind her husband’s coat. Another woman was gasping with horror, clasping her hands over her mouth and nose, shaking her head.

Intrvju med forfatteren i Mother Daughter Book Club

Diskusjonsspørsmå hos ReadingGroupGuides 

The story behind Sarah’s Key (Tatiana de Rosnay hos ReadingGroupGuides) 

Min karakter: 4/5

«Morgen i Jenin» av Susan Abulhawa

For en fantastisk bok!

Amal elsker morgener. De minner henne om faren, som sto opp før soloppgangen og leste for Amal mens han røyket sin pipe med honning, eple og tobakk. Flere år senere våkner Amal fremdeles før soloppgang og tenker på sin kjære baba.

Det er sjelden en bok går så inn på meg som denne gjorde. Jeg tror jeg gråt sammenhengende gjennom de siste 100 sidene. Men det er en god ting! En vakker, grusom, velskrevet og sterk bok.

Boken spenner vidt i tid og sted, fra Palestina på 1940-tallet før staten Israel ble til, til USA etter 11. september 2001. Generasjon etter generasjon blir vi kjent med personene i slekten Abulheja. Synsvinkelen skifter ofte fra kapittel til kapittel. Noen ganger i jeg-form, noen ganger i 3. person, og mellom forskjellige fortellerstemmer. Men hele tiden med en kronologisk kontinuitet som gjør handlingen lett å følge. Samtidig er det også mange frampek og tilbakeblikk. Disse bidrar til å skape en nysgjerrighet for det som skal komme senere i fortellingen, og er med på å drive handlingen fremover.

Språket i boken er helt usedvanlig godt. Malende og vakkert, poetisk. Dette er sjeldent godt ivaretatt i den norske oversettelsen ved Ragnhild Eikli. Ett eksempel fra s. 330: «… mot friheten i en trassig død som eksploderte i en ærerik haug av skitt.»

Noe av det som bidrar til å gjøre denne boken så sterk er at vi får god tid til å bli kjent med menneskene. Vi får bli godt kjent med personenes tanker og følelser. Vi blir vitne til ungdomsforelskelser og pinlige hemmeligheter, vi får være flue på veggen på hos det nygifte paret på bryllupsnatten og hos fangene i fengselscellen. Persongalleriet er uvanlig bredt, og vi treffer igjen menneskene både som barn, ungdommer, middelaldrende og gamle. Kvinner og menn viser oss sine sårbare sider og store styrker. Alt sammen pakket inn i et språk som er utsøkt, veloverveid, nyskapende, skremmende, vakkert.

Samtidig makter boken å spille på ufattelig mange strenger avmenneskelig erfaring. Det er forskjellige måter å utøve morsrollen på, noen erfaringer merker oss for livet, ungdommelig mot og alderdommelig erfaring, og barn som blir bråfort gamle i møtet medde voksnes brutale verden som de ikke kan unnslippe. Kjærlighet, forelskelse og død. Alle de store temaene behandlet på en nett og varsom måte som ikke virker beklemmende eller masete, og bare i noen veldig få sekvenser klisjéfylt (her får også de sitt som vil ha romantikk og husmorporno). Aller mest er det bare sårt og fint.

Boken overrasker meg i sin vakre form og rører meg med sitt såre innhold. Stålsett deg for en leseropplevelse du sent vil glemme!

Fra en bok med så mange gode formuleringer er det vanskelig å velge ut bare ett sitat.

s. 93: «Stillheten nådde opp til taket av katedralen og svevde rundt der oppe, med en gjenklang av sorg og usynlig kaos, som om altfor mange sjeler steg opp samtidig. Vi eksisterte et sted mellom livet og døden, uten å bli tatt fullt ut imot av noen av dem.»

s. 145: «Hvis jeg blir her, kommer disse israelerne til å drepe meg en dag. De har all makt, og de vil ha all jord. (…) Det livet de har skrevet for oss, er bare en utsatt dødsdom, en levende død. Jeg vil ikke leve etter deres manuskript.»

s. 306: «Hele familien hennes [Jolantas] var blitt drept i holocaust under Den annen verdenskrig. Det ironiska var (…) at mama (…) også overlevde et blodbad som krevde nesten hele familien hennes. Bare med den forskjell at sistnevnte skjedde på grunn av førstnevnte, noe som forsterket min oppfatning av at det var palestinerne som måtte betale prisen for jødenes holocaust. Jødene drepte min mors familie fordi tyskerne hadde drept Jolantas familie.»

