«Mengele Zoo» av Gert Nygårdshaug

mengele_320_1212076952

Jeg var veldig spent på å lese denne boken som er blitt kåret til den beste norske boken gjennom tidene av NRK/Dagbladet. Samtidig har jeg hørt mye forskjellig om den fra andre som har lest den – ikke alle var like begeistret. Det var derfor med blandede forventninger jeg begynte å lese.

Boken handler om gutten Mino som vokser opp i jungelen i Sør-Amerika. Han får se raseringen av regnskogen på nært hold, og konsekvensene dette har for lokalbefolkningen, for naturen, livsbetingelsene, dyrelivet. Mino gjør det til sitt livsprosjekt å stanse denne raseringen, og vi følger ham gjennom suksesser og nederlag, sorger og gleder fra han er 6 år til han er omtrent 20.

Dette er en frodig bok med fantastisk levende beskrivelser av jungelen, naturen og menneskesamfunnene. Det er også en spennende bok, etterhvert som man kommer inn i handlingen kan man nesten ikke legge vekk boken. Jeg satt med hjertet i halsen for å se hvordan det gikk til slutt.

Dette er bokens to sterkeste sider: Levende, fargerike beskrivelser som gir følelsen av å være tilstede, kjenne luktene og smakene, høre lydene. Og altså handlingen, som er bygget opp som den beste thriller, med mange høydepunkter og gode spenningskurver.

Boken er proppfull av «food for thought» og et sterkt forsvarsskrift for bevaring av regnskogen. Hendelsene er til tider direkte groteske, og med de malende beskrivelsene som er gjennomført også her kan man fort bli kvalm. Samtidig har også disse hendelsene sin plass i boken og virker ikke kunstig plassert bare for sjokk-effekten.

Kontrasten er stor til de vakre skildringene av Minos forhold til menneskene rundt seg – de av dem han bryr seg om. Det er ikke mange, men til gjengjeld er det intenst. Likevel – her finner jeg bokens svakeste punkt: Menneskepsykologi. Vi kommer ikke under huden på menneskene i boken, de forblir rollefigurer i en spenningsroman. De bøkene som gir god inngang til «innsiden» av menneskene gir opplevelsen av å virkelig føle tvilen og troen, håpet og fortvilelsen, kjærligheten og sorgen. Denne boken gjør ikke det. Her er det handlingen som står i sentrum og menneskene forblir litt upersonlige rollefigurer som først og fremst har til oppgave å drive handlingen fremover.

Jeg synes det er en overdrivelse å kalle dette Norges beste roman, men den er absolutt veldig god og lesverdig.

Yndlingssitat: «Pengene i landet het crazys og det gikk fire crazys på en crazo. Røkte pølser eksisterte ikke som betalingsmiddel. (…) Det fantes hverken armeros eller carabineros, det kunne de være helt trygge for. Derimot fantes det commanderos. Dem var det til gjengjeld svært mange av.»

Karakter: 5(-)

Advertisements

6 kommentarer

  1. Elin said,

    juni 8, 2009 kl. 10:43 am

    Jeg jobber selv med et blogginnlegg om boka. Den blir nok ganske annerledes enn din… 😉

  2. leselykke said,

    juni 8, 2009 kl. 4:11 pm

    Hehe, ja, jeg kan tenke meg det. 🙂 Jeg skrev denne litt kjapt, kunne nok jobbet mere med den og sagt mye mer, men. Får spare noe til vi møtes! 😉

  3. Montag said,

    juni 10, 2009 kl. 7:56 pm

    Et litt merkelig sammentreff at jeg leste denne boka ferdig bare for et par uker siden. Jeg synes boka var veldig god, men kanskje spesielt fordi problemstillingene den tar opp (rasering av natur og storkapitalens råhet) er et emne som engasjerer meg. Jeg er enig med deg i at vi ikke kommer ordentlig under huden på menneskene.

    Jeg synes Nygårdshaug gjør et godt stykke litterært håndtverk. Han tar opp noen politiske tabuer som jeg skulle ønske flere ville tenke over. Som at den enes terrorist ofte er en annens frihetskjemper, og at det er oss i den vestlige verden sitt forbruk (av kjøtt, møbler, melk, etc.) som i stor grad er den underliggende drivkraften for raseringen av regnskogen. Dette er politisk ukorrekte tanker, men de fortjener å belyses, og jeg synes Nygårdshaug gjør det på en kløktig måte.

  4. knirk said,

    juni 11, 2009 kl. 7:08 am

    Morsomt sitat!
    Jeg har et hatelsk forhold til Nygårdshaug. Klarer liksom aldri helt å bestemme meg….

  5. Marianne said,

    juni 16, 2009 kl. 5:24 pm

    Jeg likte denne, og begynte nesten å forstå terroristene, jeg altså.

  6. KariE said,

    juni 22, 2009 kl. 8:09 pm

    Jeg leste denne, og var svært forventningsfull. Norges beste roman – det lover ikke lite. Jeg likte begynnelsen av boka godt. Det var spennende og lese om livet i landsbyen og tiden i jungelen sammen med omstreiferen. Det var lett å føle sympati og felleskap med Mino og de andre. Det kunne kanskje blitt ei skikkelig god bok. Frodig som du sier. Men så falt det hele sammen. Resten virket mekanisk på meg. Jeg syntes jeg ble matet de «riktige» meningene med teskje. Det blir jeg bare provosert av. Det er mange forfattere foran ham i min kø. Det overrasket meg veldig at dette kunne bli kåret til Norges beste roman. Men så vet jeg jo ikke hvordan utvelgelsen har funnet sted. Noen iherdige sjeler som har smset for harde livet?


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: