«The Catcher in the Rye» av J. D. Salinger

Så har endelig jeg også blitt kjent med Holden Caulfield. For en fyr! Halve tiden irriterte han vettet av meg, andre halvparten syntes jeg synd på ham.

Denne boken var tung å komme inn i. Ikke før på side 112 klarte jeg å overse språket nok til å begynne å følge skikkelig med i handlingen. Språket var nemlig veldig muntlig og fullt av banneord. Fryktelig slitsomt å lese, synes jeg.

Men når jeg først klarte å se forbi språket var det forsåvidt en god bok. Veldig spennende – jeg satt og ventet på at et eller annet helt forferdelig skulle skje…

Bokens Store Tema er Holdens utvikling iløpet av noen få desemberdager det året han er 16. Kanskje er dette en «oppvekstroman» – skjønt tidsspennet er kort, og man kan jo spørre seg om han vokser noe særlig. «Headed for a crash» er en bedre beskrivelse.

Aller mest er han en fryktelig ensom person som desperat søker etter kontakt og tilknytning til andre mennesker. Men det går galt hver gang, for han skyver alle fra seg med imponerende effektivitet.

Et annet tema jeg ser i boken er hvordan de «kondisjonerte og vellykkede» (les: rike) i samfunnet overser «de indre verdier». Holden trenger menneskelig kontakt og ikke minst trenger han nærhet til familien og trygghet. Det er åpenbart at han sliter med sorg og ensomhet etter at lillebroren hans døde. Men familien hans forventer at han skal gjøre det bra på skolen, bli en vellykket advokat og tjene penger slik som faren. Og når han ikke klarer det, blir løsningen å sende ham på en (garantert svindyr) psykiatrisk institusjon. Slik løser man sånne problemer i de kretser.

På grunn av språket klarte jeg ikke å finne noe sitat denne gangen. Kanskje jeg kan komme tilbake til det senere.

Karakter: 4++

SparkNotes om Catcher in the Rye

CliffNotes om Catcher in the Rye

Advertisements

6 kommentarer

  1. Nina said,

    august 2, 2009 kl. 11:31 pm

    Språket var faktisk noe av det jeg likte best med denne boken, men jeg er enig i at Holden kunne være svært irriterende til tider:)

  2. leselykke said,

    august 3, 2009 kl. 8:47 am

    Jeg leste boken på engelsk, og dialekten som boken er skrevet på er såpass fremmed for meg at jeg hele tiden ble sittende og stusse over formuleringene. Jeg vet jo ingenting om hvordan overklasse-ungdom fra New York snakket i 1951. Dermed blir det umulig for meg å vurdere om det er autentisk. Hva sier språket om taleren? Språket virker fryktelig udannet, med alle gjentagelsene og banneordene, men kanskje var det faktisk slik de snakket? Hadde det kun vært i replikkene ville det vært lettere å leve med, føler jeg, men når hele narrasjonen er i det språket blir det tungt å lese, siden det er så unaturlig for meg. Samtidig synes jeg han i mange av replikkene (direkte tale) faktisk snakket penere enn i narrasjonen (henvendt til leseren). Hva kan det fortelle oss? At han KAN bedre, men VELGER å bruke det språket henvendt til oss. Hva betyr DET? Kanskje det skal minne oss om hans unge alder. Det kan være vanskelig å huske på i deler av handlingen. I andre deler virker han enda yngre enn sin alder. Akkurat som han sier selv i begynnelsen av boka…

  3. Nina said,

    august 3, 2009 kl. 8:10 pm

    Jeg leste den også på engelsk. Det var en del formuleringer jeg ikke hadde hørt før, men jeg synes det gikk fint å få med seg meningen bak ordene allikevel. Jeg ser for meg at språket passer veldig godt til en 16-år gammel gutt, uansett når han levde, og tror man ville funnet like mange gjentagelser og banneord om samme historie skulle blitt fortalt i dag.

    I det at han snakker penere i replikkene enn i narrasjonen, føler jeg at han forteller historien sin som til en fortrolig, eller som det ville vært naturlig for ham å skrive det i en dagbok ingen andre ville lese.

    Uansett en flott bok som ga meg mye å tenke på:)

  4. leselykke said,

    august 3, 2009 kl. 8:27 pm

    Det med fortrolig/dagbok er jeg enig i, det føles som en god tolkning av tonen. Og ja, klart det ville vært like mye banning idag, ingen tvil om det. Men det fungerer allikevel veldig annerledes når man får det på skrift, føler jeg. Det hadde vært noe annet hvis dette f.eks. var fortellerstemmen i en film. Jeg er bare ikke vant til å LESE så mye banning og gjentagelser. hehe.

    En annen ting – hvorfor har han så mye imot film? Det skjønte aldri jeg.

  5. Nina said,

    august 4, 2009 kl. 10:24 am

    Jeg tror mye av det ligger i at D.B, storebroren, var manuskriptforfatter i Hollywood, og at Holden følte at broren hadde «solgt seg selv» til filmen 🙂

  6. Heidi said,

    august 18, 2009 kl. 9:26 pm

    Jeg er lettere sjokkert over at du bare ga boka 4++. Jeg synes denne boka er fantastisk, og Holden er en sånn en som jeg bare blir glad i umiddelbart. Jeg fant han ikke særlig irriterende, men det er vel noe som går igjen; I boka She’s Come Undone av Wally Lamb, er Dolores en mange misliker og synes er fryktelig irriterende, men jeg syns hun er fortryllende.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: