«Dyrlegen forteller» av Halvor Paus

Dyrlegen forteller. Om folk og fe i norske daler er en fornøyelig liten bok. Dette er fortellinger fra en dyrlegepraksis i Rendalen på 1950-tallet, gitt ut i 1983.

Jeg husker jeg som barn med stor iver leste James Herriots bøker da jeg var på sommerferie hos Bestemor. Her er så mye likt at det ikke kan være snakk om tilfeldigheter men inspirasjon. Og det er jo greit nok, det. Resultatet er en koselig bok der vi får møte mange slags folk og ikke minst dyr. Og utvikler en bestemt følelse av at riktignok kunne man nok klare seg uten veier og uten allmenlege på landet i Norge på 50-tallet, men galgenhumor, det kunne man ikke klare seg uten.

Det er bare snaue 60 år siden, men livet som skildres i disse fortellingene er allerede fra en annen verden. Det er litt eksotisk nesten, å tenke på hvordan det har vært i tidligere tider, der det ikke fantes veier og heller ikke biler til å kjøre på dem med, der nøysomhet ikke bare var en dyd men et spørsmål om overlevelse, og der hjertevarmen øker proporsjonalt med avstanden mellom gårdene.

Sitat s. 28-29:  Bilen braste ut og sto bom fast i snøfonna. (…) To timer senere ankom samaritanene i form av to traktorer som skulle til skogs. (…) De helte i meg noe kaffe fra en termos og dro meg ut av snøfonna med et kjemperykk. «Når jeg får merkene fra helsedirektoratet skal dere få en halv flaske sprit,» sa jeg. De uttrykte begge håpet om at jeg måtte kjøre riktig mye i grøfta i tiden som kom, og forsvant larmende i mørket.

Min karakter: 4