«Egalias døtre» av Gerd Brantenberg

«Egalias døtre» må vel nesten kunne betraktes som en klassiker fra 1970-talls-feminismen. I landet Egalia er det kvinnene som har makten, og mennene blir undertrykt. Fengende satire, samfunnskritikk som sparker både hit og dit. På en vellykket måte snur boken opp-ned på mange ting som har virket selvfølgelig i vårt samfunn, og viser hvor absurd det egentlig er når kvinner skal tilpasse seg et samfunn beregnet for menn. Kritikk av mannssjåvinismen i vårt eget samfunn. Men dette er ikke en selvhøytidelig rødstrømpebok – den fungerer like godt som satire nettopp av kvinnebevegelsen og feminismen, og har dermed selvironi og brodd i flere retninger.

Kvinnene arbeider, mennene er hjemme og passer barn og steller hus. Men Brantenberg har dratt det mye mye lenger. Mennene pynter seg med bluser og skjørt og mange farger, damene går i nøytrale farger. Dessuten ter damene seg bryskt og brått, mens mennene fjoller rundt,

De to tingene jeg likte best med boken:

1) Språk:
Alle ord var «språkvasket» med kvinnelige briller. Dette var fascinerende grundig gjort. Noen eksempler:
mennesker: kvinnesker
man: dam
herske: frue
mannskap:kvinnskap
..og så videre. Menn hadde «vennanner», damer hadde «kammerater». En kvinne var en kvinne enten hun var gift eller ei, en ugift mann var en herken (parallell til frøken) og i ekteskapet var han kvinnens mone.

Dette var reflektert også i navnene: Et vanlig etternavn var f.eks. Livsdatter, og det kunne man hete enten man var mann eller kvinne. (Ikke noe merkeligere enn at en dame i vår verden kan hete Jensen til etternavn!)

Jeg bet meg merke i at alle damene i boken hadde korte fornavn, helst på én stavelse og kun tre bokstaver:  Gro, Lis, Liv, Gerd, Kit, Sue, Ba, Rut, Brit, Eva, Ann. Mennene hadde lengre fornavn med flere stavelser og flere bokstaver:  Kristoffer, Petronius, Mirabello, Lisello, Grodiran, Baldrian, Britobert, Fandango, Mirabello, Syprian, Rudrik.
Jeg antar at dette skal stå i stil med henholdsvis kvinnenes fyndige og kontante fremtoning og mennenes pratsomme og fjollete.

2) Økologisk tankegang:
I Egalia var det en selvfølge at samfunnet skulle være i pakt med naturen. Dette kom til uttrykk både i religiøs sammenheng, men også i praktisk politikk. Byen Egalsund hadde flere store parker, beregnet på kullsyreassimilasjon. (!) Dette er da ganske forut for sin tid da boken ble skrevet i 1977? Visste de noe om CO2 og klima på den tiden? Straffene for forurensning var ganske harde i Egalia. Straffen for overfiske var å bli innelåst med et akvarium man skulle passe, der man skulle oppnå perfekt økologisk balanse. Og man slapp ikke ut før man hadde oppnådd det.

Det er flere gode grunner til å lese denne boken.
-Bevisstgjøring av kvinners stilling i vårt eget samfunn (om enn bedre nå enn for 34 år siden, men likevel…)
-Bokens samfunnskritikk forøvrig
-Som dokument fra 1970-tallsfeminismen
…og enkelte har ment at dette dessuten er en hårreisende festlig og morsom bok. (Disse har antagelig en litt annen humor enn jeg, jeg lo ikke så mye, men koste meg med boken allikevel.)

Mesteparten av boken er skrevet med en ironisk distanse til stoffet som gjør at man ikke riktig vet hvem som egentlig blir gjort narr av. Det fungerer stort sett fint, og er med på å gjøre boken lesverdig også såpass mange år etter den ble skrevet. Men bokens avslutningsord virker ikke lenger så ironiske:

(Forhistorien her er et manneopprør, der en del av mennene ikke lenger vil finne seg i undertrykkelsen. De har dessuten funnet ut at det i tidligere tider har eksistert patriarkater, der mennene hersket.)

» ‘Hvordan tror du det gikk med de derre patriarkatene du sier har eksistert, som vi aldri hører om? (…) Du forstår… menn mangler all virkelig kontakt med livet. De har ingen fysisk kontakt med avkommet. De er derfor heller ikke i stand til å tenke på hvordan det går med jordens folk etterat de selv er døde. I et samfunn hvor mennene fikk lov til å bestemme, ville alt liv på jorden dø ut. Hvis mennene ikke holdes nede, hvis menn ikke stagges, hvis menn ikke siviliseres, hvis menn ikke holdes på plass, vil livet forgå…’

Og som alltid fikk Rut Bram det siste ordet.»

Min karakter: 4/5

Advertisements

3 kommentarer

  1. R. said,

    februar 26, 2011 kl. 9:07 pm

    Vet du, denne så jeg i bokhylla i det runde huset forrige søndag og tenkte at jeg har lyst til å lese igjen. Det tror jeg jammen jeg skal gjøre.

  2. Edda said,

    august 16, 2011 kl. 8:27 pm

    Jeg syntes at både sexscenene og språkvasken var tankevekkende, og det er ganske bra gjort når man leser denne boka som et barn av et veldig likestilt og ålreit samfunn i år totusenognoe.

  3. september 23, 2011 kl. 7:17 am

    Boken kan leses i sin helhet på nett her :
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007091801005

    🙂


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: