«Half of a Yellow Sun» av Chimamanda Ngozi Adichie

For meg var dette først og fremst en lærerik og opplysende bok. Selv om forfatteren eksplisitt poengterer at dette er fiksjon er hun også klar på at hun ikke har fiklet med de viktigste hendelsene. For meg har «Biafra» inntil nå kun vært et ord, et ord jeg ikke kjente betydningen av, men som jeg har forstått på en eller annen måte har betegnet et sårt punkt i menneskehetens historie på 1900-tallet, noens dårlige samvittighet – men det var alt jeg visste. Nå vet jeg at Biafra er en region i Nigeria, en region som i etterdønningene av avviklingen av kolonistyret ønsket å bli en selvstendig stat – men som ikke lyktes med det da de tapte krigen for å rive seg løs fra Nigeria.

Jeg tror den første gangen jeg møtte ordet «Biafra» var i et dikt av Inger Hagerup:

Fra denne merkelige sørlands-høst-sommer
(trær fugler roser frukt
frukt roser fugler trær
omskvulpet av vennlig sjø
nattens hemmelige dyr
tømmer vår søppelbøtte)
fra denne merkelige sørlands-høst-sommer
slår det mot oss fra aviser og radio:
Biafra.
BIAFRA.
Det er jo meget annet også
for eksempel Viet… unnskyld.
Det snakker vi ikke om.
Men altså Biafra.
Første reaksjon fra fluktstolen:
Reis deg!
Riv klærne av deg!
Gi alt du eier og har!
Alt du eier og har?
Nei. Det får være grenser.
Men hvis du var mor og hadde et døende spebarn mellom to tomme bryster
et døende spebarn som bare kunne si med øynene:
«Gi meg livet»!
Hva ville du gjort da?
Tøv, jeg har to voksne sønner som klarer seg selv.
Hva ville du gjort da?
TIGGE  STJELE  RANE  DREPE
I dag hilsen fra den merkelige sørlands-høst-sommer
omskvulpet av vennlig sjø.

(Dagbladet 20.9.1969, gjengitt i Samlede dikt, 1976)

Tittelen Half of a Yellow Sun (En halv gul sol på norsk) henspeiler på flagget som staten Biafra laget seg.

Det første som slår meg når jeg skal si noe om denne boken er at den er lang. 433 sider (pluss etterord, kort biografi, intervju med forfatteren, litteraturliste (!) og utvidet bibliografi av forfatteren). Og den føles lang. Jeg brukte lang tid på den, blant annet fordi jeg innimellom måtte la den «synke» litt før jeg fortsatte.

Boken er delt inn i fire deler og 37 kapitler. Del 1 foregår tidlig på 1960-tallet, etter Nigerias selvstendighet. Del 2 foregår senere på 1960-tallet, i tiden rett før og ved utbbruddet av borgerkrigen. I del 3 er vi tilbake i begynnelsen av 1960-årene, og i del 4 er vi igjen på slutten av 1960-tallet, under krigen. Tre personer bytter på å ha synsvinkelen: Ugwu, en 13 år gammel tjener i huset hos Odenigbo (foreleser ved Nsukka universitet); Olanna, rikmannsdatter og Odenigbos samboer/elskerinne; samt Richard, britisk journalist/forfatter og kjæresten til Olannas søster Kainene.

Jeg må innrømme at jeg synes denne boka ble litt lang og omstendelig. Så lang faktisk, at da det endelig begynte å bli spennende, sånn rundt s. 270, så måtte jeg bla til siste side og sjekke hvordan det gikk til slutt, fordi jeg ikke orket å lese hele boka uten å vite det… Adichie har mye å fortelle, og det er bra. Men kanskje hun har prøvd å putte litt for mye inn i én bok. I historien her er det nok stoff til to, kanskje tre bøker. Hun er så ivrig på å gape over så mange skjebner, at vi egentlig ikke rekker å føle sterkt for noen av dem. Enkelte ting er også mer grundig forklart enn det som er nødvendig for å få leseren med.

Noen tråder blir ikke nøstet opp og noen spørsmål blir stående ubesvart. Dette irriterte meg litt. Det er godt mulig det var gjort slik med vilje, men jeg syntes ikke det fungerte bra.

—————————————-SPOILER WARNING—————————————————

Av spørsmål som ikke blir besvart er:
Skjedde det noe mer mellom Odenigbo og Alice? Olanna snakker med Kainene om å spørre ham om det, men gjør det aldri så vidt vi får vite.

Hadde det vært noe mellom Madu og Kainene? Richard får aldri svar på spørsmålet sitt.

Hva blir det av Adanna under krigen? Vi hører aldri noe mer til henne, enda hun altså er mor til Baby og Olanna kaller seg «Mama Ola» i tilfelle Adanna skal komme tilbake. Dette er et klart frampek som ikke peker på noe som helst, men bare render ut i sanden.

Hvor ble det av Kainene? Det spørsmålet er det åpenbart meningen at vi ikke skal få noe svar på.

På mange måter synes jeg boken blir for lettvint. Enda så grusomme hendelser den beskriver, så går de i liten grad inn på oss, fordi de i stor grad skjer med noen andre enn de hovedpersonene vi har kommet til å bli kjent med og føle for. Alle som dør har stort sett en eller annen feil eller svakhet i våre øyne, og med unntak av Kainene er det ingen av «våre» det skjer noe virkelig ille med. Det gjør at vi betrakter alt det grusomme «fra utsiden». Når man samtidig vet hvor ille det var, blir det for enkelt at boken seiler i land til en slags happy ending – ihvertfall i form av at alle hovedpersonene overlever og tilsynelatende uten store mén.

————————————-END SPOILER————————————————————-

Adichie sier selv at hun synes det er viktig at teksten hennes har «emotional truth». Det har hun kanskje oppnådd til en viss grad i menneskenes samhandling og enkeltscener i boken, men i fortellingen som helhet synes jeg ikke hun har oppnådd det.

Likevel er det en bok jeg vil anbefale, både fordi den er spennende; Adichie er flink til å skape karakterer og fortelle historier (selv om hun kan bli litt pratsom – men det kan skyldes at hun har så mye på hjertet) men først og fremst fordi det er en fin måte å bli bedre kjent med Biafra-konflikten for oss som er så unge at vi ikke selv fikk det med oss den gangen det skjedde.

Sitat s. 297: «She looked proud of what she had accomplished, and Ugwu felt as if she were deliberately pulling out his teeth, one after another.»

Bokens egen hjemmeside

Omtale i NY Times

Omtale i The Guardian

Omtale i NRK ved Marta Norheim

Min karakter: 4

Reklamer