Min karakter: 5+

Dagbladets anmeldelse

NRK sin anmelder Anne Cathrine Straume var ikke like begeistret som jeg, og anbefaler isteden Solens Port av Elias Khoury

Omtale og diskusjonsspørsmål hos Readinggroupguides

«Sula» av Toni Morrison

SulaHadde dette vært en film, ville det ha vært et drama. Et ganske groteskt ett, til tider…

Et svart nabolag i en landsby i USA på 1920-tallet og noen tiår fremover. Vi møter bestevenninnene Sula og Nel, og familiene deres. Svarte kvinners hverdag i et samfunn der menn enten er arbeidsledige eller de reiser vekk for å få jobb. Den daglige kampen for overlevelse og forsørgerpliktene for barna setter kvinnene i umulige situasjoner, der oppfinnsomheten og jernviljen holder dem gående eller blir deres undergang.

Boka er stappfull av symbolisme. Jeg kan se symbolene, men jeg er ikke så flink til å vite hva de betyr alltid.

Favorittsitat: » ‘When you gone to get married? You need to have some babies. It’ll settle you.’   ‘I don’t want to make somebody else. I want to make myself.’ » (s. 92)

«Good taste was out of place in the company of death, death itself was the essence of bad taste.» (s. 107)

Karakter: 5-

SparkNotes om Sula

«The Catcher in the Rye» av J. D. Salinger

Så har endelig jeg også blitt kjent med Holden Caulfield. For en fyr! Halve tiden irriterte han vettet av meg, andre halvparten syntes jeg synd på ham.

Denne boken var tung å komme inn i. Ikke før på side 112 klarte jeg å overse språket nok til å begynne å følge skikkelig med i handlingen. Språket var nemlig veldig muntlig og fullt av banneord. Fryktelig slitsomt å lese, synes jeg.

Men når jeg først klarte å se forbi språket var det forsåvidt en god bok. Veldig spennende – jeg satt og ventet på at et eller annet helt forferdelig skulle skje…

Bokens Store Tema er Holdens utvikling iløpet av noen få desemberdager det året han er 16. Kanskje er dette en «oppvekstroman» – skjønt tidsspennet er kort, og man kan jo spørre seg om han vokser noe særlig. «Headed for a crash» er en bedre beskrivelse.

Aller mest er han en fryktelig ensom person som desperat søker etter kontakt og tilknytning til andre mennesker. Men det går galt hver gang, for han skyver alle fra seg med imponerende effektivitet.

Et annet tema jeg ser i boken er hvordan de «kondisjonerte og vellykkede» (les: rike) i samfunnet overser «de indre verdier». Holden trenger menneskelig kontakt og ikke minst trenger han nærhet til familien og trygghet. Det er åpenbart at han sliter med sorg og ensomhet etter at lillebroren hans døde. Men familien hans forventer at han skal gjøre det bra på skolen, bli en vellykket advokat og tjene penger slik som faren. Og når han ikke klarer det, blir løsningen å sende ham på en (garantert svindyr) psykiatrisk institusjon. Slik løser man sånne problemer i de kretser.

På grunn av språket klarte jeg ikke å finne noe sitat denne gangen. Kanskje jeg kan komme tilbake til det senere.

Karakter: 4++

SparkNotes om Catcher in the Rye

CliffNotes om Catcher in the Rye

«Alias Grace» av Margaret Atwood

200px-AliasGraceBoka handler om tjenestepiken Grace Marks som blir dømt for mord. Handlingen foregår i Canada og USA i tiden rundt 1840-1870. Jeg har alltid høye forventninger til en Atwood-bok (Etter at jeg falt pladask for Den blinde morderen) – og jeg ble ikke skuffet.

Noe av det jeg likte best med boka var alle de detaljerte beskrivelsene av arbeidsoppgavene til tjenerne i et herskapshus på 1800-tallet. Det er en verden som for meg er helt ukjent, samtidig har den vært realiteten for enormt mange mennesker opp igjennom historien. Fantastisk fascinerende, dette vil jeg lese mer av! Men hvor? Noe av magien ligger jo i Atwoods dyktige skrivehåndverk – hun har ikke skrevet disse tingene for å opplyse, dette er kun bakteppet og omstendighetene for å formidle den historien hun vil fortelle. Stilsikkert og av høy litterær kvalitet. Få, om noen, kan matche hennes talent for dette. Jeg er Atwood-fan!

Handlingen i boka bygger på faktiske personer som har levd, og faktiske hendelser. Dermed er den kanskje en faction-roman. Men Atwood har vært så ryddig at hun har gitt en kort oppsummering til sist av hvilke kilder hun bygger på, og hva man vet og hva som er funnet på av henne selv. Det er et stort pluss!

Atwood har gjort en imponerende mengde grundig research for å få på plass detaljer og informasjon om perioden hun skriver om. Nok et tegn på dyktig håndverk som legger til rette for en fantastisk leseopplevelse. Dette er en tykk bok, Atwood skriver mye. Hun går grundig inn i personene sine, vi føler vi blir godt kjent med dem, selv mange som egentlig bare er bipersoner i plottet. Hun har lange og detaljerte beskrivelser, men det blir ikke kjedelig eller tungt. Det er en liten bragd i seg selv!

Hvis man søker etter informasjon om Margaret Atwood på nett er det ofte denne boken som nevnes. Dessverre snubler man også veldig tidlig over sentrale elementer fra handlingen som kanskje kan avsløre litt for mye av boka. (Dette skjedde dessverre meg.) Jeg vil absolutt anbefale denne boken, så les den, men gjør det først, uten å prøve å lese mer om den på nett. Og uten å lese denne omtalen videre.

—————————————SPOILER WARNING—————————————————–

Jeg hadde helt fra starten av boka en anelse om hva som var «fatt» med Graces mentale tilstand – fordi dette dukker opp tidlig når man søker på informasjon om boken. Dessverre. Dermed ble det aldri noen stor overraskelse for meg, og jeg aner ikke når man «normalt» ville begynne å fatte mistanke. Derfor vet jeg heller ikke hvordan boken virker på en leser uten slike forutantagelser.

På meg ble bokens siste del (etter den store hypnose-seansen) litt platt og kjedelig. Jeg satt og ventet på noen store rystende avsløringer, eller i det minste noen overraskelser. Isteden seilet boken inn til en happy ending, uten noen skjær i sjøen. For eksempel hadde jeg gjerne sett at doktor Jordan hadde måttet ta en større del av konsekvensene for sin opptreden – han er jo en ufordragelig fyr, sånn han behandler damene i sitt liv. Tenk om Grace da hun var under hypnose hadde avslørt for hele selskapet det hun hadde hørt om ham fra Dora! Haha, det hadde vært til pass for ham, tenker jeg!

————————————–END SPOILER————————————————————

Men dette er flisespikkeri. Boken var i det store og det hele både spennende og godt skrevet. Den har mange hentydninger, subtile vendinger og ting som ikke blir sagt fullt ut. Dermed kan man velge å lese den på mange «plan». Jeg er ikke noen verdensmester i litteraturtolkning, så her er det sikkert mange lag med dobbelt bunn som jeg ikke har trengt fullt og helt igjennom. Men jeg skimter dem, og ser at de er der. Peonene, for eksempel, er helt garantert symbol for et eller annet, men hva?

Heldigvis kan man nyte boka også selv om man ikke tar alle disse symbolene på strak arm.

Mange gode sitater, jeg velger bare ut ett på måfå:

«Jeg husker ikke stedet så godt, siden jeg var barn da jeg forlot det; bare bitvis, som en knust tallerken. Det er alltid noen biter som ser ut som de kommer fra en helt annen tallerken; og så er det tomrommene som man ikke får noenting til å passe inn i.»

Karakter: 5+

Diskusjonsspørsmål hos ReadingGroupGuides

Intervju med Margaret Atwood på ReadingGroupGuides

e-notes study guide

BookRags study guide