«The House of the Mosque» av Kader Abdolah

The House of the Mosque handler om Aqa Jaan og familien hans, og hvordan det går med dem gjennom den iranske revolusjonen i 1979.

Abdolah er en fantastisk historieforteller. Han er god på å skape stemning og boken oser av fortellerglede. Han er ikke tilsvarende god på å bygge opp og samle seg om et plot. Som i boken My father’s notebook er det mange løse tråder, hele scener som ikke fører noe sted hen og en følelse av at det hele løper ut i sanden.

Tematisk er boken tredelt. I første del, som favner de første 270 sidene, er handlingen konsentrert rundt Aqa Jaan og medlemmene i hans familie. Det som skjer i verden rundt dukker opp mest i små glimt. Dette er en nær og varm skildring av familierelasjoner på godt og vondt. Men rundt s. 270 skifter perspektivet brått. Iran og revolusjonen blir hovedtema, og vi besøker bare Aqa Jaans familie i kortere glimt. De blir eksempler på grusomheter og tragiske skjebner i revolusjonens kaos. Siste del blir mer løsrevet fra handlingen, stemningen er litt svevende, selv om meningen nok er å gi inntrykk av at livet går videre for Aqa Jaan, tross alt…

For meg var dette en trist og opplysende bok. Opplysende fordi den i detalj tar for seg gangen i hendelsene rundt revolusjonen i Iran og den senere krigen mot Irak, de forskjellige gruppene i befolkningen og dessuten selvfølgelig kulturen, eksemplifisert ved Aqa Jaans familie. Trist fordi det stort sett går galt med alle sammen. Enten dør de, eller så reiser de sin vei…

Sitat s. 347:
«At last Zinat broke her silence. ‘People are free to say whatever they like. I’m simply doing my duty, and obeying the wishes of Allah!’
‘Which Allah do you mean? Why don’t I know that Allah?’ «

Jeg synes denne var et lite hakk bedre enn My Father’s Notebook.
Min karakter: 5/4

Omtale i Independent

Anmeldelse av Anne Cathrine Straume, NRK

Reklamer

«Håndbok i husstell for leiemordere» av Hallgrímur Helgason

Som tittelen antyder er dette en vittig bok. Lettlest, morsom og spennende. Det første kapittelet ble en litt anstrengt akkumulasjon av «kule formuleringer», men etterhvert som handlingen får fart henter det seg inn.

Dette er gladvold i bokinnpakning. Litt samme følelse som Pulp Fiction. Handlingen byr på overraskelser og artige krumspring. En av de morsomste tingee syntes jeg var hvordan de islandske navnene ble «transkribert» til engelsk. Helgi blir Hell G, Sigriður blir Sickreader, Gunnhillður blir Gunholder.

Utgangspunktet med en kroatisk leiemorder fra New York som havner i et frikirkemiljø på Island er på alle måter originalt.  Imponerende med detaljerte skildringer fra alle disse forskjellige stedene; Kroatia, New York, Island.

Oversettelsen av Tore Aurstad har jeg ingenting å utsette på.

Sitater:
s. 60: «Når man har gått omtrent 50 år uten krig, begynner man å engste seg for sånt som luftkvaliteten i barlokaler.»

s. 80:
Goodmoondoor (…) stiller et ganske kinkig spørsmål:
«Hva med kona di? Arbeider hun utenfor hjemmet?»
Ops! Jeg er visst gift.
«Hun? Nei, hun… hun foretrekker husarbeid. Og jeg… jeg er veldig tilfreds med det.»
«Det var veldig leit å høre om ulykken.»
Å? Har prestefruen kommet ut for en bilulykke? Håper det går bra med henne.
«Ja, takk skal du ha,» sier jeg med et bedrøvet blikk, som en tulling av en talentløs skuespiller i en dårlig tv-reklame.
«Du må savne henne veldig.»
Ops, der forsvant kona. Det her er som å se en spenningsfilm baklengs.
«Ja, det er sikkert og visst. Det er vanskelig å være alene.»
«Og dere har ikke noen barn sammen?»
Uff da. Den var vrien.
«Eh… Nei, jeg tror ikke det.» Faen. Den replikken var jævlig dårlig. «Jeg mener nei. Strengt tatt ikke.» Ikke spør meg hva jeg mener med det. Jeg har ikke peiling.

 Omtale i Dagsavisen
Anmeldelse i Daglabdet

Jeg koste meg med denne boka. Min karakter: 5.

«Egalias døtre» av Gerd Brantenberg

«Egalias døtre» må vel nesten kunne betraktes som en klassiker fra 1970-talls-feminismen. I landet Egalia er det kvinnene som har makten, og mennene blir undertrykt. Fengende satire, samfunnskritikk som sparker både hit og dit. På en vellykket måte snur boken opp-ned på mange ting som har virket selvfølgelig i vårt samfunn, og viser hvor absurd det egentlig er når kvinner skal tilpasse seg et samfunn beregnet for menn. Kritikk av mannssjåvinismen i vårt eget samfunn. Men dette er ikke en selvhøytidelig rødstrømpebok – den fungerer like godt som satire nettopp av kvinnebevegelsen og feminismen, og har dermed selvironi og brodd i flere retninger.

Kvinnene arbeider, mennene er hjemme og passer barn og steller hus. Men Brantenberg har dratt det mye mye lenger. Mennene pynter seg med bluser og skjørt og mange farger, damene går i nøytrale farger. Dessuten ter damene seg bryskt og brått, mens mennene fjoller rundt,

De to tingene jeg likte best med boken:

1) Språk:
Alle ord var «språkvasket» med kvinnelige briller. Dette var fascinerende grundig gjort. Noen eksempler:
mennesker: kvinnesker
man: dam
herske: frue
mannskap:kvinnskap
..og så videre. Menn hadde «vennanner», damer hadde «kammerater». En kvinne var en kvinne enten hun var gift eller ei, en ugift mann var en herken (parallell til frøken) og i ekteskapet var han kvinnens mone.

Dette var reflektert også i navnene: Et vanlig etternavn var f.eks. Livsdatter, og det kunne man hete enten man var mann eller kvinne. (Ikke noe merkeligere enn at en dame i vår verden kan hete Jensen til etternavn!)

Jeg bet meg merke i at alle damene i boken hadde korte fornavn, helst på én stavelse og kun tre bokstaver:  Gro, Lis, Liv, Gerd, Kit, Sue, Ba, Rut, Brit, Eva, Ann. Mennene hadde lengre fornavn med flere stavelser og flere bokstaver:  Kristoffer, Petronius, Mirabello, Lisello, Grodiran, Baldrian, Britobert, Fandango, Mirabello, Syprian, Rudrik.
Jeg antar at dette skal stå i stil med henholdsvis kvinnenes fyndige og kontante fremtoning og mennenes pratsomme og fjollete.

2) Økologisk tankegang:
I Egalia var det en selvfølge at samfunnet skulle være i pakt med naturen. Dette kom til uttrykk både i religiøs sammenheng, men også i praktisk politikk. Byen Egalsund hadde flere store parker, beregnet på kullsyreassimilasjon. (!) Dette er da ganske forut for sin tid da boken ble skrevet i 1977? Visste de noe om CO2 og klima på den tiden? Straffene for forurensning var ganske harde i Egalia. Straffen for overfiske var å bli innelåst med et akvarium man skulle passe, der man skulle oppnå perfekt økologisk balanse. Og man slapp ikke ut før man hadde oppnådd det.

Det er flere gode grunner til å lese denne boken.
-Bevisstgjøring av kvinners stilling i vårt eget samfunn (om enn bedre nå enn for 34 år siden, men likevel…)
-Bokens samfunnskritikk forøvrig
-Som dokument fra 1970-tallsfeminismen
…og enkelte har ment at dette dessuten er en hårreisende festlig og morsom bok. (Disse har antagelig en litt annen humor enn jeg, jeg lo ikke så mye, men koste meg med boken allikevel.)

Mesteparten av boken er skrevet med en ironisk distanse til stoffet som gjør at man ikke riktig vet hvem som egentlig blir gjort narr av. Det fungerer stort sett fint, og er med på å gjøre boken lesverdig også såpass mange år etter den ble skrevet. Men bokens avslutningsord virker ikke lenger så ironiske:

(Forhistorien her er et manneopprør, der en del av mennene ikke lenger vil finne seg i undertrykkelsen. De har dessuten funnet ut at det i tidligere tider har eksistert patriarkater, der mennene hersket.)

» ‘Hvordan tror du det gikk med de derre patriarkatene du sier har eksistert, som vi aldri hører om? (…) Du forstår… menn mangler all virkelig kontakt med livet. De har ingen fysisk kontakt med avkommet. De er derfor heller ikke i stand til å tenke på hvordan det går med jordens folk etterat de selv er døde. I et samfunn hvor mennene fikk lov til å bestemme, ville alt liv på jorden dø ut. Hvis mennene ikke holdes nede, hvis menn ikke stagges, hvis menn ikke siviliseres, hvis menn ikke holdes på plass, vil livet forgå…’

Og som alltid fikk Rut Bram det siste ordet.»

Min karakter: 4/5

«En dåre fri» av Beate Grimsrud

Da jeg så denne boken på biblioteket fikk jeg en sterk fornemmelse av at denne måtte jeg lese, men jeg kunne ikke huske hvorfor.  Senere har jeg funnet ut at det kan ha vært fordi jeg hadde sett at Knirk har fremhevet den som den beste norske boken hun leste i 2010. Heldigvis fulgte jeg magefølelsen, og fikk en leseopplevelse av sjeldent god kvalitet.

Til tross for tungt tema (psykisk sykdom og tilhørende tung medisinering) var boka ganske lettlest. Jeg tror det kommer av de korte avsnittene. Få avsnitt var lenger enn 3-4 sider, ofte var de nede i en halv side. Det gjorde det lett å lese, legge boken fra seg og plukke den opp igjen, lese «bare litt til» og litt til og litt til – en leseform som passer meg og min hverdag veldig bra.

En dåre fri handler om Eli Larsen, forfatter, filmskaper, prisvinner – og psykiatrisk pasient. Boken hopper frem og tilbake i tid, og vi møter Eli både som lite barn, tenåring, ung voksen og i bokens nåtid når hun er rundt 40. Reisen gjennom Elis liv er full av dobbelthet. Hun er barnet som er så proppfullt av historier og formidlingstrang at hun forteller og forteller for seg selv og alle som vil høre på, samtidig som hun lider av dysleksi og av støttelæreren får beskjed om at drømmen om å bli forfatter er det best å legge på hylla. Hun er jenta med dukkeansiktet og prinsessehåret som heller vil ha gutteklær og kalle seg med guttenavn. Hun tisser på seg til langt opp i ungdommen – men havner på A-landslaget i fotball og kan gå fortere enn alle storesøsknene på ski. Og ikke minst dobbeltheten galskap/genialitet. Er Eli så god til å skrive fordi hun er gal, eller på tross av det? Eller har de egentlig ingenting med hverandre å gjøre, bare fanget som to egenskaper i samme kropp?

Det er forresten ikke bare Eli som har en dualitet i denne boken. Det går igjen i flere av personene (Ikke minst Elis pappa), hendelsene og situasjonene. Selv om det er nærliggende å lete etter forklaringer på Elis sykdom i hendelser og opplevelser vi får bli vitne til fra barndommen hennes, insisterer ikke boken på en slik kobling. Tvert imot blir vi hele tiden minnet på hvor komplekst et hendelsesforløp kan være. «Virkeligheten har mange utganger». Her er det få fasitsvar.

Denne boken er en litterær kraftdemonastrasjon. Elis opplevelser av sykdommen og behandlingsapparatet er så inngående og detaljert skildret at det er troverdig og lett å leve seg inn i. Å få komme på innsiden av Elis tanker og følelser er på samme tid en opplevelse av gjennkjennelse og forbløffelse, for her er «normale» følelser vevet tett sammen med det splitter pine gale. Beskrivelsen av tunge medisiners virkninger og bivirkninger fremstår ikke som oppdiktet og er mer enn bare et krydder i teksten.

Dette er enten en sjeldent nær, åpen og ærlig bok – eller forfatterhåndverk på sitt aller beste, med grundig research og en innlevelsesevne i særklasse. Det er lett å begynne å spekulere på hvor mye av boken som er selvbiografisk. Hovedpersonen Eli er vokst opp i Norge, men bor og arbeider i Sverige, akkurat som forfatteren Grimsrud selv. Eli har gått på samme skoler som Grimsrud. Elis debutbok heter det samme som Beate Grimsruds debutbok.  Men siden Beate Grimsrud hevder at mesteparten av boka ikke er selvbiografisk så får vi tro det heller er snakk om grundig forfatterarbeid. Fleksing av litterære muskler.

En annen særegenhet ved boken er at den er skrevet på svensk og oversatt til norsk av forfatteren selv. Dermed står det i utgaven jeg har lest at den er 1. utgave, 1. opplag, utkommet i Norge i 2010, og uten noen henvisning til oversetter – samtidig som det på baksiden av boken er sitater fra anmeldelser av den svenske utgaven!

Beate Grimsrud var ny for meg. Jeg har ikke lest noe annet hun har skrevet, men det kan jeg godt tenke meg å gjøre nå. En dåre fri var både skremmende og fascinerende lesning. Den har krøpet under huden på meg, og kommer til å bli sittende. Lenge.

Sitater:
s. 38: «I bunnen av øyeblikket binder jeg en liten knute. Og så fortsetter livet. Jeg er oppe om natten og i sengen om dagen. Korte stunder fram og tilbake. Verden er låst, og jeg er ikke der. På godt og vondt.»

s. 78: «Verden er fylt av mennesker, men ingen jeg kan fortelle til. Man lever i samme luft. Men er helt alene inne i sin egen kropp. Som en ballong. Luft utenfor og luft innenfor det tynne skallet som kan sprekke. Det er bare å styre unna for nålen som hele tiden truer. Som vil at det en dag bare skal si poff.»

 s. 105: «Hvis du skal bli forfatter eller politiker eller noe i den duren og bli intervjuet i framtiden, så skal jeg gi deg et lite tips. Du skal ikke svare på spørsmålene. Du skal bare si det du vil ha sagt.»

s. 215 «Jeg får forespørsler om å delta i debatter og ha opplesninger. Jeg takker ja. Jeg svarer ja til nesten alt. Reiser land og strand rundt. Til radioen ringer en dag og spør hva jeg mener om renten. Da forstår jeg at jeg må velge blant tilbudene. At jeg må bremse.»

s. 405 «Den eneste forskjellen på meg og en som er gal, er at jeg ikke er gal.»

s. 490 «Jeg går inn og legger meg på sengen. Jeg er urolig, jeg må be personalet om hjelp. Mest opptatt er jeg av hvordan jeg skal komme meg tilbake fra Umeå, hvor jeg har hatt en opplesning i natt. Jeg ber om hjelp til å bestille en togbillett med sovekupé. Jeg er redd for å forsove meg og ikke komme meg av toget i Stockholm. De gjorde jeg ikke forrige gang. Jeg våknet da toget gled ut fra Stockholm sentral. ‘Men du trenger ikke være urolig,’ sier personalet. ‘Du er ikke i Umeå, så du trenger ingen billett. Du er på avdelingen.’ «

Dagbladets anmeldelse

dagsavisens anmeldelse

NRK sin anmeldelse

Knirk sin blogpost

Godt gjort. Min karakter: 5/6

«Kompani Orheim» av Tore Renberg

Nok en velskrevet bok av Tore Renberg. Den gjorde meg rørt til tårer, den fikk meg til å le høyt, og den var spennende nok til at jeg slukte den på to dager (og det er fort, med en familie med tre barn å passe på). Som i Mannen som elsket Yngve blir jeg imponert over språket. Presist, virkningsfullt, veloverveid. Nok en gang blir jeg slått av hvor dyktig Renberg er til å bruke nøyaktig de ordene han trenger. Mange nok til å skape stemning, men ikke så mange at han bryter den ned igjen. Renberg overlater akkurat nok for leseren å regne ut selv at det hele tiden oppleves som om virkningen boken gjør er en slags understrøm i teksten, og blir ikke påtvunget oss med insisterende påminnelser. Det er en fryd å lese en så velskrevet tekst.

Dette er den andre boken av tre om Jarle Klepp. Denne gangen er det barndom og tidlig ungdomstid, og «Kompani Orheim» er dermed en slags prequel til Mannen som elsket Yngve. Den kan kanskje kalles en bildungsroman. Men det er mer spennende med det den sier om relasjoner. Boken er full av relasjoner som går skeis. På mange måter er den en dyster bok, ihvertfall i lys av alt som går galt, og hvordan personene ødelegger for hverandre, bygger hverandre ned. Men den blir ikke trist å lese likevel. Merkelig nok formidler den kraft, energi, optimisme og glede over de tingene i livet som tross alt fungerer.

Dette er også en bok om alkoholisme, og hvor ødeleggende det kan være for en familie. Sånn sett er boken et vellykket kampanjeskrift for avholdsbevegelsen. Den er nok ikke ment slik, for Renberg er forsiktig med å lage ensidige, stereotype personskildringer. Alle har (minst) to sider. Men desto bedre effekt har det.

Synsvinkelen i boken skifter hyppig. Vi får hendelsene belyst fra flere sider, og følger tankene vekselsvis hos de forskjellige personene i boken. Dette er spennende, og gir en dypere innsikt i relasjoner og hendelser. Til tider er skildringene så tette på personenes tanker og følelser at det kvalifiserer til å kalles stream-of-consciousness. Og det er vellykket! Ikke forvirrende og uoversiktlig, for Renberg markerer tydelig nok når synsvinkelen skifter. På denne måten følger vi ikke bare Jarle. Vi får komme inn i hodet hos moren Sara og faren Terje, kammeraten Helge, mormoren Else, og flere andre. Og i motsetning til andre forfattere behersker Renberg også dette. Han er troverdig både som sprengkåt fjortenåring, pensjonert mormor, stupfull familiefar, middelaldrende mor.

Boken er full av parallelle handlinger og frampek. Flere scener fungerer som forsmak på andre som skal komme senere, uten at dette blir for åpenbart. Dessuten er jo hele boken et tilbakeblikk fra Mannen som elsket Yngve, og dermed er det noen overordnede ting vi vet fra før (hvis vi leser bøkene i den rekkefølgen de er gitt ut). Jeg fikk lyst til å lese den første boken om igjen nå, med innsikten i Jarles barndom friskt i minne.

Sitat s. 369:
«Han er ikke full. Han er glad. Han er ikke deprimert. Han har ikke høyt blodtrykk. Han er glad.
Forstår de ikke det.
Glad. Mose.
Glad. Lyng.
Glad. Stein.
Glad. Vann.
Glad. Norge.
Så nå får de bare gå litt.
Og kjenne på det.
At han er glad.»

Med forbehold om at jeg senere angrer meg… Denne gangen flesker jeg til:

Min karakter: 6

Dagbladets anmelder var ikke like begeistret som jeg

«Til fyret» av Virginia Woolf

Nok en Virginia Woolf-bok. Forrige gang var det pensum og jeg sverget på at dette skulle jeg ihvertfall aldri gjøre igjen. Men her er jeg da. Lesesirkelbok, og denne gangen leste jeg den på norsk (fordi det var det mitt lokale bibliotek hadde).

Dette er ikke en bok for de som liker handlingsmettede actionbøker, så mye er sikkert. Det skjer vel knapt noe i hele fortellingen. Hovedpersonen, fru Ramsay, sitter stort sett og leser et eventyr for sønnen sin gjennom hele bokens første del. En annen av de mest sentrale figurene, Lily Briscoe, står og maler gjennom hele fortellingen. De andre vandrer frem og tilbake på plenen, eller sitter i en hagestol, eller ligger på stranden. En halv seiltur får vi riktignok også, men den er like langsom, like drømmeaktig dvelende som resten av fortellingen.

Det vesentlige i denne boken er hva personene tenker og føler; om det de gjør, om hverandre, om livet. Stream-of-consciousness-teknikken er fascinerende idet at vi får så godt innblikk i hvorfor personene gjør det de gjør. Samtidig er det vanskelig å holde tråden, med mange innskutte setninger og tanker som digregerer, men siden det er minimalt med handling er ikke det et stort problem.

Ifølge vaskeseddelen er denne boken «Woolfs mesterverk» og en viktig bok om kjønnsroller, familierelasjoner, kjærlighetens vesen, sorg og savn. Det synes jeg er store ord. Jeg har stor respekt for at stream-of-consciousness-teknikken er krevende, og sikkert en spesielt virkningsfull metode for å få frem karakterenes indre liv. Men meg gir det ikke så mye. Jeg blir utålmodig, begynner å kjede meg, lurer på hva som er meningen med alt sammen. Det kan kanskje komme av at jeg ikke umiddelbart tar betydningen i alle bildene og symbolene. Det blir litt vel mye prat, for min smak.  Samtidig var det lyspunkter, blant annet i å se tankene de gjør seg i boken om forholdet mellom mann og kvinne, rollene og betydningen man har for hverandre. Noen av disse tingene er like aktuelle som noengang, andre tror jeg kanskje er blitt mindre aktuelle etter 1900-tallets kvinnefrigjørings-bølger.

SparkNotes om «To the lighthouse»

Det føles litt utakknemlig å skulle gi denne boken karakter ut fra min subjektive vurdering. Jeg vil helst ikke, for jeg har en emmen følelse av at grunnen til at jeg ikke har fått så mye ut av den er at jeg «ikke forstår den». Men hvis jeg skal så blir det: 4.

«Den senile landmåleren» av Arto Paasilinna

Klassisk Paasilinna! Her mangler ingen av ingrediensene for en ekte Paasilinna-bok. Humor, både galgenhumor og andre varianter, finsk landsbygd og et fargerikt persongalleri. Absurditeter og en generøs porsjon vodka. Ta den bar, eller nyt den i solen med et kaldt glass.

Hovedpersonen er landmåleren Taavetti Rytkönen, som ikke lenger husker hvor han skal eller hvorfor, men som husker krigen meget godt. Et flott utgangspunkt!

Sitat s. 17: «Dessverre var det ikke en eneste Taavetti Rytkönen i katalogen. Den bortkomne kunne ikke ringe hjem.
-Og dessuten hadde det ikke nyttet å ringe, selv om telefonnummeret mitt hadde vært der. Jeg kan jo ikke svare i min egen telefon så lenge jeg er her. Man kan vel ikke ringe til seg selv.
-Nei, men kanskje kona di hadde vært hjemme, så kunne hun ha svart.
Rytkönen ble forskrekket.
-Kona mi? Har jeg en kone?»

Sitat s. 66: «[Seppo Sorjonen ringte] til nærmeste helsesenter og ba om råd. Han fortalte at hans kamerat hadde fått en kraftig forkjølelse. Burde han ta ham med til helsesenterets sykestue for behandling? (…)
-Hvor er han bosatt.
-I Esbo tror jeg. Navnet er Taavetti Rytkönen.
På helsesenteret opplyste de i en myndig tone at vedkommende pasient ikke hadde rett til å være syk på feil sted. Han burde komme seg til Esbo og være syk der.»

Jeg likte denne boken godt og anbefaler den som sommerlektyre til alle!

Min karakter: 5

«Mister Pip» av Lloyd Jones

Mister Pip - Lloyd JonesEn stillehavsøy i borgerkrig. Et klasserom fullt av barn og øyas siste hvite mann som påtar seg å være læreren deres. En pocketutgave av Charles Dickens’ Great Expectations.

Det er faktisk ingen vits i å lese denne boken hvis man ikke har lest Great Expectations (Store Forventninger). Så tydelig er den fortellingen tilstede gjennom hele boka. Dessuten får man jo hele handlingen servert og dissekert, så hvis man ikke har lest den fra før blir det nesten overflødig å lese den etterpå.

Samtidig står fortellingen i Mister Pip stødig på egne ben. Den var både spennende, tankevekkende, trist og fin. Detaljene var grundige og gjør historien troverdig. Det er nesten så jeg tror at Lloyd Jones må ha vært en svart tenåringsjente vokst opp på en stillehavsøy. Det er ganske godt gjort!

Boken uttrykker en kjærlighet både til bøker, fortellinger, utdannelse og kunnskap, og til menneskelig erfaring og levd liv. Den gir også noen skremmende påminnelser om hvor farlig mangel på kunnskap kan være. Akkurat som i Great Expectations blir vi utfordret til å ta stilling til hva det vil si å være en gentleman, og hvordan ulike menneskelige egenskaper kommer til uttrykk. Hva er mot, hva er høflighet, hva er å gjøre «det rette»? Hvem har «rett», hvem «tar feil», og hvem er helten i fortellingen, egentlig?

Boka var ganske kort og lettlest og lot seg sluke i en jafs. Av en eller annen grunn endte jeg med å lese den i oversettelse. Bortsett fra litt smårusk var den norske oversettelsen av Tore Aurstad ganske god.

Handlingen er lagt til øya Bougainville i Stillehavet, under borgerkrigen på 1990-tallet.

Sitat s. 16: «Rødhudene hadde tenkt å holde øya i et strupetak helt til opprørerne overga seg. Det var det vi fikk høre. «Lykke til,» sa mamma bare. Det var det samme for oss. Vi hadde fisk. Vi hadde høns. Vi hadde frukt. Vi hadde det samme som før.»

Boka har vunnet Montana Medal, The Commonwealth Writers’ Prize, The Kiriyama Prize og kom på kortlisten til The Man Booker Prize.

Omtale og diskusjons-spørsmål på ReadingGroupGuides

Min karakter: 5(+)

«Between the Assassinations» av Aravind Adiga

Ny bok av han som skrev White Tiger (se blogginnlegg tidligere i sommer). Denne boken viste seg å være en slags novellesamling. 14 historier av veldig varierende lengde (fra den korteste på 7 sider til den lengste på 36)  med nye personer hver gang. De er løst relatert til hverandre, siden de alle foregår i den fiktive byen Kittur på vestkysten av India, men de har så få felles referansepunkter at det ikke er til stor hjelp. Sånn sett er boken litt lik men også veldig annerledes enn Lena Niemis bok som jeg leste nylig. Alle fortellingene har navn etter et sted i Kittur, og innimellom fortellingene er det løsrevne småtekster om disse stedene, formet som en slags gudiebok.

Jeg synes historiene er av veldig varierende kvalitet. Som noveller betraktet er mange av dem uten en klar oppbygging av plot og uten noe klart vendepunkt. De fleste historiene slutter litt ut «i intet». Mest vellykket som novelle er historien om insektbekjemperen George, under tittelen «Day Five (Evening): The Cathedral of Our Lady of Valencia».

En av omtalene på bokens cover påsto at denne boken var en «page turner». Dette må jeg si meg uenig i. Jeg syntes den var tung å komme igjennom og det var ikke vanskelig å legge den fra seg for å ta fatt på andre ting. Det var vanskelig å holde oppe interessen for teksten, siden personene stadig skiftet og flere av fortellingene manglet en bærende nerve eller spenningskurve med høydepunkt/spenningsutløsning.

Mest positivt med boken synes jeg var miljøskildringene. Detaljene i smak og lukt er til å ta og føle på. Også livskraften kombinert med håpløsheten i fattige mennerskers tilværelse er innsiktsfull og vellykket formidlet. India i alt sitt mangfold er godt representert, med alle sine religioner fra katolikker til hinduer (og kommunister), høy og lav kaste, fattig og rik og noen midt i mellom.

Og denne gangen merket jeg meg en drøss med sitater. Adiga kan skrive godt, det er å bygge opp et plot som er hans største svakhet. 

p. 56: «There was no better institution to stop Hindus from converting to Christianity than the Catholic boys’ school.»

p. 192: «Then he wantet to know what they were eating. He made a list of everything they ate every day in his notepad; then he went silent and scratched a lot on the pad with his pen, while they waited expectantly.
         At the end, he put the notepad down, and, with a wide, almost triumphant grin, he declared: ‘The work you are doing exeeds the amount of calories you consume. Every day, every trip you take – you are slowly killing yourselves.'»

p. 203: «You have to attain a certain level of richness before you can complain about being poor, he thought. When you are this poor, you are not given the right to complain.»

p. 325: «Comrade Thimma would not allow the exploitative hiring of proletarian labour. Murali was certainly not proletarian – he was the scion of an influential landowning Brahmin family – so it was okay for him to perform all kinds of menial work.»

p. 344: «To want things in life … is to recognize that time is limited.»

Min karakter: 4

«Spikerskrift» av Kader Abdolah

Denne boken er opprinnelig skrevet på nederlandsk. Originalens tittel er Spijkerschrift. Engelsk tittel: My Father’s Notebook. En bedre norsk tittel hadde vært «Kileskrift», for det er dét det er snakk om her. Denne strek-skriften som i mange forskjellige utgaver er utbredt i Lilleasia og Midtøsten, særlig på leirtavler der den ble skrevet ved å presse hjørnet/spissen av en stav ned i den våte leiren. Men den finnes også på steintavler, der den ble hugget inn. Som i huleveggen i denne boken. De franske oversetterne har fått det rett, på fransk heter boken Cunéiforme.

Boken handler om Esmail, iransk flyktning i Nederland, og faren hans, teppe-reparatøren Aqa Akbar. Bokens «prosjekt» er Esmails forsøk på å fortelle farens historie gjennom dels sine egne erindringer og dels den døvstumme farens dagbok – skrevet i en slags privat kileskrift som Esmail møysommelig prøver å tolke. Men boken handler også vel så mye om Esmail. Faktisk så mye at det er lett å glemme at han egentlig prøver å skrive farens historie.

Vi følger hele livsløpet til Aqa Akbar, men mesteparten av handlingen foregår i Iran i tiden rundt revolusjonen, og hendelsene fra hans liv som vi blir vitne til er valgt ut fra Esmails synsvinkel. Eller er det synsvinkelen til farens notater? Det er kanskje det det er meningen at vi skal tro, men det er ikke det inntrykket jeg sitter igjen med.

Jeg synes fortellingen er spennende og velskrevet. Skikkelsene i boken er troverdige med alle sine spesielle personligheter og særegenheter. Kanskje må man lese boken mange ganger for å skjønne alle lagene i den. For her er det ikke gitt hvordan alle hendelsene skal forstås. Noen av hendelsene i boken virker løsrevet fra resten av handlingen. Ikke på en måte som virker forstyrrende mens man leser. Men etterpå, når man prøver å finne ut hva meningen med det hele er så blir man sittende og lure: Hvilke scener vi får bli vitne til virker noen ganger tilfeldig valgt. Kanskje ligger det like mye betydning i det vi ikke får vite?

For eksempel virker det veldig dårlig motivert hvordan og hvorfor Esmail blir med i kommunistpartiet – et faktum som skal komme til å få stor betydning for utviklingen av handlingen. En så sentral hendelse burde kanskje vært tydeligere fundert og ikke servert oss i en bisetning. Men kanskje er det nettopp en grunn til at dette er presentert på denne måten: Det var slik det måtte oppleves sett fra farens synsvinkel. Han hadde ikke del i noen av de opplevelsene som ledet Esmail inn i kommunistpartiet – for ham ble det bare et faktum som man måtte lære å forholde seg til, akkurat slik det blir presentert for oss i boken.

En annen løs tråd, som jeg ikke forstår meningen med, er datteren til Louis, den handicappede mannen Esmail møter på toget. Hun var betydningsfull, får vi vite. Men hvorfor? Den historien ender litt ut i ingenting, synes jeg.

Boken er full av sitater fra persisk poesi og fra koranen. Det fungerer som kulturelt krydder og setter an stemningen. Ett fint dikt sitert i boken heter «Gartneren og døden»:

 En persisk adelsmann:

 Min gartner kom stormende inn denne morgen,
hvit av skrekk: «Herre, hør denne sorgen!»

I rosehagen skar jeg roser i morgenrøden,
og da jeg snudde meg: Der sto Døden.

Jeg skvatt og skyndte meg bortetter gjerdet,
men var plutselig fanget i hans truende sfære.

Mester, la meg reise med en eneste gang,
før kvelden faller på når jeg Esfahan!»

I ettermiddag (lenge etter at han hadde reist avsted)
møtte jeg Døden i parken av sedertre.

«Hvorfor,» spør jeg, for han venter i stillhet,
«truet du i morges min tjener av mildhet?»

«Jeg truet ham ikke,» svarer Døden med latter,
«men jeg skvatt så fryktelig da jeg så din gartner,

Så rolig i hagen arbeidet denne mann
som jeg i kveld skulle hente i Esfahan.»

Min karakter: 4/5

« Older entries Newer entries »